«Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» Rom 12:2
Hva er «denne verden»? Dette ordet brukes i Bibelen i forskjellige betydninger. Det kan bety alt det skapte (Joh 17:5;24), «det skapte på jorden» (Sal 49:2; Joh 13:1). Så brukes også «verden » om den falne menneskeslekten som har vendt Gud ryggen (Joh 1:10;
7:7; 14:17; 15:18 f.).
Denne verden er alltid ond, og strir mot Gud. Den er forførende og farlig: «Han som gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje» (Gal 1:4). For denne verden, som vi ikke skal skikke oss lik, er Jesus død. Han døde ikke bare for noen utvalgte, men for alle. «Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens» (1Joh 2:2). Det er det samme hvem du er, hva du har gjort og hvordan du har stelt deg, Jesus er død for deg. Han tok på seg ansvaret for alle dine synder, og han levde ditt liv. Frelsen hviler ikke på noe hos oss, men er et resultat av Guds frie og evige beslutning.
Syndens forførende makt
Det er mange måter å skikke seg lik denne verden på, men jeg vil konsentrere meg om noe som er svært tidsaktuelt i dag. Det er det greske ordet kosmos som er oversatt med «verden » i vår Bibel. Og vi skal merke oss et ord i 1Pet 3:3-4: «Deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud». Her blir ordet kosmos oversatt med «pryd» og ikke «verden». Det skal få oss til å tenke på at verden kommer imot oss med sin pryd, og lokker og frister oss vekk fra troen på Jesus. Det var dette som møtte Adam og Eva i Edens hage.
«Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt» (1Mos 3:6). Men Bibelen advarer: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden» (1Joh 2:15-16). Synden har så lett for å få makt over oss fordi den ser så forlokkende ut. Dette er noe av syndens vesen, at den ser så fin og fristende ut.
I Salme 36:2-3 står det at «Synden taler til den ugudelige i hans hjertets innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham. For en smigrer ham i hans øyne ved å finne hans synd, ved å hate ham». Her legger vi merke til at synden opererer med to ansikter. Først vil synden smigre og lokke. Siden, når du har falt, kommer den med bebreidelser.
I Åpenbaringsboken (17:1-5) står det: «En av de sju englene med de sju skålene kom og talte med meg og sa: Kom, jeg skal vise deg dommen over den store skjøgen, hun som sitter over de mange vann. Med henne har jordens konger drevet hor. De som bor på jorden, er blitt drukne av hennes horelivs vin. Og han førte meg i ånden ut i ørkenen. Der så jeg en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av spottenavn. Dyret hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen, og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter. På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden».
Disse versene viser oss Antikrist sin makt. Han framstilles i 2Tes 2:3-4 som syndens menneske og fortapelsens sønn, og «er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud». Han er en som skal stå frem i de siste dager før Jesus kommer igjen. Navnet Antikrist tilsier at han er både imot Jesus, og en som vil ta hans plass. Antikrist, som kalles dyret, har også en som hjelper han, og det er den falske profet. De vil ha makt over menneskene. Denne makt over sjelene fremstilles her (Åp 17) i form av en skjøge. Hun er kvinnen som «var kledd i purpur og skarlagen, og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter ». Her ligger den sataniske makt. Hvorfor er det så mange som følger henne? Det som er flott og herlig har stor makt over menneskene. Våre øyne blir så lett dradd mot det som er gull, glitter og stas, og får oss til å glemme oss bort et øyeblikk. Ser vi på det ytre, bedras vi, og vi mister dømmekraften. Skjøgen drar vårt sinn bort fra den mann som vi egentlig skulle elske – Jesus: «Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus » (2Kor 11:2).
«Menneskesønn! Disse menn har gitt sine motbydelige avguder rom i sitt hjerte. Og det som for dem er en fristelse til synd, har de satt for sine øyne. Skulle jeg la meg spørre av dem? Tal derfor med dem og si til dem: Så sier Herren Herren: Hver den av Israels hus som gir sine motbydelige avguder rom i sitt hjerte og setter det som er ham en fristelse til synd, for sine øyne, og så kommer til profeten, ham vil jeg, Herren, selv svare for hans mange motbydelige avguders skyld» (Esek 14:3-4).
Det som våre øyne ser på, har stor makt over oss. Tidligere kringkastingssjef Einar Førde sa: «Synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar ». Dette gjelder ikke bare TV, men alt det vi møter av fristelser av ulike slag.
Bedømmer ut fra det ytre
Vi er alle tilbøyelige til å bedømme ting ut fra det vi ser. Det som sees, forholder vi oss til. Og spesielt det som ser stort, mektig og forlokkende ut. Vi kan tenke på da Abraham og Lot skulle skille lag. Grunnen var at «landet kunne ikke romme dem, så de kunne bo sammen, for deres eiendom var for stor til at de kunne bo sammen» (1Mos 13:6). Lot fikk velge hvor han ville dra. Da står det at Lot løftet «sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Så valgte Lot for seg selv hele Jordan-sletten. Og Lot drog østover, og de skiltes fra hverandre» (1Mos 13:10f.). Så vet vi hvordan det gikk med Lot. Han havnet i Sodoma. «Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren» (1Mos 13:13). Lot og familien ble reddet da byen ble ødelagt, men hans hustru var ulydig og måtte dø. Hun maktet ikke å forlate det hun hadde i denne verden, og ble til en saltstøtte. Derfor lyder advarselen til oss i dag: «Kom Lots hustru i hu!» (Luk 17:32).
Lot ble berget, men opplevde mange vanskelige ting som kunne vært unngått hvis han hadde tatt en annen vei. «Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd» (2Pet 2:7).
En annen som også bedømte situasjonen ut fra det ytre, var Samuel, da han skulle hjem til David og salve ham til konge. David var ikke hjemme da Samuel kom. Da han fikk se broren Eliab, tenkte han: «Sannelig, Herrens salvede står her for Herren! Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (1Sam 16:6f.). Det samme gjentar seg her. Menneskene er tilbøyelige til hele tiden å se på det ytre.
I Lukasevangeliet (16:19-31) leser vi om den rike mann og Lasarus. I vers 19 står det: «Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede». Han var kun opptatt med ytre ting og alt det som livet kunne tilby ham.
Jesus er den gode del
Livet er ikke avhengig av alt du eier i denne verden, men av ditt forhold til Jesus.
All verden stormer på meg
og blender syn og sinn.
Jeg hører tusen stemmer,
å, la meg høre din!
Min fiend i og om meg
vil ha meg i sin makt,
men, Jesus, du har slått ham,
det har du selv jo sagt.
(John Ernest Bode. Sb 482:2)