Det har i vinter vært flere innlegg i avisen Dagen om hvordan det forkynnes i dag. Åpent sies det at det forkynnes mer entydig med vekt på Guds kjærlighet. Ønsket er å forkynne evangeliet så enkelt og klart at mennesker blir frelst. Derfor må synd, fortapelse, Guds lov og omvendelse forties. Det gjør det bare så vanskelig, ja, umulig å bli frelst.
Men er en slik forkynnelse rett? Fører den til gjenfødelse og nytt liv? Eller bare til loviskhet? Bibelen gir oss svar. Herren selv sier: «Jeg døder og gjør levende. Jeg sårer og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd» (5Mos 32:39). Han døder og gjør levende. Gud gjør altså to gjerninger ved sitt Ord. Han døder ved sin lov, og han gjør levende ved evangeliet. Derfor er det så nødvendig at de som forkynner Guds ord, forkynner i samsvar med Skriften, slik at Herren kan få gjøre disse to gjerningene i våre hjerter.
Lovens nødvendige gjerning
Hva menes med at Herren «døder for å gjøre levende»?Paulus er et av eksemplene i Bibelen som Gud fikk døde og gjøre levende. Hvilke erfaringer gjorde så han når det gjaldt omvendelsen og frelsen? I Rom 7:9-13 skriver han: «Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, ble synden levende igjen, jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det ble funnet å være meg til død; for synden tok anledning av budet og dåret og drepte meg ved det. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Er da det som er godt, blitt meg til død? Langt derifra! Men det var synden, for at den skulle vise seg som synd, idet den voldte meg døden ved det som er godt – for at synden skulle bli overvettes syndig ved budet». Hva er det Paulus mener? «Budet kom». Alt i tidlige år lærte Paulus om Guds gode og hellige vilje som er uttrykt i loven. Den ga ham et møte med den tre ganger hellige Gud og viste ham hvilken rettferdighet han måtte ha for å komme til himmelen. Han forpliktet seg derfor til å leve etter denne lov. Da opplevde han noe underlig: «Synden ble levende» (v. 9). Det betyr at synden, det onde i ham, våknet til liv og ble en maktfaktor som styrte hans liv. Det var umulig å oppfylle loven. Han kjente på krav, anklage og dom. Han ble en synder, skyldig for Gud.
Fedrenes vedtekter
15 år gammel begynte Paulus å studere «fedrenes vedtekter». Det var rabbinernes utleggelse av GT. Fedrene måtte også ha opplevd dette å bli syndere ved loven, fordi de lærte, for eksempel i det fjerde budet, at de kunne gi en gave til templet, i stedet for å hedre far og mor (Mat 15). Dermed slapp de å oppfylle budet. På denne måten kom de bort fra lovens krav, anklage og dom, og det ble mulig å omvende seg.
«Fedrenes vedtekter» ble til stor hjelp for Paulus. Nå kunne han tro seg rett omvendt. I følge han selv ble han en frimodig og ivrig gudsdyrker. Han gikk lenger enn sine jevnaldrende når det gjaldt å være et forbilde, virke for Guds rikes utbredelse, og hindre at falsk lære spredte seg i folket.
Jesus sa at «Fedrenes vedtekter» gjorde Guds bud ugyldig, og at deres gudsdyrkelse var forgjeves, i det de lærte menneskebud. Deres hjerter var langt borte fra ham. For en omvendelse som er mulig å få til, er ingen sann omvendelse.
Paulus var utrettelig i sitt arbeid for Herren. Han var overbevist om at han tjente Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. På en tur til Damaskus strålte plutselig et voldsomt lys om ham, og han falt til jorden. En røst sa: «Saul, Saul hvorfor forfølger du meg? Paulus svarte: Hvem er du Herre? Røsten sa: Jeg er Jesus, ham som du forfølger». Paulus ble blind som følge av denne opplevelsen.
Etter tre dager i Damaskus kom Herrens tjener, Ananias, til ham. Nå gikk lyset opp for Paulus. Han kom til troen og ble døpt. Frimodig sto han nå fram og forkynte Kristus og beviste ut fra Skriftene at han var Messias. Paulus var blitt en ny mann. Han var blitt en kristen.
Hva skjedde med Paulus?
Det skjedde noe med Paulus der i Damaskus. Det kommer til uttrykk i brevene hans. I Gal 2:10 sier han: «Men da vi innså at vi ikke kunne bli rettferdiggjort ved lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus…». Paulus hadde nå innsett noe, gjort en erfaring. Frelsen – eller omvendelsen – skjer ikke ved loven, men ved tro på Jesus Kristus.
I Rom 7:9 skriver han: «Jeg levde en tid uten lov». Det var i tiden fra han lærte «Fedrenes vedtekter» til han møtte Jesus utenfor Damaskus. Disse vedtekter, som bortforklarte hva Gud krevde i budet, gjorde Paulus lovisk og egenrettferdig. Det ble mulig for ham å omvende seg og bli frelst. Loven fikk ikke gjøre Guds gjerning i ham i denne tiden, nemlig vise ham Guds hellighet, hva som krevdes av ham, og den fikk heller ikke fordømme synden i hans liv. Men så skriver han videre (v. 9): «Da budet kom, ble synden levende igjen». Budet kom omsider inn i hans hjerte og samvittighet igjen. Da opplevde han på nytt at synden ble levende i hans hjerte. I mange år hadde synden i ham vært død, dvs. at den voldte ham ingen sorg og nød.
Da budet nå kom igjen, førte det til at han «døde» – åndelig talt (Rom 7:10). Det vil si at Paulus mistet enhver tro på seg selv og sin egen omvendelse. Han var og ble en fortapt synder. Han kunne aldri bli frelst, slik han var. Begrunnelsen for dette kommer i neste vers (v. 11): «For synden benyttet seg av budet og dåret og drepte meg ved det». Han lot seg lokke til fall. Budet virket slik at han faktisk syndet enda mer. Loven hadde ingen hjelp å gi ham. Den bare krevde fullkommenhet av ham og dømte hans fall. I Rom 5:20 skriver han: «Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Og slik ble det i Paulus sitt liv. Hans synd ble stor. Ved loven lærte han å kjenne synden i sitt hjerte (Rom 7:7). Alt håp om frelse og evig liv var forspilt for ham. Var det loven som voldte Paulus denne død? Nei, det var synden hans, for at «synden skulle bli overvettes syndig ved budet» (v. 13). Gud hadde nå fått «døde» Paulus.
Paulus ble ikke lovisk ved loven
Nei! Det var møtet med «Fedrenes vedtekter» i unge år som gjorde Paulus lovisk. Når loven forties, avkortes eller bortforklares, blir menneskene loviske «kristne». Slike som Paulus. De blir «kristne» uten å dø, og går utenom den trange port for å komme inn i Guds rike. De hopper over gjerdet, sa Jesus. De er tyver, og tyver arver ikke Guds rike.
Møtet med Guds hellige lov gjorde Paulus til en fortapt synder. Det var ute med ham, han kom i nådebehov. Nå ble evangeliet et nytt budskap for ham. Ordet om stedfortrederen, Jesus, skapte tro og visshet for at han var Guds barn av bare nåde. Gud gjorde ham levende ved evangeliet. Paulus ble en ny mann, grepet av Jesus Kristus. Selv skriver han i Gal 3:24: «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro». Nåden ble virkelig nåde for ham, og ikke lønn for god innsats.
De loviske kjennes på to måter
Bare Gud kjenner hjertene. Men de loviske avsløres enten ved at de er veldig opptatt av formaningene, av å gjøre og leve som kristne. Og det er sant og rett, dersom utgangspunktet hadde vært nåden. Men nåden i Kristus (slik Paulus opplevde den) er faktisk ukjent for disse. Dermed blir deres omvendelse bare selvforbedring, og det fører ikke til himmelen.
Eller så kjennes de på at de bare vil høre om Jesu nåde. De vil ikke høre loven, for da blir det så vanskelig for dem å tro seg frelst. Loven tar fra dem deres kristendom. Det viser bare at de ikke er døde for loven. Noen av disse bruker nåden for å kamuflere seg ovenfor Gud og mennesker, slik at de ikke tar oppgjør med sine uoppgjorte synder. Det blir syndenes tillatelse i det skjulte. Disse tror, som fedrene, at å forkynne loven fører galt av sted, gjør oss til treller. Men, som vi har sett ovenfor: Det var ikke loven som gjorde Paulus lovisk og egenrettferdig. Nei! Loven gjorde ham til en fortapt synder, som fikk bruk for Jesus. Det var fedrenes utleggelse som gjorde at Paulus ikke døde ved loven og derfor ble lovisk og egenrettferdig.
De loviske er treller – uten å vite det – for de har ikke dødd bort fra loven ved loven. De kan godt høre om loven som rettesnor for de troendes liv. Men de tåler ikke å høre den forkynt slik Gud har ment den: at den skal oppfylles av hjertet, og at den som bryter ett av disse hans bud er skyldig til den evige ild. Derfor blir de antinomister (mot loven) uten å være klar over det.
Hvordan forkynnes loven i dag?
Mitt inntrykk er at den forkynnes svært lite i sin tyngde og fylde, slik at mennesket møter en hellig Gud som ikke tåler synd. Dermed får Gud heller ikke gjøre sin gjerning ved loven: nemlig å avsløre, dømme og døde oss så vi blir fortapte i oss selv.
Vi er redde for å forkynne den, for at tilhørerne skal synes dette er en trist og tung forkynnelse. Men Paulus skriver slik i 1Kor 14:24-25: «Men dersom alle taler profetisk (Guds ord), og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig i blant dere».
Vi kan nok tale om budet og loven, og tro at vi forkynner loven. Men det er ikke å forkynne loven. Nevnes den med tanke på at vi skal oppfylle den slik Gud krever, blir det ofte sagt med en gang at den kan ingen oppfylle. Dermed får ikke loven gjøre sin gjerning i oss. Vi sitter igjen med en gudstro som er menneskeverk og som ikke er født av evangeliet.
Men vi er også redde for å forkynne loven for at folk skal bli loviske. Og det kan skje. Det å forkynne loven er ikke ensbetydende med at tilhørerne dør for loven. Likeså lite som det å forkynne evangeliet er ensbetydende med at tilhørerne kommer til tro. Men forkynnes ikke loven, får Herren ikke «døde for å gjøre levende».
Mange er også redde for at forkynnelsen av loven skal gi menneskene for stor skyldfølelse og dårlig samvittighet. Men det er synden som gir oss skyldfølelse og dårlig samvittighet. Der det ingen synder er, der er det heller ingen skyldfølelse og dårlig samvittighet. Vi har lett for å unnskylde og forsvare våre fall, og det fører til at vi blir i våre synder og i mørket. Får loven lyde, setter den navn på våre synder, slik at vi ser vår ondskap og skyld ovenfor Gud og mennesker. Den skal så drive oss til erkjennelse og bekjennelse, omvendelse og tro på Jesus til frelse fra dens skyld og utfrielse fra dens maktover oss. En sann synd- og skyld-erkjennelse ut i fra Guds lov er rett, og den er nødvendig, om vi skal bli frelst. Det er bare da sannheten (Jesus) kan frigjøre oss. Kvinnen ved Sykars brønn er et eksempel på det.
Det kan og tenkes at noen mener det er lovisk forkynnelse så snart de hører ordet «gjøre» i en tale. Men Guds ord taler om å høre og gjøre. Jesus sa at den som hører hans ord og gjør etter dem, er lik en mann som bygde huset sitt på fjell. Mens han som ikke gjorde etter det han hørte, bygde huset sitt på sand (Mat 7). Det er rett å leve etter Guds ord. Den som forakter lovens tale, forakter Gud som har gitt den.
Under nåden
Der loven får døde og skape en sann erkjennelse i hjertet, kan nådens og evangeliets budskap gjenføde til frelse og evig liv (Joh 3:16). Da blir det et nytt liv på nådens grunn. Loven gjør oss ikke verdige til nåden, men trengende til den uforskyldte nåde. Bare da blir det en sann omvendelse og et sant gudsliv.
De troende er botferdige. De hører gjerne lovens tale og bøyer seg for den og gir den rett. De fortviler over sin synd og kjenner på åndens fattigdom. De drives til Jesus, bekjenner sine synder og får tro syndenes forlatelse for hans skyld. Jesus blir deres eneste trøst og håp. Loven lærer dem veien til Kristus. Det er ikke å være under loven, men under nåden.
Skal en kristen bli bevart i evangeliet, er han avhengig av å høre også lovens ord. Den skal hindre ham i å bli lovisk. Den skal rettlede ham, slik at han ikke begynner å leve i strid med Guds vilje. Den skal overbevise ham om hans synd, ta fra ham alle falske forhåpninger om nåde, og drive ham til den uforskyldte nåde i Jesus. Da vil han også vokse rett: Jesus blir større og større for ham, mens han selv blir mer og mer til intet (Joh 3:30).
De loviske derimot, er ubotferdige. De vil ikke høre lovens tale og bøyer seg ikke for den. Det gjør at de ikke fortviler over sin synd, og kjenner ikke til åndens fattigdom. De drives derfor ikke til den uforskyldte nåde i Kristus. Deres tro på Jesus og nåden er en forstandstro som sitter kun i hodet. De har en død tro, fordi Gud ikke har fått gjøre sin gjerning i dem ved loven og evangeliet. Uten selv å vite det, er de treller og under loven og dens forbannelse.
Paulus skriver i Gal 2:19: «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud». Loven «drepte» ham og evangeliet om Jesus ga ham et nytt liv. Slik ble Paulus en sann kristen.