«For jeg skammer meg ikke ved evangeliet.» Rom 1:16a
En kunne jo spørre hvorfor apostelen sier dette. Evangeliet skulle jo ikke være noe som en skammet seg ved. Det er gitt oss av Gud fra himmelen. Derfor er det også det herligste som finnes på denne jorden. Hvorfor sier da apostelen at han ikke skammer seg ved det?
Uten tvil fordi menneskene pleier å skamme seg ved det. Mange vil kanskje si at det kunne bare være tilfelle på apostelens tid. De vantro jødene og hedningene kjente ikke evangeliets herlighet og i sin falske visdom foraktet de det.
Det er riktig at det var slik på apostelens tid. Da var evangeliet «for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap», fordi «både jøder krever tegn og grekere søker visdom».
Men det er akkurat på samme måten i dag. Kristi evangelium er en forargelse og en dårskap for de fleste mennesker, endatil de som er døpt til hans navn. Menneskenaturen er alltid den samme. Derfor passer alltid Guds Ord på alle folk, enten det er jøder eller hedninger, muslimer eller navnekristne.
Det apostelen sier, passer til alle tider: «Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det». Og ikke bare det, men Kristi evangelium står på enhver måte i strid med det dypeste i vår egen natur. Evangeliet angriper det som er oss mest kjært, vår uavhengighet. Det krever at Guds Ord får bestemme helt og holdent både over vår forstand og vår vilje. Det slår all hovmodig innbilning og all egen trøst til jorden. Evangeliet gjør at Gud alene blir stor, mennesket blir en fattig tigger.
Og dette liker ikke menneskenaturen. For den er dette bare pine og død. Og dette er grunnen til at alt det som ikke er født av Gud, alltid må hate Kristi Ord og Kristi sanne vitner.
Derfor sa også Herren så ofte til sine disipler at de måtte være forberedt på å bli hatet av alle mennesker for hans navns skyld. Og han sa at det ikke var rett med dem, de var ikke hans sanne disipler, hvis de ikke opplevde noe av dette, hvis det ikke gikk dem som det hadde gått Mesteren.
Det er ikke Kristi rene og sanne evangelium hvis verden kan elske det, hvis det ikke blir foraktet og angrepet.
Men ingen vil være regnet for å være fiender av evangeliet. De vil ikke ha det på seg at de hater det som er godt og rett. Derfor vil en alltid kalle fiendskap mot evangeliet for nidkjærhet for sannheten, og derfor vil en hate Kristi sak som en dårskap eller som noe som er falskt og ondt, og som en må avsky.
Kristi disipler og venner er alltid i mindretall, de er bare noen få foraktede sjeler. Men verden er den store, toneangivende og vel ansette mengden. Og da kan en lett forstå at en alltid vil være fristet til å skamme seg ved Kristus og hans ord.
Dette kan ofte bli en hard kamp for en kristen. For Kristi skyld må han gi avkall på den aktelse verden kan gi, være villig til å bli foraktet som en dåre og bli sett på som noe av det verste, av sin nærmeste familie, av sine venner, ja, av hele samfunnet. Det kan bli en hard kamp, for det er ikke noe som betyr så mye for oss her på jorden som den aktelse og det vennskapet og tilliten som verden kan gi.
Alt dette skal vi forsake. Dette kan bare Den Hellige Ånd virke i hjertet vårt, slik at vi for all framtid kan leve uten alt dette. Vi taler nemlig ikke her om den kristeligheten som verden kan respektere og godta. Vi taler om dem som i sann og ekte gudsfrykt følger Kristus. De må nødvendigvis være en forargelse og en dårskap for all verden, så sant som Kristus har sagt: «En tjener er ikke større enn sin Herre. Har de forfulgt meg, skal de forfølge dere».
Det er som om han ville si: – Gir de det ut for at de hater dere for de feil dere har, at dere ikke er ydmyke og saktmodige nok, og så videre, så skal dere huske at jeg var «saktmodig og ydmyk av hjertet». Og likevel har de hatet meg.
Fra «Husandaktsboken». Språklig revidering og tilretteleggelse ved red.