«Pilatus kalte da sammen yppersteprestene og rådsherrene og folket.» Luk 23:13
Jødene hadde lenge ventet på et beleilig øyeblikk da de kunne gripe Jesus og gjøre med ham etter sin vilje, nemlig å drepe ham. I spissen for forfølgerne gikk yppersteprestene og de andre religiøse lederne for folket.
Så stort kan mørket bli hos et folk som tror de er Guds barn. Like stort var mørket i Norge da mange av prestene gikk i spissen for å fange Hans Nielsen Hauge, og de stelte seg slik at de forkortet hans liv. Mange ville i dag gjøre det samme med lekfolket om de fikk gjøre etter sitt syn og sin vilje.
Judas, en av de tolv disiplene, hadde solgt seg til djevelen for å gjøre jordens skjendigste gjerning. Han som hadde vært sammen med Jesus og sett
hans mektige gjerninger, som hadde hørt hans advarende ord om hva det gagner et menneske å vinne gods, ære og makt i denne verden, men tar skade på sin sjel – tenk, han kunne gjøre en slik satanisk gjerning.
Jeg vil så gjerne si til dere troende at dere må vokte dere for å samle for mye penger. Ta dere i vare for å søke etter gods og gull i denne verden, ta dere i vare for å søke ære og berømmelse, ta dere i vare for å søke etter tillitsverv og ærefulle stillinger.
Da Jesus var grepet, førte de ham først til Kaifas, så til Herodes og til slutt til Pilatus. Overalt ble Jesus spottet, hånet og mishandlet på det groveste.
Pilatus ville ikke dømme ham til døden på et kors. Han visste nemlig at det var av misunnelse at jødene hadde grepet Jesus. Men for å få denne mannen fri og slippe å dømme ham til døden, fører Pilatus frem for dette religiøse folket og deres fromme ledere en merkelig fange: en morder, en røver. Og så spør Pilatus hvem av disse de vil han skal gi dem fri til høytiden.
Nå står valget mellom to personer. Folket selv må velge. På den ene siden står Jesus, Frelseren, velgjøreren. Han som hadde helbredet deres syke, hjulpet fattige og forkomne, drevet djevleånder ut av de mange besatte og gitt alle dem som ville la seg frelse, et evig liv.
Den andre er folkets redsel og skrekk, en som hadde levd i fjellene og overfalt fredelige mennesker, røvet, plyndret, herjet og drept, en mann som hadde gjort livet usikkert og fylt det med uro og angst.
Da er det Jesu fiender roper høyt og bittert: – Bort med Jesus, drep ham, korsfest ham. Gi oss Barabbas, morderen og røveren, fri!
Hvem synes dere at Pilatus burde satt fri? En prest sa en gang at hadde han vært Pilatus, skulle han frigitt Jesus, ja, slik tenker visst de fleste av menneskene.
Men hvem skulle da sonet vår synd, og hvem skulle da tatt straffen for våre misgjerninger om ikke Jesus var blitt dømt til døden? Nei, etter Guds evige rådslutning måtte Jesus smake døden for oss alle. Den guddommelige majestet hadde bestemt dette før verden ble skapt.
Her døde en rettferdig for urettferdige.
I teksten står det at Pilatus måtte gi dem en fange fri til høytiden. I dette ligger et symbol, et tegn på slektens benådning. I påskehelgen måtte en fange frigis. Gud hadde gitt påbud om dette i den gamle pakt. Pilatus gjorde det som var bestemt, og handlet slik han gjorde for at Skriften skulle oppfylles.
Jesus ble dømt til døden, Barabbas gikk fri og slekten ble benådet.
Du søkende, kjempende sjel som strever og sliter og roper om frelse og fred, hør nå her!
Du er fri.
Nåden er gitt deg i Kristus fra evighet.
Du er benådet.
Barabbas gikk fri fordi Jesus gikk i hans plass.
Like sikkert er det at du er fri. Jesus tok din dom og din straff. Du er en Barabbas som er fri.
En av de største hindringer for mange til å finne frem til frelse og frigjørelse, er dette at de synes ikke de kan tro. De baler og basker med å få til en tro som de kan se og føle. De vil så gjerne merke troen i sitt eget hjerte og kunne si til seg selv at nå er troen i meg. Men nettopp dette å tro at forsoningen gjelder meg, det er så vanskelig.
Du kjære, kjempende, slitende sjel, hør nå!
Barabbas ble ikke frigitt fordi han trodde. Det står ingenting om Barabbas’ tro. Barabbas gikk fri fordi Jesus tok plassen hans. Nå skal du høre det som Barabbas hørte: Jesus gikk i døden for deg enten du tror mye, lite eller ingenting. Det er ikke din tro som frelser og frikjenner deg, men alene Jesu stedfortredende lidelse og død.
En annen vanskelighet for søkende og ærlige sjeler, er den at de ikke kan føle seg frelste. Selv om de hører evangeliet, er de like kalde og likegyldige. De vil så gjerne merke forandringen i sitt hjerte, og hadde det bare skjedd en forandring, så skulle en trodd.
Det står ingenting om at Barabbas følte seg fri. Nei, han hørte han var fri, og så seg fri da han så at lenkene falt av og Jesus ble spikret til korset.
Ja, men jeg kan da vel ikke tro bare med forstanden, sier du. Var det bedre for deg å tro om du var sinnssyk og ingen forstand hadde? Du skal tro det du hører:
«All verdens synd på ham ble kast, hver fange frihet fikk».
Dette er veien vi alle har gått. Vi hørte Herrens ord om frelsen i Kristus, og troen kom av hørelsen av Kristi ord.
Ja, men jeg får intet lys, sier mange. Jeg må se et lys i Ordet, så skal jeg tro. Nei, du skal høre hva Ordet forkynner: Barabbas – og du – gikk fri fordi Jesus gikk i hans sted – og i ditt sted.
Så klager mange over at de ikke ser sin synd. De er så kalde og likegyldige. I Ordet står det ingenting om at Barabbas angret sin synd, men han gikk fri likevel fordi Jesus døde i hans plass.
Du er fri som Barabbas, og på samme måte som Barabbas, fordi Jesus ble dømt til døden for deg. Han bar dine synder, sonet din straff. Skulle du se deg svart av synd og misgjerninger, ja, mer føle deg lik en djevel enn et menneske, så er det likevel sant.
Han bar dine synder på sitt legeme opp på treet.
Du er en Barabbas, en urein og svart synder, men fri.
Enten du ser deg svart, syndig og urein, eller du synes du er kald, likegyldig og mangler syndeanger, om du mangler tro, lys, gode følelser og gode opplevelser – om alt er galt med deg, så skal du høre hva Ordet sier deg:
«For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige» (Rom 5:6).
Du er en Barabbas som er fri.
Fra boken «Du er fri», Lunde forlag, 1978