Vi har i tre tidligere artikler over Jesaja, kapitlene 1 og 40, fått høre om Gud som tukter og trøster. «Trøsteboken» (kapitlene 40-66) inneholder 27 kapitler som igjen kan deles i tre hoveddeler (á ni kapitler) – med den tre-enige Gud som tema. Vi oppsummerer kort innholdet i disse tre delene, og skal spesielt merke oss hvordan hver av dem avsluttes med en advarsel om hvordan det går når trøstebudskapet ikke finner rom i hjertet, men avvises i vantro.
Gud trøster og forherder
I første del av «Trøsteboken», kapitlene 40-48, hører vi om Faderen som har sendt sin Sønn, Jesus Kristus, for å bringe frelsens evangelium ut til både hedninger og jøder.
«Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem. Han skal ikke bli utmattet, og hans kraft skal ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden. Og på hans lov venter fjerne kyster» (Jes 42:1-4).
«Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg» (Jes 43:1-2).
Striden mellom Guds og satans rike er hard og intens. Her gjelder det å akte på Guds bud og vandre på den smale vei. Trøstens Gud har lovt å føre sine barn trygt gjennom «ørkenen» og denne verden, til «hvilens vann» og det himmelske rike: «Så sier Herren, din gjenløser, Israels Hellige: Jeg er Herren din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den vei du skal gå. Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger. Da skulle din ætt bli som sanden, og din etterslekt som sandkornene. Dens navn skulle ikke utryddes og ikke bli utslettet for mitt åsyn. Dra ut av Babel, flykt fra kaldeerne! Forkynn dette, fortell det med jubelrøst, utbre det helt til jordens ende, si: Herren har gjenløst sin tjener Jakob! De lider ingen tørst. Gjennom ørkenen fører han dem, vann av klippen lar han renne for dem. Han kløver klippen, og det flyter vann» (Jes 48:17-21).
Men merk så hvordan trøsten innrammes av det fryktelige alvor å bli stående utenfor! Første delen avsluttes nemlig slik: «Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige» (Jes 48:22).
De ugudelige har ingen del i trøsten, og det er ingen fred for deg om du er blant de ugudelige. Denne advarselen må alltid lyde – også når evangeliets herlige budskap forkynnes!
Trøstens grunn og syndens alvor
I den andre hoveddelen, kapitlene 50-57, møter vi Herrens lidende tjener, Messias, han som er trøstens rette og eneste grunn. Innholdet av denne delen kan samles i de to versene som har vært til trøst for så mange: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:4-5).
Hver sønderknust sjel, som må sørge over sine synder, skal finne trøst og legedom i Herren Jesus: «For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende. For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred. For da måtte ånden vansmekte for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt. På grunn av Israels syndige begjær ble jeg harm og slo ham. Jeg skjulte mitt åsyn og var vred, og han gikk bortvendt på sitt eget hjertes vei. Hans veier har jeg sett, og jeg vil lege ham. Jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst. Herren skaper leppers grøde. Fred, fred for fjern og nær, sier han. Og jeg vil lege ham» (Jes 57:15-19).
Men også dette avsnittet avsluttes med et ord om syndens alvor og en kraftig advarsel til deg om du er en ugudelig: «Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder. Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud» (Jes 57:20-21).
Så er det da ingen fred for de ugudelige, sies det. De er som det opprørte hav, med en samvittighet som ikke kan finne hverken stillhet eller hvile.
Sions herlighet og fortapelsens gru
I den tredje og siste delen av trøsteboken, de ni siste kapitlene, fører Den Hellige Ånd oss opp til «Sion», til Guds herlige og evigvarende fredsrike, og ber oss om å løfte våre øyne: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg. Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg» (Jes 60:1-5).
Så tenker vi gjerne at det passer godt å avslutte vår vandring i trøsteboken hos Jesaja med å sitere fra avslutningen, om den nye himmel og den nye jord, og om hvor fint det blir å komme dit: «For likesom den nye himmel og den nye jord, som jeg skaper, blir stående til evig tid for mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og det navn dere har, bli stående til evig tid. Og det skal skje: Nymåne etter nymåne og sabbat etter sabbat skal alt kjød komme for å tilbe for mitt åsyn, sier Herren» (Jes 66:22-23).
Tenk så fint: Alt kjød skal komme for å tilbe for Guds åsyn.
Emnet vårt har vært: «Når Gud trøster». Likevel – Gud har mer å si oss når han trøster. For hva står det videre også her, i det siste verset i «trøsteboken»?
«Og de skal gå ut og se på de døde kropper av de menn som har syndet mot meg, for deres orm skal ikke dø, og deres ild skal ikke slokkes, og de skal være en gru for alt kjød» (Jes 66:24).
Slik avsluttes boken. Dette er alvorlige ord. Når Gud trøster, har han alltid med en advarsel til deg som vil bli værende i synden, uten å omvende deg til Herren. Loven og evangeliet går hånd i hånd. De skal ikke blandes sammen, og heller ikke skilles fra hverandre.
Vi kan si det slik: Lovens tale om Guds vrede over synden åpenbares sterkest i lyset fra evangeliet og det som skjedde på Golgata. Og evangeliets trøstebudskap omgis av dette hellige alvor: «Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly»!