«Og Herren vendte seg og så på Peter. Da kom Peter Herrens ord i hu, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert.» Luk 22:61-62
Den som kunne skildre det blikket. Det makter ingen. Men mange av oss har sett inn i det selv.
Hvor det dømte! Det trengte igjennom og blottstilte alt. Peter kjente seg fullstendig gjennomskuet. Men det var ikke alt. Herrens blikk sa så uendelig mye mer. Nettopp derfor glemmer den det aldri som har sett inn i det.
Som Peter, da han holdt på å synke på Genesaretsjøen en gang, så en hånd rakt ut for å redde ham, så han nå et blikk som sa det samme. Det var ennå håp.
Han hadde nettopp sagt at han ikke kjente Jesus. Nå så han at det han hadde sagt, måtte smerte hans Frelser mer enn knyttneveslagene fra dem som ikke kjente ham. Nå var det som dette blikket sa ham: Peter, de som ikke kjenner meg, vil heller ikke la seg frelse av meg, men du, Simon, du kjenner meg likevel tross alt du sa, du vet hvorfor jeg er kommet!
Og Peter gikk ut og gråt bitre tårer. Men han gjorde mer. Han ba om tilgivelse. Og han fikk tilgivelse. Gud forvandler angers gråt til frelses fryd når en synder vender om. Derfor er det mye, mye bedre å gråte hos Gud enn å le i verden.