Profeten Jesaja forkynte dom over Israel på grunn av deres avgudsdyrkelse og frafall. Snart skulle bortførelsen til Assyria komme, og deretter fangenskapet i Babylonia. Bare «den lille rest» – de som omvendte seg og trodde på Herren – kunne frelses. Red.
«Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.» Jes 40:1-2
Det er Gud (Elohim), den ene og sanne Gud, himmelens og jordens skaper, den allmektige, som taler. Han alene er Gud. Han taler her til sine egne, det vil si til sitt eiendomsfolk, Israel, som «deres» Gud. Men det er også et ord til «alt» Guds folk, dem som kjenner ham og er kjent av ham. Han vil være Frelser og Herre i våre liv, både når han tukter og når han trøster. «Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham» (Job 35:14). Under alle forhold og til alle tider vil Herren at hans barn skal eie ham og ha sin trøst i ham.
Men det er noen som ikke får høre disse trøsteordene. Det er Guds motstandere, de ubotferdige og selvsikre. Profeten Jeremias bar også fram et trøstebudskap til Sion, Guds folk, men Edom, fiendene omkring, skulle hjemsøkes og straffes for sine synder:
«Din straff er fullbyrdet, Sions datter! Han vil ikke mer bortføre deg. Men Edoms datter: Han vil hjemsøke deg for din misgjerning, han vil åpenbare dine synder» (Klag 4:22).
Det var Esau som fikk navnet Edom, og som bosatte seg i det området som fikk samme navn. Edom har alltid vært fiende av Jakob og hans etterkommere, og er det fortsatt den dag i dag. Alle ubotferdige syndere blir hjemsøkt for sine misgjerninger og må selv svare for sine overtredelser. Men alle dem som i likhet med Jakob må gråte over sine synder og som ber om nåde og syndenes forlatelse, får høre fra Jesu munn: «Din straff er fullbyrdet!»
Trøst, trøst mitt folk
Allerede før bortførelsen og fangenskapet forkynner Herren ved sin profet at det skal komme en redningsdag med tilbakevendelse til Sion. Men budskapet sprenger denne rammen. Det peker fram mot det som nå skjer med Guds paktsfolk, idet jødene samles fra alle kanter av verden for å bo i sitt hjemland, Israel. Og én dag skal alle Guds barn få oppleve utgangen av «det babyloniske fangenskap» og befris fra denne «jammerdal». Snart skal Jesus komme, han som er konge og dommer. «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2Pet 3:13). Alt dette hviler på, og har sin trygge grunn i det frelsesverk som «Herrens lidende tjener» (Messias) utførte.
Så sikkert var løftet om at fangenskapet skulle ta slutt og at Messias skulle komme, at profeten Jesaja allerede i det niende kapitlet kunne si: «For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jes 9:5-6).
Dette mektige trøstebudskapet bæres fram gjennom tre ulike uttrykk. Det første, «trøst, trøst mitt folk», er svært aktivt i formen og gir himmelsk trøst til den som er i stor sorg og er «utrøstelig». Sant gudsliv skapes bare ved at Gud selv får blåse liv i oss ved Den Hellige Ånd, og ikke ved at vi søker å holde liv i «den gamle Adam» ved «kunstig åndedrett». Denne trøsten har sin grunn i Jesus og ikke i noe som helst annet.
Tal vennlig til Jerusalem
Det andre uttrykket, «tal vennlig», betyr å «tale til hjertet». Guds ord formidler den sanne hjertetrøst. Noe annet kan aldri gi mennesket virkelig trøst. Denne verden kan tilby verdslige fornøyelser, men kan aldri gi virkelig trøst og sjelefred. Bare ordet om syndenes forlatelse i Jesus Kristus kan gi det.
Paulus beskriver denne trøsten i brevet til kolosserne som en hemmelighet, en skatt, som han ønsker skal bli dem til del ved kjennskapet til Jesus Kristus: «at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, som er Kristus. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2:2-3).
Jesus er med andre ord den eneste som kan bringe fred til hjertene. Og den som virkelig har bruk for Jesus, vil alltid glede seg når han hører ordet om korset. Jo oftere han får høre om det som skjedde på Golgata, jo mer fryder hans hjerte seg.
Ingebret Thorkildsen skrev i 1857 en sang om dette (Sb 195, «Kan du synge den nye sangen?»), der en av strofene lyder slik: «Hjertetrangen anfører sangen, Emnet er Jesu Kristi blod». Videre heter det: «Jeg er salig på blodets regning, himmelens konge er nå min far. Jeg er innenfor trygg innhegning, evig frelse i ham jeg har».
Sangerens hjerte var fylt med den fred som bare evangeliet kan gi.
Når det heter «tal vennlig til Jerusalem», understrekes det ennå en gang at profeten henvender seg til dem som bor på Sion. Trøstebudskapet gjelder Guds folk. Verden kjenner ingen sorg over synden, og har derfor ingen trang til frelse. De verdslige ønsker bare å få sin samvittighet beroliget, slik at sjelens uro holdes på avstand. Det er annerledes med de sanne Guds barn. De kjenner en hellig sorg og bedrøvelse over synden, både syndens skyld og syndens makt i hjertet. De står for den Hellige Gud og vet med seg selv at når Gud dømmer meg til fortapelse, så er det fortjent. Derfor må de rope i sin nød til Jesus om frelse og syndenes forlatelse. Til slike lyder Guds ord: «Tal vennlig til Jerusalem!».
Og rop til henne
Det tredje ordet som viser oss hvordan Gud formidler sitt trøstebudskap til oss er dette: «Rop til henne». Vårt hjerte er så tunghørt at det må ropes til oss. Vi har så vanskelig for å ta imot trøsten. Det bedrøvede hjertet er ofte nedsunket i tunge og mørke tanker. Trøsten fra Herren når ikke inn. Trøstebudskapet kommer da som en proklamasjon fra Herrens egen munn til oss.
Tre ganger «at»
Videre gis det tre sikre grunner som trøsten hviler på:
- at hennes strid er endt
- at hennes skyld er betalt
- at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder
Dette er kjære trossannheter å hvile i for Guds barn. For her blir det klart for oss at alt som har med vår frelse og vårt liv som kristne å gjøre, bygger på en trygg grunn som holder. Fundamentet er Jesus Kristus og alt det som han er og har gjort for oss.
Forts. i neste nummer