Flere i menigheten mislikte båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor og banket, og syntes han var for gammeldags. Blant dem var pastor Bjørnås. Ling ble invitert til å ha vekkelsesmøter. Mange tok en bekjennelse. Men flere unge erfarte at en håndsopprekning ikke var nok. I sin sjelenød kom de til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Ling bodde hos Lyngeid. I samtale med ham ble Ling avslørt som en som blåste liv i det religiøse menneske ved fabrikasjon og ikke forkynte evangeliet til gjenfødelse og nytt liv. Red.
Det var i siste liten Ling og vertsfolkene hans kom til møtet. Musikkoret sang allerede.
– Er du syk, Ling? spurte pastor Bjørnås med det samme de hadde hilst på hverandre.
– Ja. Til kropp og sjel, svarte han.
Bjørnås så uforstående og forskrekket på ham.
– Du må lede møtet i kveld, fortsatte han. Jeg orker ikke.
– Nei, er du gal? sa Bjørnås. Nei, du får prøve å manne deg opp. Det ville jo bli å narre denne veldige forsamlingen.
– Jeg gjør det ikke, erklærte Ling kort. Så ledet Bjørnås.
Han prøvde å falle inn i Lings måte. Ling snudde hodet vekk. Han orket ikke å se på ham. Høre måtte han jo. Du store verden, så overfladisk det hørtes ut! Det var en uavlatelig appell til folks gode humør. Som de sang! Det var ikke sang egentlig heller. Ikke et ord kunne skjelnes. Bare et brus av akkorder og harmonier. Hadde de virkelig sunget slik hver kveld? Dette her var rene sjelebedøvelsen.
Så måtte Ling på stolen.
Han kjempet med gråten mens han talte. Han hadde jo ingenting å si dem. Men det fløt noen vanemessige talemåter ut av munnen hans. Om et kvarter var han ferdig. Da var han våt av svette.
Bjørnås var oppe og gjorde unnskyldning. Ling var ikke riktig vel. Fikk håpe han ble bedre til i morgen. De fikk forsøke å gjøre best mulig ut av kvelden likevel.
– Vi får et par sanger. Bjørnås gikk ned og satte seg hos Ling, mens musikken stemte i. Da hvisket Ling noe til ham. Bjørnås skvatt til og reiste seg halvt på benken mens han glodde forskrekket, og ristet energisk på hodet. Ling hvisket igjen. Bjørnås protesterte. Ling holdt på sitt. Bjørnås snakket til styremedlemmene. Også de fór opp. Bakke var den eneste som var rolig. Den hviskende konferansen holdt ved da musikkoret plutselig stoppet.
– Én til, ba Bjørnås nervøst. Styret flokket seg om Ling. Detvakte atskillig oppmerksomhet blant forsamlingen. Mange strakte hals for å bli klar over situasjonen.Så tok ettermøtet til. Det gikk ikke. Stemningen var matt. Enda en sang.
– Ja, ja. Du får si det selv, Ling. Bjørnås’ tone var så irritert at den nesten var uhøflig.
– Ja, vel, sa Ling, og gikk på talerstolen. Han ville si det som det var. Hanvar kommet i sterke åndelige brytninger som krevde en løsning, og fant det ikke rett å tale til andre om det som var uklart for ham selv. Kort sagt, han ba menigheten så mye om unnskyldning, men dette var hans siste møte her. Han ville si takk for seg.
Et øyeblikk var forsamlingen som et brusende hav. De hvisket og nikket og flyttet på seg.Det ble sunget et vers, og så tømtes kirken langsomt. Nede ved døren sto Lyngeid og ventet på sin gjest. Bjørnås satte i vei nedover som om han ville løpe ham ned.
– Dette er ditt verk, Lyngeid, nesten skrek han.
– Eller Guds, sa den andre, men han skalv om munnen mens han sa det.
— –
Den natten brast det for Lyngeid. Han rystet og gråt, og gikk urolig fram og tilbake til det første gry lyste på rutene. Hans hustru våket med ham og forsøkte å trøste ham.
Det var en stenk av sol hos Røst – innendørs. Han hadde klart sakføreren, og litt til. Klattgjelden var ute av verden. Sengeklærne var betalt. Også den ventende verdensborgers tøy. Røst fortalte gledesstrålende at Mobekk endelig hadde fått øynene opp for hva slags kar han, Røst, egentlig var, og hadde gitt ham et klekkelig pålegg, fra nyttår å regne. Derfor hadde han nå en hel klatt penger. Hei sann! Det var ingen sak nå. Men Sigrid måtte ikke nevne det til noen. For Mobekk ville ikke at det skulle bli kjent. Han ville ikke ha noe trøbbel med de andre på kontoret. Hun måtte som sagt holde det for seg selv.
De besluttet å feire begivenheten med et lite ekstra kalas. Røst skulle kjøpe noe godt med seg hjem til kvelds. Han kjøpte en fyldig pakke med fint smørbrød, og en kartong med fløtekaker og et par flasker limonade. Litt sjokolade og noen epler lånte han i forretningen.
Hjemme var det i anledningen blitt ryddet så noenlunde. Den ekle lukten hang i rommene. Mat og støv kaptes om å sette sin spiss på duften. Resultatet ble en kvalm forening av begge. Men Røst hadde vennet seg til aromaen. Den hørte med til hans liv. Den var i pakt med hans uryddige og lumre tilværelse for øvrig.
Fru Røst smilte som et barn da hun fikk se de gode sakene. Stian fikk en klem i farten, mens hun vimset og laget te. Sigrid gjorde seg fore i kveld. Hun ryddet helt av bordet inne og la over en hvit duk, som en gang hadde vært ren.
Så henga de seg til de kulinariske nytelser. Matposen hadde ikke vært det grann for stor.
– Å, det er godt å ha litt penger, du Stian. Et nesten umerkelig drag av nød gikk over ansiktet hans. Så lo han, men latteren syntes ikke å passe til situasjonen, for den var ironisk og spottende.
– Jo, han er grei, likevel, Mobekk. Ha, ha, ha. De gasset seg. Oppholdet mellom smørbrødet og det andre ble ganske kort.
– Ja, i morgen kommer altså mamma, minte hun.
– Mamma? fór han opp. Den gastronomiske idyll var med ett brutt.
– Du husker vel det, Stian? Jeg kan jo ikke være alene nå på slutten. Det kan jo hende noe når som helst.
– Ja, ja, sa han resignert. Men vi burde heller ha fått oss en pike så lenge.
– En ung, pen en? spurte hun spisst. Han så foraktelig og irritert på henne.
– Fy, Sigrid! Å antyde slikt. Du burde skamme deg. Du kommer med sånt av og til. Pass deg så det ikke setter seg fast hos deg. Ja, du skulle skjemmes.
– Skulle jeg det? geipet hun. Det lille stenk av sol var vekk.
Den ekteskapelige skodde drev tykk og klam om dem. Den oppløste seg ut over kvelden i tåreregn, og gikk over i overdreven ømhet.
Dagen etter kom fru Rang. Og fire dager etter kom en liten arving. Det var en fullbåren gutt, som likevel kom tre måneder for tidlig.
Røst meldte seg fri fra kontoret første dagen. Han var ikke riktig frisk. Det var på en måte sant, for natten hadde vært urolig og vanskelig. Men den egentlige grunn var at han ville være hjemme og nyte sin lykke. Røst syntes med ett at livet var blitt lettere. Han kunne ikke se seg mett på den lille gutten, og satt ved senga mest hele dagen, enda svigermoren plaget ham med sine formaninger, og småsnakket barnaktig og naivt. Noen matbiter slang det i ny og ne. Men Røst la ikke stort merke til det i dag. Han var ikke sulten heller. Og slett ikke opplagt til å bli ergerlig.
En viss unnseelse avholdt Røst fra å fortelle om den hjemlige begivenhet på kontoret. Men så en ettermiddag begynte gratulasjonene å strømme inn. Kontorpersonalet og lagerfolkene var overstrømmende. Røst tok smilende og verdig imot. Men så slo det ham hvor overdrevent humoristiske vendinger de brukte. Da ble smilet blekere og verdigheten mindre. Litt senere falt det et mer tilfeldig spørsmål om hvor lenge det var siden han giftet seg. Han måtte jo svare. Han kunne se vedkommende slå over og regne – et regnestykke som ikke hørte forretningen til.
Å, disse drivende livsens skyer! Syndens drivende skyer, som kommer igjen etter regnet.
Røsts solglimt var få og små. Han hadde begynt sitt liv galt. Han hadde startet fra en feil stasjon, og nå måtte livets tog følge de skinnene som gikk derfra. Det var umulig å pense om, syntes han.
Han hadde gledet seg så over det lille barnet. Nå ble det dryppet dråpe for dråpe av malurt i hans gledes beger. I grunnen var det beskt alt sammen. Hele livet var beskt.
En formiddag banket han på sjefens dør. Det var noen papirer som skulle underskrives. Mobekk gikk dem igjennom og skrev under, mens Røst sto ventende et par skritt fra pulten. Han åt i hemmelighet sjefen med øynene. Det var et skadefro uttrykk i dem, som om han klukket innvendig.
Mobekk rettet seg opp, papirene var ferdige. Han rettet sitt blikk på Røst som sto der ærbødig, og sa plutselig og skarpt:
– Det er jo rene skandalen De er kommet opp i, Røst. Røst skvatt til som for et slag.
– Hva mener sjefen? spurte han.
– De har jo fått et barn?
– Men det er da ingen skam – –
– Nei, men at det er kommet så alt for tidlig. Tre måneder, hører jeg. Røst var konfus. Det vil si: han
hadde lyst til å slå den tykke mannen i ansiktet. Men det kunne han jo ikke – ennå.
At De kan finne på slikt, når De er ansatt hos meg. Forretningen taper i anseelse ved det, skjønner De vel. Jeg har forsøkt å holde moralen oppe hos mine folk, og så kommer De, som en minst skulle vente det av, og slår det hele over ende. De vanærer min forretning – og påfører meg kanskje økonomiske tap.
Røst smilte i smug over de dumme bemerkningene. Mobekk fortsatte, og nå fikk hans stemme en sløret klang:
– Og så menigheten, Røst, jeg sjenerer meg for å være medlem av samme menighet som Dem. De skulle slå Dem sammen med denne båtbyggeren, og hans konsorter, og danne en mønstermenighet for dere selv.
Mobekks stemme mistet etter hvert sin vemodige klang. Nå var den pipende av sinne.
– De kommer her og forlanger gasjetillegg. Og jeg, mitt dumme fe, var bløt nok til å tenke på det, og så steller De dem slik! Nei, De får nok ikke noe tillegg, far. Kanskje det er best De ser Dem om etter noe annet å gjøre. Ja, dette er ikke noen oppsigelse. Jeg vil bare advare Dem.
Mobekk dro etter pusten. Røst sa ingenting. Han så nærmest likeglad ut.
– Ja, ja, Røst, sa Mobekk, nå litt mildere. Dette må ikke gjenta seg. Det var med nød og neppe Røst
kunne la være å le over den idiotiske bemerkningen.
Han skyndte seg på dør. I det ytre kontoret var det ingen for øyeblikket. Da snudde han seg mot sjefens dør og rystet sin knyttede hånd mot den.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.
Forts. i neste nr.