Vi sier gjerne at det ikke er motsetninger i Bibelen. Det er ikke uten videre lett å forstå. Tvert imot synes vi at det er mange paradokser.
Hos profeten Jesaja (53:6) står det at «vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei». Det naturlige ville vel da være at verset fortsatte: «Og vi fikk den straff vi fortjente etter våre synder».
Ingenting ville vært mer naturlig, ja nærmest selvfølgelig, enn nettopp det. Det er jo slik det er i samfunnet. Og hvordan er det vi selv tenker hvis noen gjør oss noe? Det er veldig lett å rope på hevn. For det hadde vært rettferdig. Vi vet hvordan det er med små barn. Det tar ikke lang tid før de lærer å si at den andre er slem mot meg, og den andre svarer at «det var ikke jeg som begynte».
Vi ser at det med skyld og egenrettferdighet er noe som ligger nedlagt i oss. Men hvis vi som selv er skyldige, krever reaksjon mot andre, hvilken rett har ikke da Gud til å kreve at vi skal straffes for våre misgjerninger?
Bibelen lærer oss tydelig at Gud ikke ser mellom fingrene på synd. I Nahum 1:1 står det: «En nidkjær og hevnende Gud er Herren. En hevner er Herren, full av harme. En hevner er Herren mot sine motstandere, en som gjemmer på vrede mot sine fiender». Midt i det andre verset står det at «han lar ikke den skyldige være ustraffet».
Da er det merkelig at det står i siste delen av Jesaja 53:6: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». Hvordan kunne han gjøre det? I forbindelse med Jesu dåp, står det om en røst fra himmelen: «Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag» (Mat 3:17).
Her ser vi at Faderen hadde sitt velbehag i Sønnen og hans liv. Jesus hadde rett til å leve. Jo eldre Jesus ble, jo mer åpenbart ble det at han var rettferdig. Som det også står i Lukasevangeliet (2:52): «Og Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker».
Ja, så fullkommen var Jesus at han var villig til å ta på seg hele vår syndeskyld. Og det var ikke noe han måtte presses til. Salme 8:31 sier at han hadde sin lyst i menneskenes barn. Selv ikke syndefallet i Edens hage kunne forandre på det. Hvis du lurer på hva kjærlighet er, skal du se opp til det midterste av de tre korsene på Golgatahøyden på langfredag.
Aller best får du se det hvis du kjenner på synd. For Jesus hang på korset for dem som ikke fortjener å frelses. Og det var Guds vilje at det skulle skje slik: «Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen» (Joh 10:17). Det er Guds vilje at vi som fortjener å gå fortapt, skal bli frelst ved Jesu stedfortredende død. Det er ikke en nødløsning, nei, det er Guds hellige vilje.
«Han vil gjerne forlate alt», står det i Jesaja 55:7. Det er Guds egentlige vilje. For synden har fått sin lønn. Også din og min. Det er så vanskelig å tro. For min synd er så forferdelig, og jeg er så fullstendig uten unnskyldning. Men det er en erkjennelse som sitter langt inne. Vi kan tenke på hvordan Adam og Eva prøvde å fraskrive seg ansvaret for synden. Og allikevel: «Han vil gjerne forlate alt».
I Jesaja 53:7 leser vi om hvordan Jesus ble plaget av menneskene. Men Jesus opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes. Samtidig fornektet Peter sin frelser. Ser du kontrasten? Peter ville redde sitt eget liv, Jesus ville ofre sitt liv. For Jesus var Guds offerlam. Jesus var utvalgt av Gud til å bære din og min synd. Her blir Abrahams ord til Isak oppfylt: «Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet» (1Mos 22:8).
Frelsen er Guds sak alene. Det ser vi allerede på syndefallets dag: «Og Gud Herren gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem» (1Mos 3:21). Gud gjorde klær, Gud kledde. Og han gjorde ikke bare klær til dem sånn generelt, han gjorde klær til de to, som to forskjellige personer.
Det står også så fint om Jesus i Lukasevangeliet (4:40): «Men ved solnedgang kom alle med sine syke, som led av mange slags sykdommer, og de førte dem til ham. Og han la hendene på hver enkelt av dem og helbredet dem».
De kom til Jesus med alle sine syke, med alle slags sykdommer. Og Jesus tok seg av hver enkelt av dem. Slik er Jesus også i dag. Vi kan komme til ham med alle våre synder, og alle slags synder. Vi har så lett for å komme med så mange «om og men». Slik er det ikke hos Jesus. Han tok seg av alle, ja hver enkelt. Uten unntak. Derfor skal også du frimodig komme til ham med det som stenger deg ute fra himmelen.
Jesus kom ikke for å hjelpe deg med å få orden på kristenlivet. Han kom for å gi deg et nytt liv, sitt eget. Han kom for å ta ditt syndeliv, og gi deg sitt rene og hellige liv.
Jesus ble revet bort ved trengsel og dom. Ja, han ble dømt. Ikke fordi han spottet Gud. Nei, det var for våre misgjerningers skyld. Det er derfor han kan frelse hver enkelt.
Men det er én ting til: Akter vi på at Jesus måtte dø og smake fortapelsens gru på grunn av vår synd? Det er mye som er fristende, for vi dras og lokkes av vårt eget kjød (Jak 1:14). Vi ser på synden, og dåres av den. Så faller vi.
På Golgata ser du syndens lønn. Han ble dømt til døden av mennesker, og til den evige død av sin Far. Det ble han på grunn av din og min synd. Vi har sannelig ikke noe å rose oss av, tvert imot. Men vi skal få ha vår ros i Jesus, han som alltid var fullkomment god og hadde sin nestes beste for øye. Vi skulle tro at da Jesus hang på korset, hadde han mer enn nok med seg selv. Men også da gjaldt Jesu ord: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile» (Mat 11:28).
På hver sin side av Jesus hang det to røvere som var med på folkemengdens spott mot Jesus. Den ene vendte om og ba om nåde. Han hadde ikke store tanker om seg selv, men hadde en bønn om at Jesus måtte komme ham i hu når han kom i sitt rike. Han ba ikke forgjeves. Han fikk erfare at det er sant som Jesus sier i Johannesevangeliet (6:37): «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut». Her ser vi det igjen: Det er ikke snakk om de som kommer, som om det generelt gjelder de fleste, men det er snakk om den som kommer. Det gjelder den enkelte.
Det er det som gjør evangeliet til et evangelium. Hvis ikke evangeliet hadde vært for den enkelte av oss, hadde vi ikke hatt noe håp. Men nå er det håp, også for oss, fordi Jesus tok vår plass da Gud holdt dom over våre synder. Det står i Jes 53:9 at Jesus ble gitt en «grav blant ugudelige».
I Salme 40, vers 1-2, vitner David om at han er i stor nød. Han var i «fordervelsens grav». Tilsynelatende forgjeves ventet han på Herren. «Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste». Jesus bøyde seg ned i fordervelsens grav, der David hørte hjemme. David og Jesus bytta plass og stilling. For Jesus var rettferdig. Jesus hadde rett til å leve. Derfor kunne han også dra David opp av gjørmen. Jesus ble ikke dytta ned av sin Far. Nei, han bøyde seg ned. Jesus gjorde det frivillig. Ikke fordi han søkte martyriet, men fordi han elsket David. Ja, det står i Joh 3:16-17: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Jesaja sier: «Men det behaget Herren å knuse ham» (53:10). Det behaget Herren å knuse sin enbårne, hellige Sønn, som han hadde så kjær – i stedet for deg og meg. Kan du forstå det? Du som bare har trettet ham og gjort ham møye med dine synder og misgjerninger, og som i tillegg er egenrettferdig, treg til å høre og sen til å tro. Jesaja skriver videre (53:10-11): «Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det, og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære». Her ser vi hvor fullkommen enhet det er i Faderens og Sønnens vilje. I Joh 4:34 sier Jesus til sine disipler:
«Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning». Jesus og Faderen er ett, og slik er også deres vilje ett. Det som er Faderen til behag, er også Sønnen til behag.
Vi ser også her at Jesus mettes ved at vi får del i hans rettferdighet. Vi er hans lønn for det han har fått lide. Har du tenkt på det når du har falt i synd, og det er vanskelig å tro at Jesus vil ta imot deg slik du er nå? Du er ikke brysom eller påtrengende når du midt i din uverdighet kommer til Jesus. Nei, du er hans lønn. Det står jo i Jes 53:12: «Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han bad for overtredere».
Jesus uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Vi forstår knapt hva det innebærer. Men her ser vi enda en gang Jesu sinnelag. For dette gjorde Jesus for deg og meg. Og han ble regnet blant overtredere, ikke bare av mennesker, men også av sin Far i himmelen. For han møtte sin Far i hans vrede, som deg og meg. Det gjorde han uten en eneste protest.
Slik var hele Jesu jordeliv. Det var fullkomment i pakt med Guds vilje. Både i forhold til loven og i forhold tilGuds frelsesvilje. Dette livet skal vi få regne som vårt. For Jesus levde som stedfortreder og han døde som stedfortreder. Guds velbehag hvilte over Jesus – i alle ting.
Når vi tenker på Jesus og alt det han led frivillig for vår skyld, er det grunn til å spørre: Hvordan er det med oss? Vi får en lukket munn når vi hører loven rett. Men hva da når vi hører evangeliet, hvor uforskyldt det er og hvordan Jesus elsker de som er onde? For hvordan er vi? Ikke er vi i stand til å høre loven rett, ikke tar vi det så alvorlig som vi skulle, ikke angrer vi som vi skulle, ikke klarer vi å tro som vi skulle. Egentlig er alt galt. Og allikevel skal Jesus se det og mettes ved at vi tar imot og lever ved evangeliet. Vi kan snakke mye om kjærlighet, men når vi ser Jesu uforskyldte kjærlighet til oss, ser vi at vi egentlig ikke har den minste anelse om hva ordet egentlig betyr.
For Jesus døde for alle mennesker, alle slags syndere og all slags synd. Det er ingen som har noen unnskyldning på dommens dag. Det er ingen som kan si at det Jesus gjorde, det var ikke nok. Nei, det står i Rom 10:11-13: «For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst».
Da blir dommen desto større om du står imot Guds kall til frelse. Ja, vi må spørre med Hebreerbrevets forfatter: «Hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?» (Heb 2:3).