«Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.» 2Mos 20:12.
Under dette budet må vi også tale om allslags lydighet mot overordnede, som har å befale og regjere. All myndighet går ut fra foreldrenes myndighet. Hvis en far ikke greier å oppdra barnet sitt alene, så får han en skolelærer til å undervise det. Hvis faren er for svak, tar han vennene eller naboene sine til hjelp. Hvis han ligger for døden, overlater han myndigheten og makten til andre, som blir satt til det. Like ens må han også ha tjenere og tjenestepiker under seg til å stelle i huset. Alle som kalles herrer, er altså i foreldrenes sted, og av dem får de myndighet til å styre. Skriften bruker betegnelsen fedre på alle dem som i en overordnet stilling utfører farsembetet og må ha et faderlig hjerte mot sine underordnede. Fra gammel tid har romerne og andre hedninger kalt herrene og fruene i huset for «patres et matres familias», det er: husfedre og husmødre. Således har de også kalt sine fyrster og konger for «patres patriæ», det er: landets fedre. Her har hedningene gjort stor skam på oss som vil være kristne, fordi ikke også vi kaller dem slik, eller iallfall holder og ærer dem for det.
De pliktene som et barn har mot far og mor, de samme pliktene har også alle de som tjener i huset. Derfor skal tjenere og piker se til at de ikke bare er lydige mot sine herrer og fruer, men at de også ærer dem som sine egne fedre og mødre. De må også gjøre alt det de vet at herrene og fruene vil de skal gjøre. Dette må ikke skje av tvang og uvillighet, men med lyst og glede. Grunnen til alt dette er den vi nevnte ovenfor, nemlig at det er Guds befaling og at det er velbehagelig for ham framfor alle andre gjerninger. Derfor skulle de endog betale for at de kunne få herrer og fruer, så de kunne ha en så glad samvittighet og vite hvordan de skulle gjøre rette og gylne gjerninger. Hittil har dette vært glemt og foraktet, mens folk i stedet har løpt i kloster, til valfarter og avlat etter djevelens vilje – til skade for seg selv og med ond samvittighet.
Kunne man nå få overbevist de stakkars menneskene om dette, så ville en tjenestepike hoppe og springe av glede og love og takke Gud. Ved omhyggelig arbeid – som ellers bare skaffer henne kost og lønn – ville hun få en skatt som alle de såkalte hellige ikke har. Når du gjør din daglige gjerning i huset, er det bedre enn alle munkers hellighet og strenge liv. Er det ikke herlig at du kan vite og si det? Dessuten har du fått det løftet at det skal bli til lykke og velsignelse for deg. Kan du da være mer salig eller leve mer hellig – hva gjerningene angår? For Gud er det nemlig bare troen som gjør deg hellig. Den tjener ham, men gjerningene tjener menneskene. Da har du alt godt, beskyttelse og bevarelse av Herren. Da har du en glad samvittighet og en nådig Gud, som vil betale deg det med hundre foll. Du er da virkelig en stor mann når du bare er from og lydig. Men er du ikke det, da får du for det første ikke annet enn vrede og unåde av Gud. Du får ikke noen fred i hjertet, og plager og ulykker vil møte deg.
Den som ikke vil la seg bevege og gjøre from av dette, han overlater vi til øvrigheten og døden. Enhver som vil ta imot råd, må derfor tenke over at Gud ikke er å spøke med. Du må vite at Gud taler med deg og krever lydighet av deg. Hvis du adlyder ham, så er du hans kjære barn. Men forakter du ham, får du skam, elendighet og hjertekval til lønn.
Det samme må også sies om lydighet mot den verdslige øvrighet. Som nevnt hører den helt og holdent til fedrestanden og har det aller videste omfang. For her er det ikke snakk om en far for noen få, men en far for så mange mennesker som den har borgere og undersåtter under seg. Gjennom øvrigheten gir og bevarer Gud næring, hus og hjem, beskyttelse og sikkerhet for oss – akkurat som gjennom foreldrene våre. Siden den da med ære bærer et slikt navn og en slik tittel, som sin høyeste pris, så er vi også pliktige til å ære og akte den som den mest dyrebare skatt og klenodium på jorden.
Den som nå er lydig og tjenestevillig og gjerne gjør alt det som han kan få æret øvrigheten med, han skal vite at han gjør Gud til behag og får glede og lykke til lønn. Men hvis han derimot ikke vil gjøre det med kjærlighet, men viser forakt, gjenstridighet eller tøylesløshet overfor øvrigheten, så skal han vite at han ikke har noen nåde eller velsignelse. Mener han å vinne en daler med det, vil han på et annet sted tape ti ganger så meget, eller falle i hendene på øvrigheten, omkomme ved krig, pest eller dyrtid. Han vil nok heller ikke oppleve noen glede av barna sine, men vil lide skade, urett og vold fra tjenestefolk, naboer, fremmede og tyranner. Da vil han få den lønnen som han søker, og som han også fortjener.
Om vi engang ville la oss overbevise om at slike gjerninger er så behagelige for Gud og blir så rikelig belønnet! Da ville vi bli ubeskrivelig lykkelige, og da ville vi ha det som hjertet vårt ønsker. Men fordi man viser en fullstendig forakt for Guds ord og bud, som om en eller annen sladderhank hadde talt det, så la oss få se om du er den mann som kan stå deg mot ham! Hvor vanskelig vil det være for ham å betale deg igjen? Derfor ville du nok leve bedre med Guds nåde, fred og lykke, enn med unåde og ulykke. Hva mener du er årsaken til at verden er så full av troløshet, skjensel, elendighet og mord for tiden? Kan det være noen annen grunn enn den at enhver vil være sin egen herre og fri for alt som heter øvrighet, ikke bøye seg for noen andre, men gjøre alt det han selv har lyst til? Derfor bruker Gud den ene bedrageren til å straffe den andre med. Hvis du altså bedrar eller forakter din herre, så kommer en annen som gjør likedan med deg. Ja, du må i ditt eget hus utstå ti ganger så meget av kone, barn og tjenestefolk.
Det er nok så at vi føler vår ulykke og knurrer og klager over troløshet, vold og urett. Men vi vil ikke se at vi selv er ulydige og har fortjent straff, men ikke blir noe bedre av det. Vi vil ikke ha nåde og lykke. Derfor er det vel rett og rimelig at ulykken kommer over oss uten noen barmhjertighet. Men siden Gud ennå lar oss beholde så meget godt, må det vel fremdeles finnes noen fromme mennesker på jorden. For vi fortjente ikke engang å få beholde så meget som en krone i huset eller et grasstrå på marken.
Jeg har måttet bruke mange ord for å få innprentet dette. Det var da å håpe at i det minste noen få kunne ta det til hjerte, så vi kunne bli kvitt den blindheten og elendigheten som vi er sunket så dypt i. Da først kan vi få den rette erkjennelse av Guds ord og vilje, og ta det til hjerte med sant alvor. Det ville da lære oss hvordan vi kunne få nok av glede, lykke og salighet både i tid og evighet.
I dette budet blir det altså stilt fram for oss to slags fedre. Vi har kjødelige fedre, og de som er fedre på grunn av sitt embete eller den omsorg de har for hus og land. Dessuten har vi også åndelige fedre. Jeg mener da ikke slike som under pavedømmet, som riktignok kalte seg fedre, men ikke utførte noe faderlig embete. Åndelige fedre er ingen andre enn de som ved Guds ord regjerer og leder oss. Paulus roser seg således av å være en far, når han sier: Jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet (1Kor 4:15). Siden de nå er fedre, så har de også krav på ære, og det framfor alle andre. Men her ytes den aller minst. For verden ærer dem på den måten at en jager dem ut av landet og ikke unner dem så meget som et stykke brød. Kort sagt, de må være utskudd i verden, som avskum for alle, som Paulus sier (1Kor 4:13).
Men de som vil kalles kristne, er skyldige for Gud til å vise dobbelt ære mot dem som pleier deres sjeler. De er pliktige til å gjøre godt mot dem og forsørge dem. Da vil Gud også gi dem nok, så de ikke skal lide noen nød. Det er nødvendig at dette blir ettertrykkelig innskjerpet for folk. Men slike plikter kvier og krymper alle seg for. Vi er bekymret for at vi skal sulte i hjel. Nå kan vi ikke engang fø én rettskaffen prest, mens vi før har fødd ti fråtsere. Derfor har vi fortjent at Gud tar fra oss sitt ord og sin velsignelse, og igjen lar løgnpredikanter oppstå, som fører oss til djevelen og dessuten suger både svette og blod av oss.
De som derimot har Guds vilje og bud for øye, har det løftet at de skal få rikelig igjen alt det de ofrer på sine åndelige og legemlige fedre og gjør til deres ære. De skal ikke få det igjen på den måten at de skal ha brød, klær og penger et år eller to. Nei, de skal få et langt liv, næring og fred, og i evighet skal de være rike og salige. Gjør derfor det du er pliktig til, og la Gud sørge for å ernære deg og skaffe deg det du trenger. Når han har lovt det og ennå aldri har løyet, så vil han heller ikke lyve mot deg. Dette skulle vel lokke oss og få hjertet vårt til å smelte av lyst og kjærlighet til dem som vi skal ære. Vi skulle da oppløfte hendene våre og i glede takke Gud, som har gitt oss slike løfter.
For slike løfter skulle vi gjerne løpe til verdens ende etter. Selv om hele verden slo seg sammen, maktet den ikke å legge en time til vårt liv eller gi oss et korn av jorden. Men Gud både kan og vil gi deg alle ting til overflod etter ditt hjertes lyst. Den som forkaster dette og slår det bort, han er ikke verdig til å høre et ord fra Gud. Det er nå til overflod sagt til alle dem som hører inn under dette budet.
Samtidig vil vi også lære foreldrene og andre som har fått et embete, hvordan de skal forholde seg mot dem de er satt til å styre over. Dette er rikelig befalt på mange steder i Skriften, selv om det ikke uttrykkelig står i de ti bud. Gud vil også at det skal bli tatt med nettopp under dette budet, hvor han taler om far og mor. For han vil ikke ha onde mennesker eller tyranner til dette embtet. Han gir dem heller ikke æren, det vil si makt og rett til å styre, i den hensikt at de skal la seg tilbe. Foreldrene skal huske på at de selv er under lydighet mot Gud, og at de framfor alt skal ta seg av sitt kall i oppriktighet og troskap. De skal altså ikke bare ernære og forsørge sine barn, tjenere og undersåtter legemlig, men de skal aller mest oppdra dem til Guds pris og ære. Tenk derfor ikke at dette er overlatt til sitt eget forgodtbefinnende, men at Gud har befalt og pålagt det strengt. Og ham skal du også gjøre regnskap for.
Også her støter vi på den store plage at ingen legger merke til eller gir akt på Guds befaling. Vi lever som om Gud gav oss barn for at vi skulle ha dem til lyst og tidsfordriv. Og vi lever som om han gav oss tjenere for at vi bare skulle bruke dem til arbeid, akkurat som ei ku eller et esel. Og undersåttene mener vi at vi kan behandle etter vårt behag. Vi lar altså både barn, tjenere og undersåtter greie seg selv, som om det ikke vedkom oss hva de lærer eller hvordan de lever. Ingen vil innse at det er den høyeste majestets befaling, og at han krever at det blir fulgt; i motsatt fall vil han straffe det. Heller ingen vil innse at det er så nødvendig at man tar seg alvorlig av ungdommen. For hvis vi vil ha flinke og dyktige folk både til det verdslige og åndelige regimente, må vi sannelig ikke spare på flid, møye eller omkostninger på barna våre for å lære og oppdra dem til å tjene Gud og være nyttige i verden. Vi må da ikke bare tenke på hvordan vi kan samle penger og gods til dem. Gud kan vel ernære dem og gjøre dem rike uten oss. Det ser vi også hver dag at han gjør. Men han har gitt oss barn for at vi skal oppdra og regjere dem etter hans vilje. Ellers hadde han ikke noe som helst bruk for far og mor. Derfor skal enhver vite at han – for ikke å miste den guddommelige nåde – er pliktig til framfor alt å oppdra barna sine til gudsfrykt og kunnskap om Gud, og dessuten – hvis de har anlegg for det – også å la dem lære og studere noe, så de kan brukes til noe som er nødvendig.
Hvis man nå gjorde dette, ville Gud også velsigne oss rikelig. Han ville da gi oss nåde til å oppdra mennesker som kunne være med å forbedre land og folk. Sikkert ville han også gi oss gode og veloppdragne borgere og tuktige og huslige kvinner, som igjen kunne oppdra fromme barn og tjenestefolk.
Tenk over hvilken dødelig skade du gjør hvis du forsømmer dette og ikke gjør hva du kan for at barnet ditt skal få en nyttig og kristen oppdragelse! Dessuten bringer du synd og vrede over deg selv, og således gjør du deg fortjent til helvete for dine egne barn – selv om du er aldri så from og hellig ellers. Fordi dette blir foraktet, straffer Gud verden så fryktelig at vi verken har tukt, regimente eller fred. Dette er noe vi alle klager over, men vi ser ikke at det er vår egen skyld. Fordi vi har oppdradd dem slik, derfor har vi også fått uskikkelige og ulydige barn og undersåtter.
– Dette får være nok til formaning. Å utlegge dette noe grundigere er det ikke tid til her.
Del 2/2, «Den store katekisme»