«Da sa Herren til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen og han så på kobberslangen, ble han i live.» 4Mos 21:8-9
«Han la ned offerhaugene og slo i stykker bildestøttene og hogg ned Astarte-bildet og knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den, de kalte den Nehustan.» 2Kong 18:4
Det første vi skal legge merke til her er at det var Gud som gav Moses befalingen om å lage denne kobberslangen. Det var altså Guds vilje at den skulle lages. Det var ikke Moses som hadde kommet på det, men han satte den opp slik at hver enkelt kunne se den. Ved å se på den ble de friske fra følgene av ormebittet. Dette var et redskap som Gud brukte for å redde menneskene. Det pekte framover mot Jesus og hans forsoningsverk. I Johannesevangeliet (3:14) heter det: «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet». Det som skjedde i ørkenen ble et bilde på hvordan Gud ville redde det fortapte menneske og åpne en ny og levende vei til Gud. Men det redskapet Gud hadde laget, ble misbrukt. Her står det at de begynte å brenne røkelse for kobberslangen. Den ble til en avgud for dem. Et Guds redskap, en ting som Gud hadde brukt i sin tjeneste, ble av folket gjort til en avgud. Ja, satan er en «tusenkunstner». Og jeg er redd for at dette kan ha skjedd, og vil skje, i våre sammenhenger.
I Det nye testamente (Apg 14:11- 15) ser vi at folket ville tilbe Barnabas og Paulus og ofre til dem. Men de fikk avverget det. Kirkehistorien viser at katolikkene begynte å gjøre til helgener dem som hadde utmerket seg fremfor andre, og det er blitt vanlig å tilbe dem. Ja, endog Jesu mor er blitt en avgud for dem. Alle kristne er kalt til å være et redskap for Gud. Det er samtidig en stor fare for at vi kan bli brukt som redskaper for satan. Jeg tenker her på Peter som et klart eksempel. Da Jesus talte om sin død, sa Peter til ham: «Gud fri deg, Herre, dette må aldri skje deg». Han så menneskelig på saken.
Kan predikanten bli en avgud for meg? Kan misjonen komme foran Jesus? Vi kan tenke på de mange kristne samfunn og misjonsorganisasjoner som begynte i «ånd» men som avsluttet i «kjød». Apostelen advarer menigheten i Laodikea: «Jeg vet omdine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn» (Åp 3:15-16). Det begynner ofte med at en regner med mennesker framfor Gud. Og etter hvert endrer forkynnelsen karakter. En hører så etter om hvem det er som klarer seg best i stedet for å lytte etter budskapet som bringes. Bibelen sier at vi skal «kappes om å hedre hverandre» (Rom 12:10), men ikke på den måten at vi forguder hverandre. Alt som kommer foran Gud blir en avgud, det være seg personer, penger, eiendeler eller hva som helst. Bibelen oppfordrer oss til å vokte oss for avgudene.
Predikanter står i fare for å ta æren fra Gud når de har fått lede noen til Jesus. Foreldre som har «lyktes» med å få barna med seg på himmelveien kan stå i den samme faren. Men all ære tilkommer Gud alene – i all evighet! – For det finnes ikke noe navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved (Apg 4:12). Det gis ikke noe menneske, eller noen ting, som kan frelse oss. Det finnes bare én vei, og den veien heter Jesus. Profeten Jeremia skriver (2:13): «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann».
Gjennom sin profet minner Gud Israels barn på at de hadde forlatt sin Gud. Det er et alvorlig budskap som lyder. De hadde forkastet Gud, Abrahams og Isaks Gud, den Gud som hadde ført dem gjennom ørkenen og senere inn i det lovede land. De hadde laget seg brønner, gjort av menneskehender, basert på menneskelig visdom og etter menneskets egne påfunn og tanker. Det menneskelige kom foran det guddommelige. I fokus kom det som mennesket selv kunne skape. De satte sin lit til sine «henders verk», og trodde at det kunne redde dem. De begynte å regne med sin egen styrke. Og det som var i denne verden ble deres gud, de dyrket skapningen framfor Skaperen. De levde i sine lyster.
Jeg er redd for at dette ikke gjelder bare Israels folk den gangen. Har vi forlatt kilden med det levende vann, har vi forlatt Gud? Vi lever i en avkristnet tid. Vi trenger å løfte vårt land og folk opp for Gud, i bønn om vekkelse og nytt liv! For vi har hugget oss ut kilder som ikke holder vann. Jeg er redd for at velferdssamfunnet har blitt en slik kilde. Vi har det så trygt og godt, og vi trenger ikke noe mere. I femte Mosebok (9:10-14) advares vi mot å glemme Gud og hans verk og lage oss støpte avgudsbilder, midt i all vår overflod.
Vi må huske at det er Gud som har gitt oss alle ting, evner og helse, og ikke minst er det han som har gitt oss livet. Jeg tenker også på rikdommens kilde, og hvor svikefull den kan være. Jesus sier klart at en ikke kan tjene to herrer, vi kan ikke tjene både Gud og mammon. Og slik kunne vi fortsette. Det er mye i denne verden som kan dra oppmerksomheten bort fra det viktigste. Det er så mye som kan forstyrre vår pilegrimsvandring og det mål som Gud har satt for oss. Derfor er det viktig at vi drikker av livets kilde, frelsens kilde, den kilde som aldri tørker ut. – Meg har de forlatt, sier Gud.
Er det et budskap til oss, som folk, som enkeltpersoner, som slike som kaller oss kristne? Salmisten ber: «Ransak meg, Gud og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» Hovedsaken for den enkelte er at vi ikke blir «liggende igjen» på veien, men at vi møtes «der hjemme», hvor det ikke er verken sorg, synd eller død.