Den sjel som har syndenes forlatelse, er en lykkelig sjel. Den kaller Gud Far. Som Far har Gud overtatt alle en fars forpliktelser overfor meg. Han sørger for meg og verner meg mot alle farer, frir og frelser meg fra alt ondt. Jeg kan trygt kaste min sorg på Gud, for han har omsorg for meg. Fra min Far kommer bare gode kår. Lykke og ulykke, sorg og trøst kommer fra den samme Fars hjerte. Skulle ikke dette skaffe meg sjelero selv i den største nød og sorg? Gud er en Far, enten han tukter meg eller etterjager meg med sine velgjerninger. Særlig vil han være enkers og farløses Far. Du som ingen far har på jorden, skal vite at du har en allvitende og allmektig Far i himmelen.
Skjult lykke
Dette er Guds barns lykke. Barnerettens herlighet vil i dette liv være skjult. «Deres liv er skjult med Kristus i Gud.» Som Guds elskede, hellige, utvalgte, som konger og prester for Gud er Guds barn og Guds arvinger og Kristi medarvinger. De er «løftets arvinger» (Heb 16:7). «Alt hører Herren til» (1Kor 3:21). Skal dere så være bedrøvet over at dere ikke har det som verden? Verden har skyggen, dere har virkeligheten. Deres rikdom er Guds nåde, Guds himmel og alt hva Gud eier og har. Deres pryd er Jesu Kristi rettferdighet. Deres tjenere er de hellige engler. Verden kjenner ikke
dere. Men den kjenner heller ikke Gud. «Når Kristus, deres liv, åpenbares, skal også dere åpenbares med ham i herlighet» (Kol 3:4). Skal da din herlighet i Kristus her være skjult under trengsel og møye, så skal du vite at det er best for din egen skyld. Du må alltid eie det ydmyke hjerte som trenger Guds nåde. Og ser du en gammel pilgrim i usle pjalter, foraktet av verden, så skal du tenke på at her har du et Guds barn som hjemme i Guds himmel skal være smykket med den lange, hvite kjortel og stå der som en Jesu brud for Guds trone. Her har du en bolig for Den Hellige Ånd. La Guds Ånd få lære deg hvor ussel verdens herlighet er, og la ham få åpne dine øyne for hva du eier i din Gud og i din Frelser! Og selv om alle djevler ville si deg at dine synder ikke var deg forlatt, så ville du ikke tro dem. Kristus er død for deg. Føler du så ingen fred og glede i ditt hjerte, men bare angst og skrekk, så skal du vite at her gjelder det ikke å dømme etter din følelse, men bare etter Guds ord.
Den elendige og sorgfulle sjel
Det gikk to gode, gudfryktige venner sammen på en vei. Den ene så så tungsindig og mismodig ut. Dette så den andre. «Det er visst lenge siden sist du har lest i Siraks bok», sa han: «Gi ikke din sjel hen til sorg, og plag deg ikke selv med dine tanker! Elsk din sjel og trøst ditt hjerte og driv sorg langt
bort fra deg. For sorg har fordervet og drept mange og er til ingen nytte». Skulle ikke en døpt kristen og et Guds barn være glad i sin Gud og i hans nåde? Skulle vi som har samfunn med Jesus Kristus, gå og henge med hodet? Hva hjelper det å gå og sørge og gremme seg? «Et glad hjerte gir god legedom; men et nedslått mot uttørrer benene» (Ordspr 17:22). «Ja, jeg undrer meg over at du bestandig kan være så glad», svarte den første. «Jeg kan ikke rive meg løs fra mitt tunge sinn. Og skulle jeg ikke sørge? Hva er jeg? Hva er mitt liv? Hva er denne verden? Jeg er et syndig, elendig menneske. Jeg drages med dette dødens legeme som synden bor i. Jeg ligger i en stadig strid med meg selv. Mine tanker flagrer hit og dit. Jeg er redd for at jeg er en hykler. Jeg er ikke fornøyd med min egen kristendom. Hvordan skal så Gud, rettferdig og hellig som han er, kunne være fornøyd med den? Og livet er jo bare sorg og møye. Ikke før en ulykke er forbi, før en annen står for døren. Verden er en jammerdal. Guds kirke er splittet og ødelagt. Urettferdigheten tar overhånd. Hvordan kan jeg være glad? Når vi så er kommet gjennom dette bedrøvelige liv, skal vi stå for Guds domstol. Jeg kan ikke annet enn klage og sukke, gråte og sørge».
«Ja, jeg forstår nok hvorfor du går med ditt tunge sinn og alle disse triste tanker», sa den andre. «Men du glemmer det som kan vekke glede hos en kristen. Er du da ikke mer enn et elendig og syndig menneske? Er du ikke et gjenfødt Guds barn, en Jesu Kristi eiendom og et tempel for Den Hellige Ånd? Bor bare synden i deg? Bor ikke også Kristus ved troen i ditt hjerte? Er du ikke ved dåpen innpodet i ham? Har du ikke Den Hellige Ånd som roper i ditt hjerte: «Abba, Far?» Det er bra at du kjenner at ditt hjerte er gjenstridig og falskt. Men du eier da ved troen på din Frelser rettferdighet og salighet. Ånden strider mot kjødet. Det forteller at din tro er sann. Du er ikke fornøyd med deg selv. Men de som er de største syndere i sine egne øyne, er ofte de største helgener i Guds øyne. «Din trengsel er kortvarig og lett og virker en fylde av herlighet i overmål på overmål». Skulle du ikke rose deg av ditt kors? Verden er nok en jammerdal; men vi skal da ikke bli der til evig tid. Vi er gjester og pilegrimer her. Gud verner om oss, den Herre Jesus er vår fører, Den Hellige Ånd vår trøster, og de hellige engler våre reisefeller. Dag for dag kommer vi nærmere målet, det himmelske Jerusalem. Satan og verden kan gjøre hva de vil. Ved Guds nåde kommer vi frem til himmelen. Guds kirkes sørgelige kår går oss til hjertet. Men det kan ikke forstyrre freden og gleden i vår sjel. For Guds faste grunnvoll står og har dette segl: «Herren kjenner sine». Når vi dør, begynner vi i virkeligheten å leve. Døden fører oss fra verden inn i himmelen, fra uro til hvile, fra trengsel til glede, fra jammerdalen til frydedalen». Dette er en lykkelig sjel.
Fra «Sjeleskatt», Lunde forlag 1988