Kameleoner er en gruppe av skjellkrypdyr som er kjent for sin evne til raskt å skifte farge, forandre og tilpasse seg omgivelsene hele tiden. De fleste artene klatrer i busker og trær. Total lengde varierer fra ca. 3,0 cm til 68,5 cm. Øynene kan beveges uavhengig av hverandre.
I Bibelen nevnes kameleonen blant de urene dyr: «Blant de smådyr som kryper på jorden, skal disse være de mest urene for dere: muldvarpen og musen og alle slags firfisler, og anaka-firfislen, koah-firfislen og leta’a-firfislen, salamanderen og kameleonen. Disse skal være de mest urene for dere blant alle smådyr. Hver den som rører ved dem når de er døde, skal være uren til om kvelden» (3Mos 11:29-31).
Gud eller Ba’al
Når vi nevner kameleonen, så er det fordi den kan lære oss noe om den åndelige situasjonen som mange befinner seg i.
Elias var på Karmelfjellet og hadde oppgjør med avgudene. Her stilte han folket på valg. Dere må velge hvem dere skal tjene – enten Herren eller avgudene. «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke ett ord» (1Kong 18:21). Her måtte folket velge hvem de ville tjene. Det var Herren eller Ba’al. I oppgjøret på Karmelfjellet viste Gud sin makt. «Da sa Elias til dem: Grip Ba’als profeter! La ingen av dem slippe unna! – Og de grep dem, og Elias førte dem ned til bekken Kison og drepte dem der» (1Kong 18:40).
Slik går det når Gud ikke lenger får være Gud i ens liv, men avgudene får rom. Om vårt forhold til avgudsdyrkerne sier han: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? (…) Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere» (2Kor 6:14;16;17).
Mammon
En avgud som har plass i mange hjerter er Mammon. Da tenker ikke Jesus bare på penger, men alt som har verdi for oss i stedet for Herren selv. Vår kirkes bekjennelse sier at vi er født til verden med et begjær. Så alvorlig er dette begjær at Gud har gitt oss to bud som omhandler det, det niende og det tiende budet. Der omtales det syndige begjær. «Vi tåler etter vår syndige natur svært dårlig at vi ikke har mer enn det vi har, at andre har mer enn oss eller at de har noe av det vi har lyst på. Uansett hvor godt et menneske har det, virker begjæret at det alltid er mer eller mindre misfornøyd og klager over det man ikke har eller kan få. Det får aldri nok. Derfor er den makt Mammon
representerer, uhyrlig. For Mammon kan jo, dersom vi får tak i den, skaffe oss det vi begjærer. Og der Mammon ikke kan nås direkte i klingende mynt, der begjærer vi yndest hos andre mennesker, karriere og til og med fusk og fanteri for å oppnå det vi vil. Eller vi turer frem i selvsikkerhet, forfengelighet og æresyke som drivkrefter i livet» (Aksel Valen-Sendstad).
Om dette skriver Martin Luther i Den store katekisme: «Se, slike folk har en gud, og han heter Mammon, dvs. penger og gods, som man setter hjertets lit til. Dette er den hyppigste avgud på jorden. Den som har penger og gods, vet seg trygg og er glad og uforferdet, som om han satt midt i Paradis – og omvendt: den som ikke har slikt, tviler og blir mismodig som om han ikke visste om noen Gud. For man vil finne meget få mennesker som er ved godt mot, ikke sutrer og ikke klager, om de ikke har Mammon. Det henger fast i vår natur like til graven».
Dobbeltliv
For å vende tilbake til det som hendte på Karmelfjellet, så er det å «halte til begge sider» meget alvorlig. Dette viser seg i praksis på følgende måte: Når en er sammen med Guds folk på møter, så glir en så lett inn der. En deltar i sangen og i samtalen, en sitter og hører Guds ord som det mest selvfølgelige av det en gjør. En viser også engasjement ved at en deltar i arbeidet på bedehuset i form av dugnadsinnsats og andre ting som må gjøres. De en omgås vil si at her har vi en from, levende og ekte kristen. Når møtet er forbi, og en kommer til hverdagen igjen, befinner den samme personen seg i helt annet lag, i verdslige og syndige lyster, og det vi skal merke oss, er at han også trives der. Også i dette laget, blant drikk og skrål og unyttig snakk, ler han, og han finner seg til rette. På arbeidsplassen er han som de verdslige kollegene, han glir inn i deres miljø, både når det gjelder takt og tone, og han deltar både i skitne vitser og kan også banne når han snakker. Han oppfører seg likt kameleonen. Han forandrer og tilpasser seg omgivelsene.
Vet du hva Bibelen kaller dette? «Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende» (Jak 4:4). Et slikt dobbeltliv går ikke. En er blitt Guds fiende. Dette viser dypest sett at det er hjerteforholdet til Jesus som ikke er rett. Veien tilbake er å omvende seg til Herren. Du må foreta et valg. Du må velge hvem du vil tjene.
Utroskap
I Sefanjabokens første kapittel møter vi dommen over Israel, ja over hele jorden. Hvorfor reagerer Herren som han gjør overfor dette folket? Det får vi blant annet vite i det femte verset: «Jeg utrydder dem som tilber himmelens hær oppe på takene, dem som tilber Herren og sverger ham troskap, men på samme tid sverger ved Milkom». Her er det noen som prøver å tjene to herrer samtidig. De vil både tjene Herren og Milkom, som er ammonittenes avgud (1Kong 11:5,33). En har noen «på si».
Er det noe i vårt liv som tar den plassen Gud skulle hatt, når en ser det i lys av hva Luther sier om hva en Gud er? «En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud». Man vil ha Kristus «på si», mens hjertet er alle andre steder. Men Herren krever «ekteskap». Enten er vi med ham, eller vi er imot ham.
«Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Mat 6:24). Den som forsøker å tjene to herrer, tjener i virkeligheten kun én – og det er ikke Gud.
Falskhet og synd
Denne kameleonske måte å leve på, der en tilpasser seg omgivelsene, er i virkeligheten et dobbeltliv. En grunn til at en lever slik, er at en vil bli akseptert av de andre. Å leve et dobbeltliv er ikke noe nytt. Noen israelitter prøvde på det, men de ble advart av profeten Jesaja: «Ve dem som vil skjule i det dype for Herren det de har fore, de som gjør sine gjerninger i mørke, og som sier: Hvem ser oss, og hvem kjenner oss?» (Jes 29:15).
«La oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» (1Kor 5:8).
«Ondskapens og lastens surdeig» erikke syndefordervet som hvert enkelt menneske har. En kristen bærer også synden med seg, som er «fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene» (1Pet1:18). Derimot er dette det falske sinn, som gjør synd, som lever i urettferdighet og laster. Sammenhengen som vi leser dette i, er at i Korint har det vært drevet hor blant menighetens medlemmer. Korint var en av de største byene i oldtidens Hellas og den fornemste handelsbyen. På nytestamentlig tid hadde trolig Korint bortimot en halv million mennesker. Handel, sjøfart og håndverk var næringsveiene. Byen ble også kjent for sitt lettsinn. Å «leve korintisk» var blitt betegnelse på det å leve et utsvevende liv. «I det hele høres det om hor blant dere, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en mann lever med sin fars hustru» (1Kor 5:1). I stedet for å ta avstand fra dette, og sørge over sin synd, er de «oppblåste» (v.2). Hva gjør de i stedet? De roser seg av hva de har gjort (v.6). Dette viser at de har ikke forstått alvoret i situasjonen.
Vend om!
La oss vende om og bekjenne våre synder!
«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1Joh 1:8-9).