Vi taler ofte om misjonsinteresse. Men når jeg leser Jesu lidelseshistorie, leser Apostlenes gjerninger og brevene i Det nye testamente, slår det meg bestandig: Dette er mer enn å være interessert i noe.
Her er det en som dør – dør for andre. Bare interesse ville aldri drive et menneske i døden for et annet.
Gud sier det var fordi han elsket. Og kjærlighet er mer enn interesse. Interessen kan stanse. Kjærligheten kan aldri stanse.
Her er det piskeslag, fengsel og hån for de første misjonærer – apostlene – men intet kan stanse dem. Intet kan lukke deres munn. Selv med føttene i stokk og med hudflengt rygg synger de lovsanger og ber slik at Gud sender jordskjelv som ryster alle dører av hengslene og river alle lenker over. Og ryster en fangevokter slik at han begynner å rope til Gud. Ikke før de er sluppet ut fra fengslet, finner vi dem på neste gatehjørne, hvor de frimodig vitner om Jesus. Dette er mer enn interesse.
Hva er det? Det er Guds kjærlighet som er utøst i deres hjerter.
Før undret jeg meg over apostlenes mot og kjærlighet. På en måte gjør jeg ikke det lenger. De kom like fra Golgata til sin gjerning. Der hadde de sett Mesteren dø. De hadde sett kjærligheten – som satte sitt liv til for sine venner. Med dette syn brent inn i sin sjel, gikk de.