Er vi forferdet over Herrens ord?

Kapitlene 40-66 hos profeten Jesaja kalles ofte «Trøsteboken». Blant an­net finner vi sangene om Herrens lidende tjener der, med kapittel 53 som et høydepunkt.

Men for den ugudelige finnes det ingen trøst. Å være ugudelig er det samme som å forakte Herren og hans ord. Det har vi ingen grunn til, for det er ikke Herren som er avhengig av oss og våre gaver. Det er stikk motsatt.

Det står i Jesaja 66:1: «Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kunne dere bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg?» Her får vi se inn i Herrens storhet. Han kan ikke forstås med menneskelig fornuft eller begrenses til en bygning. En avgud kan få plass i en bygning, men slik er det ikke med him­melens og jordens skaper.

Vi kan også lese i Salme 50, versene 8-12: «Jeg vil ikke irettesette deg for dine slaktoffers skyld – dine brennof­fer er alltid for meg. Jeg tar ikke okser fra ditt hus eller okser fra dine kveer. For meg tilhører alle dyr i skogen, og dyrene på fjellene i tusentall. Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og alt som rør­er seg på marken er mitt. Om jeg var sulten ville jeg ikke si det til deg, for min er jorden og alt som fyller den».

Bibelen vitner om at Gud er vår skaper. Han bestemmer over liv og død. Vi, derimot, er støv. Vi kan lese i Salme 104, versene 27-30: «Alle ven­ter de på deg, at du skal gi dem mat i rett tid. Du gir dem, de sanker. Du åp­ner din hånd, de mettes med det gode. Du skjuler ditt ansikt, de forferdes. Du drar tilbake deres livsånde, de dør og vender tilbake til støv. Du sender din Ånd ut, de blir skapt, du gjør jordens skikkelse ny igjen».

I slutten av det andre verset (Jes 66) ser vi hvem Herren vil ta seg av: «Den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord». Bibelforlagets bibelutgave fra 1997 oversetter den siste delen av dette verset slik: «Men denne er det Jeg vil se til: Den som er ydmyket og knust i ånden, og som skjelver for mitt ord».

Hvordan er ditt forhold til Guds ord? Blir du forferdet, ydmyket og knust? Skjelver du når du hører Guds ords dom over ditt liv? Det er det grunn til når vi nå har hørt hvor suveren Herren er. Det som han har sagt og gjort, det står fast. Det kan ingen rokke ved.

Jesus sier også i Lukasevangeliet (12:5): «Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte».

Er det ikke da grunn til å ta Guds ord alvorlig, ikke bare det som vi er opptatt av, men alt det som rammeross? Noen mener at det er synd å drive med idrett, andre vil si at det er synd å lese tegneserier. En vil kanskje si at det er synd å fylle drivstoff på bilen på søndag, og en annen vil si at det er forferdelig at småbarna får lov å tegne under møtene. Vi kan ha mange meninger om hva som er synd, hva som er alvorlig og hva som er forferdelig. Jeg er redd for at det er én ting som er felles: Det som jeg reagerer på hos andre, er ikke et problem for meg. Jeg har mitt på det tørre, det er de andre som må omvende seg.

Dette er det motsatte av å bli for­ferdet av Herrens ord. For hvis ikke Ordet får være Herre over deg, så vil du bli Herre over Ordet. Derfor er det grunn til å spørre: Hvilket forhold har jeg til Guds ord? Hører jeg Guds ord rett? Hvis jeg gjør det, får jeg mer enn nok med meg selv. Da blir ikke problemet at den og den ikke tar det like nøye som meg når det gjelder bestemte ting.

Da blir det som David sier i Salme 51:3-6: «Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine misgjer­ninger etter din store barmhjertighet! Tvett meg vel, så jeg blir fri fra misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort – for at du skal være rettferdig når du taler, ren når du dømmer».

Er det lenge siden du måtte be slik som David? Vi lever i en vekkelsesfat­tig tid. Den som ikke blir vekket, fort­setter å sove. Og du kan fort risikere å våkne når det er for seint. Går vi på møter og hører Guds ord uten å høre? Vi kan også spørre: Tåler vi å høre Guds ord til oss? Eller hører vi det vi vil høre, og stenger hjertet for det vi absolutt trenger å høre?

Hans Adolph Brorson sier (sb 174:1): «Hvordan takker vi vår Herre, han som gav sin Sønn til jord? Mange skjønner ei dessverre på en kjærlighet så stor. Fritt de følger syndens røst, dekker seg med nådens trøst. Vil av Jesus intet lære, og dog sanne kristne være». Dette er ganske nøyaktig det som beskrives i Jesaja 66:3-4a: «Den som slakter en okse, er som den som dreper en mann. Den som ofrer et lam, er som den som bryter nakken på en hund. Den som ofrer matoffer, er som den som ofrer svineblod. Den som bærer fram påminningsoffer av virak, er som den som priser avguder».

Det var ikke selve ofringene det var noe galt med, men hjertet. Tilsynelatende levde de godt med Gud, men i hjertet var det synden som rådde. I Jesaja 29:13 sier Herren at «dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud de har lært».

Vi ofrer ikke okser, lam og matoffer, men vi kan vårt Fadervår. Vi ber om syndenes forlatelse, og vi går fast på møter. Vi kan avlegge et vitnesbyrd om Jesus med vår munn. Vi vet med vår forstand at det og det er synd. Men fører vår kunnskap til at vi får en luk­ket munn? Får vi med Gud å gjøre slik at vi må vende om, eller er det slik at vi følger syndens røst og dekker oss med nådens trøst?

På mange måter er det dette hykleri­et som blir beskrevet i begynnelsen av Jeremiabokens syvende kapittel. Her er det Herren som taler gjennom pro­feten Jeremia mens han er i tempelet i Jerusalem (v. 8-11): «Se, dere fester lit til løgnaktige ord – til ingen nytte. Hva så? Dere stjeler, slår ihjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus og sier: Vi er frelst! – Og så vil dere frem­deles gjøre alle disse avskyelige ting! Er da dette hus som er kalt ved mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren».

Det er vel ikke slik at du vil ha både Jesus og synden, den synd som førte til at han måtte bli forlatt av sin far i det dypeste mørke? Så kan du mene hva du vil om at de andre ikke tar det så nøye med akkurat det du er opptatt av. Det hjelper deg ingen ting. For først og fremst er spørsmålet: Hvordan står det til med deg og med ditt hjerte? For Gud ser til hjertet. Og han ser ikke bare det du tar det mer nøye med enn andre, han ser også det du ikke tar det så nøye med. Og han ser sinnelaget og holdningene dine.

Han ser ikke bare at du holder deg borte fra det ene og passer på å gjøre det andre. Han ser hva som bor nede i hjertedypet. Han ser hvordan du reagerer når du lider urett, og ellers når du ikke får det som du vil. Og han ser ikke bare hva du sier, men han ser også hva du tenker. Han ser hva du gjør når ingen andre ser deg. Han ser hvor du har ditt hjerte. Han ser alt det som du håper at ingen finner ut om deg. Han ser den minste tilbøyelighet til synd, alle dine skjulte holdninger og hensik­ter. Og så ser han hvordan du reagerer når dette blir avslørt: Bøyer du deg, eller vender du egentlig det døve øret til? Det er ubehagelig å bli avslørt, ikke minst når det også blir avslørt at du prøver å forsvare din synd med vikarierende, formildende omstendigheter.

Vi siterte det første verset i Bror­sons sang. Det femte verset lyder slik: «Gud som lot sitt lys fremstråle i sin nådes blide vår, for sin trone ei vil tåle den som dette lys forsmår. Vil du vende ryggen til, Gud deg støte fra seg vil. Den som ei vil lyset kjenne, han skal seg på lyset brenne».

Egenrettferdighet er en av de al­ler farligste synder, fordi den stenger hjertet for Guds tale. Det ord som skulle forferde oss, anvender vi på de andre – eller vi akter ikke på det i det hele tatt. Det er å forkaste Guds ord, ja det er å ringeakte den tre ganger hellige Gud, og det gjør vi ikke ustraffet. Det står i slutten av vers 3 og i vers 4 hos Jesaja, kapittel 66: «Likesom de har valgt sine egne veier, og deres sjel har behag i deres avskyelige avgudsbilder, så vil jeg velge å gjøre ondt imot dem. Det de er redde for, vil jeg la komme over dem. For jeg ropte, men ingen svarte, jeg talte, men de hørte ikke, de gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke hadde behag i».

Vi kan ikke skylde på at Herren ikke har talt. Vi kan samles fritt om Guds ord flere ganger i uka. Vi kan lese i vår Bibel og vi har rik tilgang til oppbyggelige bøker. Hvordan skal det da gå om vi forakter Guds tale? Jo, da vil det gå oss evig ille. Derfor prøverHerren å få oss i tale ved sitt ord. Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. I Jeremia 36:7 står det at «stor er den vrede og harmen som Herren har uttalt over dette folket». Likevel sier Herren i vers 2 og 3 i det samme kapit­telet: «Ta deg en bokrull og skriv i den alle de ord jeg har talt til deg om Israel og Juda og alle hedningefolkene fra den dag da jeg først talte til deg, fra Josias dager og til denne dag! Kanskje Judas hus vil merke seg all den ulykke jeg tenker å gjøre dem, så de kan vende om, hver fra sin onde vei, og jeg kan tilgi dem deres misgjerning og deres synd».

Ser du Herrens sinnelag mot den villfarne? Guds ord er alltid alvorlig ment, også kallet til frelse. Ja, det står i Jesaja 55:7, at Gud «vil gjerne forlate alt». Det er Guds ønske med hvert en­este menneske, at de skal vende om, så han kan tilgi. Det gjelder også for deg, om du skulle vite med deg selv at du ikke har det rett med Gud. Men så leter du i hjertet ditt og må innrømme: – nei, jeg har det ikke slik jeg skal ha det. Jeg er ikke forferdet over Guds ord. Jeg vet at jeg må omvende meg, men jeg kjen­ner bare likegyldighet.

Eller kanskje du virkelig er forfer­det over Guds ord, og det har vi alle grunn til. Du ser at du mangler alt, ikke minst mangler du viljen til det gode. For innerst inne har du egentlig lyst til synden. Det er umulig å bli frelst. For du mangler alt som skal til for å bli frelst.

Men hvem er det Herren vil se til? Jo, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over Herrens ord – den som det ikke er håp for, den som ikke kan bli frelst, den som ikke har noe annet enn Jesus og hans stedfortredende liv og død å klynge seg til.

David sier det så klart i Salme 33:18: «Se, Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn». Han ser til den som håper på Herrens miskunn til tross for at han vet med seg selv at dette fortjener jeg ikke.

Men dette skjer ikke av seg selv. Denne stilling kommer vi bare i på én måte, nemlig når vi bøyer oss for Guds ord og lever etter det. For å være en kristen, er å leve etter Guds ord. Når Gud minner oss om vår synd, er det ikke bare fordi vi skal dras til Jesus. Det er også fordi synden er synd, og den er synd mot Gud. Det må vi ikke glemme.