Flere i menigheten mislikte båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor og banket, deriblant Pastor Bjørnås. Ling ble invitert til å ha vekkelsesmøter. Mange tok en bestemmelse under møtene, som samlet mye folk. Men flere unge erfarte at en håndsopprekning ikke var nok. I sin sjelenød kom de til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Én av dem var unggutten Elin.Red
Pastor Ling kunne ikke ha det stort bedre enn han hadde det hos Lyngeid.Et slikt velvære hadde han ikke følt noen steder, unntatt hjemme hos sine egne. Det vil si: Lyngeid hadde sørget for at han hadde fått et par våkenetter. Den første natten han var der, grublet han over spørsmålet:
– Tror du de kom til femten i himmelen også?
Det var blitt så levende for ham, at i himmelen fulgte de hans ferd på jorden. Gud var ham så nær den natten, og han følte seg uvel ved det. Jo, han følte seg uvel i Guds nærhet. Han, et Guds barn og en Herrens tjener!
Ikke så at våkenettene dempet hans freidighet og nidkjærhet på møtene. Nei, han holdt dampen oppe. Men når han kom hjem om kveldene, var det liksom gleden over resultatene ikke fikk noe grep på ham. Han kunne ikke gi Lyngeid skylden for det, for han gjorde ikke noe for å slokke hans begeistring over de strålende møter. Men han gjorde ikke noe for å fyre under heller. Lyngeid var ikke mutt og tverr. Han samtalte gjerne og åpent med Ling om åndelige ting.
Ling var blitt uviss om mangt og mye. Det gjærte og brøt i ham. Men på møtene var han den samme sirkushesten som gikk sin tilvante ring i manesjen. En kveld ble han høyt opphøyet – og dypt fornedret. Bare han og Dordi hadde vært på møtet fra Lyngeids hjem. Han kom alene hjem igjen. Han hadde ikke sett noe til Dordi på bussen. Formodentlig spaserte hun sammen med Sevrin. De fikk et lett måltid hos Lyngeid etter møtet. Nå satt de i det lune kjøkkenet, Ling og ektefolkene. Pastoren fortalte om møtet, men i forsiktige ord, som han gjorde i det siste. Det hadde vært fullt hus – naturligvis. Mange hadde overgitt seg. Ingen tall ble nevnt. Dessuten hadde det vært vitnemøte. For det meste nyfrelste hadde vitnet. Det var gripende å høre på. Blant andre var det en de kalte for Elin. Lyngeid skulle ha hørt ham! Han hadde sikkert hatt en dyp opplevelse. Det var vidunderlig å høre hans vitnesbyrd om Guds frelse. Ling gned seg i hendene.
– Jo, Gud har nok et verk fore på møtene våre, sa han opprømt.Lyngeid så grunnende hen for seg, men han svarte ingenting.
– Tenk Elin, sa fru Lyngeid glad. Han har gått så lenge og kjempet, stakkar.
– Men nå er han frelst, fastslo Ling, som om det gjaldt å festne den tanken at det var skjedd i kveld.
Da kom Dordi.De hørte henne romstere i gangen mens hun kvittet seg med yttertøyet og kalosjene. Så kom hun inn.
– God kveld! hilste hun. Lyngeid og hustruen så hastig opp, undrende. De hørte ikke bare de enkle ordene. De lydhøre foreldrenes ører la merke til det bankende hjerte bak ordene, til en egen stemning i ordenes klang.
Dordi smilte som hun pleide, og enda ikke som hun pleide. Det vakre ansiktet var varmt og blussende etter den friske turen. Hårrullen i nakken bøyde sine horn framover mot ørene, som var små og fint formet. Den sterke munnen var bløt og følsom. Men det var øynene foreldrene festet seg ved. Innenfor skinte solen.
Far og mor hadde reist seg opp. De rakk knapt å spørre:
– Men hva er det, Dordi? før hun svarte jublende:
– Mamma – pappa. Jeg er frelst! Å, jeg er frelst! Det blinket i tårer i fire par øyne. Ling var sjeleglad. Det var noe av en henførelse over det sterke ansiktet hans. Han liknet mer en svermer enn Lyngeid noensinne hadde gjort. Han så noe av en oppreisning i dette overfor verten sin. Nå ville vel Lyngeid gi sin uforbeholdne tilslutning til det som foregikk iblant dem.
Å, så glad han var! At Gud ville bruke ham til velsignelse for dette hjemmet han var blitt så glad i – å, så stort det var! I sin iver og glede merket ikke Ling at han puttet kollekten i sin egen lomme.
Han tok dem etter tur i hendene og klemte dem overstrømmende. Fra hans side var det som en fredsslutning, og som innkassering av anerkjennelse.
De på sin side merket intet usedvanlig. De bare gledet seg og pludret barnslig.
– Det er siden i høst det har vært særlig tungt for meg, pappa, sa Dordi. Du husker den kvelden etter festen?
– Den kvelden da – da – –
– Ja, nettopp den kvelden, lo hun. Du spurte meg, om Jesus var utenfor eller innenfor hos meg. Husker du det, pappa?
– Ja, Dordi.
– Da ble det så alvorlig for meg. Og siden har Jesus banket på, ja dundret på døren min.
Under denne ordvekslingen kom Ling liksom på gli nedover. Hun var ikke vakt ved ham altså! Nå, ja. Én sår og en annen høster.Det var blitt sent. Ling reiste seg for å gå inn til seg selv. Men det var enda noe som interesserte:
– Hva var det egentlig som gjorde utslaget i kveld da, Dordi?Han var så mild i røsten.Den oppglødde piken fortalte villig og glad.
– Du husker den gamle mannen, Ling? Han like under vinduet.
– Ja, sa Ling spent, han med brillene ute på nesen.
– Det var skomaker Thorild, pappa, sa Dordi henvendt til faren.
– Han vitnet, la Ling forklarende til.
Stemmen var blitt mattere og en smule trist.
– Ja, sa Dordi. Han leste et skriftord som løste meg.
– Nå? spurte Lyngeid.
– Han som elsket oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod. Lyngeid vendte seg langsomt til Ling.
– Ser du, sa han glad mens to tårer rullet ned over kinnene hans. Ser du! Det er Ordet som gir liv.
Ling syntes det var litt av en brodd i de enkle ordene. Han sa god natt og gikk inn i stuen sin. Men for en natt det ble!
– Utslått av en skomaker! Det var med en slags galgenhumor han brukte den setningen for seg selv.
Ling hadde aldri vært noen snobb. Han la intet nedsettende i ordet «skomaker», men det som var rart og – forferdelig – var at han, pastor Ling, hadde fisket etter æren for en sjels frelse, og når det kom til stykket, hadde Gud brukt en gammel skomaker som sitt redskap. Gud hadde rangert ham bak en gammel skomaker. Og hva hadde han vel ikke tenkt om den samme skomakeren: Gid han ville sette seg ned, den gamle tufsen.
Ham hadde altså Gud fått bruke til å føre en sjel til frelse. Som han talte, den gamle. Ja, tale gjorde han egentlig ikke. Han bare sa at Jesus var mektig til å sette fanger i frihet. Han hadde gjort det med ham. Og så leste han det skriftstedet. Ling gråt og ba den natten. Han var vakt. Vakt over sitt forferdelige ansvar som sjelesørger.
Utdrag fra «Våre lamper slokner»,Antikkforlaget 1993.
Forts. i neste nr.