La ingen forføre dere!

«Dersom husbonden visste i hvilken time tyven kom, da ville han ikke la ham bryte inn i sitt hus.» Luk 12:39

Ved denne liknelse om tyven vil den Herre Kristus vise oss faren ved ikke å være rede når han kommer. Vi ville sikkert våke, dersom vi kjente timen han kom. Derfor er det nødvendig å våke til enhver tid. At dette er hensikten med liknelsen, ser vi av hvordan Herren selv anvender den: «Vær da også dere rede! For menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker!»

Først ser vi hvordan disse ord av Kristus fullkomment tilintetgjør den drøm at det med hans synlige gjenkomst bare skal begynne en herligere nådetid på jorden, og at det ikke dreier seg om den ytterste dom. Men en slik Kristi gjenkomst svekker bildet med at det er en tyv som kommer.

Kristus sier selv at når han kommer i sin herlighet, skal han dømme alle folk, og det på den måten at bare de rettferdige skal bli innbudt til å arve det rike som var beredt dem fra verdens grunnvoll ble lagt. De andre skal vises bort til den evige ild.

Slik har også den apostoliske tro vært fra begynnelsen av: «Fòr opp til himmelen (…) skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Hvor lærde, hvor fromme og velmente de fortolkere enn måtte være, som taler mot de tydelige ord av Kristus selv, at han skal komme til den ytterste dom, når han kommer i skyen, så må vi likevel frimodig forkaste og avvise deres fortolkning.

Men det er også en annen drøm denne teksten tilintetgjør. Det er ørkesløse sjeler som trøster seg med at om de ikke er blitt forlikt med Gud her i tiden, skal de kunne bli det etter døden. Det skal også være en nådetid i åndeverdenen. Men var dette sant, ville ikke Kristus ha lagt disiplene så alvorlig på hjertet at de måtte være rede når han kommer. Ja, det ville være meningsløse ord, når Skriften sier: «I dag, i dag, om dere hører hans røst». «Se, nå er en velbehagelig tid, se, nå er frelsens dag!» Nei, la ikke noen forføre dere! Det er jo klart for oss alle, hva satan mener med dette! Får han bare lov til å bryte sannhetens kjede, fører han oss siden dit han selv vil.

Den Herre Kristus lærer altså, at når han kommer, enten i døden eller i sin egen synlige gjenkomst, da er det forbi med nådetiden. Da står bare en avgjørende dom og evighet tilbake. – Vær da også dere rede, når Menneskesønnen kommer, sier han, rede og ferdige til da å gå med ham inn i bryllupssalen.

De som ikke da er rede, som ikke har olje på lampen, men som først vil prøve å skaffe seg den, de blir stengt ute for evig. Slik lærer Jesus selv i Matteusevangeliet, kapittel 25. Disse jomfruene ropte og ba: «Herre! Lukk opp for oss!» Men nei – her ble det ikke gitt noe nåde. Det var forbi med nådetiden. Å, er det virkelig sant det som Herren har forkynt? Er det for evig forbi med all nåde, har det mennesket ganske tapt sin frelse, som ikke er rede når Herren kommer, eller når han kaller dets sjel bort i døden? Hva vår blinde fornuft enn måtte synes om det, han har dog sagt det, han, som er den evige dommer. Hvem skulle jeg tro, om jeg ikke trodde ham selv? Men da er det jo ganske forferdelig, én eneste time ikke å være rede – å sovne inn én eneste kveld uten å ha full visshet om å ha Guds vennskap. Tenk om døden overrasker deg (den kommer jo som en tyv om natten), da våkner du ikke mer opp her i tiden. Da er du gått ufrelst inn i evigheten! Ikke noe ord kan uttrykke det forferdelige som da er hendt. For evig ufrelst! – For evig fortapt! Det er mot dette Herren vil advare oss.

Vær rede, sier han, våk! Men hva er da det å være rede? Det må jo nødvendigvis bety at vi har det slik med Gud, som Herrens eget ord lærer at vi må ha det for å bli frelst. Vi må bli funnet ikledd, ikke nakne, og være ikledd «bryllupsklærne».

Dette er virkelig tankevekkende ord. Herren sier her at det finnes slike som skal kastes ut i det ytterste mørke, og det til og med blant dem som Guds nåde har innbudt og kalt til dette bryllup, hvor han er brudgommen! Og det bare fordi de ikke har opplevd en sann omvendelse. De var ikke i den grad blitt avkledd og utarmet, og hadde ikke mistet trøsten over sin egen fromhet, slik at de måtte ha Kristi rettferdighet og trengte evangeliets ord.

Dersom du ikke «har gjort en pakt med døden og et forbund med dødsriket», må du ta slike ord av Herren til hjertet og for hans ansikt spørre deg selv: Har jeg opplevd dette? Er Kristus, hans forsoning, hans rettferdighet blitt det viktigste for meg i mitt liv? Jeg ikke bare forstår og vet at det skal være slik, men er det virkelig slik i mitt liv? Tvinger min syndenød meg til å ligge ved nådestolen, til å «tvette mine klær i Lammets blod»? Da er du i sannhet «ikledd bryllupsklærne».

Husandaktsboken, Lunde forlag, 1973