I månedsskiftet september/oktober 2016 fikk jeg anledning til å være med Per til Moldova igjen. Målet med reisen var å besøke noen av flokkene der nede og ordne med økonomiske anliggender.
Vi dro fra høstværet her hjemme og reiste fra Gardermoen torsdag morgen, mellomlandet i Istanbul, for så å ende flyreisen på Chisinau airport i kveldingen.
Her hadde det skjedd mange utbedringer siden forrige besøk. Sikkerhet og innsjekking var mer omfattende enn ved tidligere ankomst. Vi ble hentet av Natalia og Vladimir og kjørt direkte til leilighetene i Chisinau.
Fredag morgen var vi tidlig ute og kjørte til et stort varehus, som ikke manglet noen ting i forhold til utvalg og sortiment. Butikkene her hjemme blir små i forhold. Her fant Natalia og Vladimir matvarer som skulle fordeles på 20 husstander. Det ble kjøpt inn ris, mel, olje, smør, ost, kaffe, te, holdbare og andre nyttige dagligvarer som kunne leveres til trengende i forsamlingen i Kamenka. Etter handleturen, ble vi satt av i Chisinau, hvor vi fikk være med Natalia til organisasjonen Promo-Lex, som siden 2002 har arbeidet for menneskerettigheter og demokrati i Republikken Moldova, inkludert Transnistria-regionen. Natalia har fått hjelp med saken til sin egen sønn Boris, og hjelper til med oppgaver og ser på dette som en arena hvor det er mulig å bli kjent med mennesker og få kontakter i Chisinau. Hun har fått tilbud om å bli ansatt og få lønn, men har takket nei, for da mister hun friheten til å vitne for de mennesker hun kommer i kontakt med gjennom dette engasjementet.
Lørdag morgen la vi ut på tur med bil igjen og ble kjørt nordover til grensa til Transnistria, ikke så langt fra Kamenka. Her var det kun Per og jeg som kunne reise over grensa. Vi ble hentet i vår «tidligere» røde Mazda stasjonsvogn, og kjørt til forsamlingshuset for menigheten i Kamenka.
Her var det pyntet med frukt og grønnsaker til høsttakkefest. Natalia hadde på forhånd oversatt talen til Per, og lederen i menigheten, Sergej, leste den opp for forsamlingen.
Vi hadde også med en lærer fra stedet, som oversatte når spørsmål ble stilt etter talen.
Søndag tok vi buss til Tiraspol, hvor vi besøkte forsamlingen som holder møter i den gamle leiligheten til moren til Natalia. Natalia var med på Skype for å forklare og oversette. Her ble også talen lest opp på russisk av lederen i menigheten, Pavel.
Vi fikk en fin prat rundt bordet etter møtet hvor en lege som var til stede oversatte begge veier, via engelsk. Mandag morgen var vi i Chisinau, hvor vi besøkte leiligheten til Ludmila, en kvinne på 73 år. Hun var vokst opp i Kasakhstan, hvor faren var veterinær og moren var tannlege. Da hun var liten, ville bestemoren, som var en troende, at hun skulle bli døpt. Faren hennes ville ikke gi sitt samtykke til dette og hun ble derfor døpt hjemme, med moren og bestemoren til stede, uten at faren fikk vite noe om det. Bestemoren har nok bedt og prøvd å lære henne om Jesus. Da hun ble voksen, fikk hun arbeid i Novosibirsk, innen vitenskap. Det var her hun traff mannen sin, som var fra Chisinau.
Hun hadde oppsøkt menigheten til Natalia og Vladimir for tre år siden, og det siste året hadde hun blitt undervist i katekismen hos Vladimir. Etter et repetisjonskurs på tre måneder, bestemte hun seg for å bli konfirmert. Denne mandagen skulle hun konfirmeres av Vladimir og bekjenne at hun ville følge Jesus. Dette var vi vitner på.
Til stede på møte var Vladimir og Natalia, to kjente som kunne synge til allsangen og oss to fra Norge.
I sitt vitnesbyrd på konfirmasjonsmøtet fortalte hun at hun hadde møtt kallet flere ganger gjennom livet, men hun hadde valgt å gå sin egen vei borte fra Gud. Mye av det vonde hun hadde opplevd, visste hun var et resultat av dette.
Når hun nå nærmet seg 70 år og kallet meldte seg på nytt, visste hun at dette var siste gangen det kom. Hun kunne ikke la det gå forbi denne siste gangen. Derfor oppsøkte hun forsamlingen til Moser, og fikk åndelig hjelp og veiledning, og innføring i katekismen.
Gjennom disse besøkene fikk jeg et videre innblikk i andre deler av arbeidet enn ved tidligere besøk, noe jeg er takknemlig for å ha opplevd.
Mange av de som bor i Moldova er et hardt folkeslag, med lukkede hjerter. Det er derfor en tung misjonsmark å arbeide på.
Men vi har Guds løfter på at hans ord ikke skal vende tomt tilbake, men utføre det han sender det til. I tro til dette store løftet setter vi vår lit til Gud, som ingenting er umulig for, og fortsetter arbeidet med å vinne sjeler for himmelen.
Vær med i bønn for arbeidet og for Natalia og Vladimir Moser, både at de må ha helse til å fortsette og åndskraft fra himmelen til å nå inn til hjertene.
Forsamlingen i Kamenka.
Forsamlingen i Tiraspol
Natalia og Vladimir Moser
Tekst og foto: Marit Bergene Holm