Rosenius som sjelesørger (II)
Av Carl Fr. Wisløff
Som sjelesørger er Carl Olof Rosenius opptatt av å vise bekymrede mennesker at de eier en urokkelig nåde hos Gud: Ved troen på Jesus er jeg Guds barn, og eier en stadig tilgivelse for mine synder. Bekjente synder fordømmer meg ikke. Om jeg kjenner meg sterk eller svak, har jeg samme nåde hos Gud. Mine svingende og sviktende følelser har ingenting å gjøre med grunnen for min stilling som Guds barn. Det er for Jesu skyld Gud elsker meg.
Evangeliet til anstøt
Dette synspunkt dukker tidlig opp i Rosenius’ produksjon, og gjentas stadig vekk. I 1842 kom artikkelen «Et stykke av anstøtsstenen på Sion». Teksten er Luk 20:18: «Hver den som faller på denne stenen, skal bli knust». Evangeliet er i menneskers øyne ikke bare ufattelig, men direkte anstøtelig, fremholder Rosenius. Man fatter ikke, og det ugjenfødte hjerte vil heller ikke fatte, at Gud i kraft av Sønnens fullbrakte verk er forsonet og elsker synderen, så han får komme som han er. Tross all svakhet og alt som ennå henger ved av synder, er den som tror, hellig og ren i Guds øyne, i kraft av Lammets blod.
Både fornuften og den religiøse følelse reagerer mot dette. Den smitten sitter dypt i oss, at frelsen i det minste delvis skal være min egen prestasjon. «Her blekner Kaifas og skjelver av hellig vrede, river i sønder sine gode prestelige klær og roper: Kjetteri, kjetteri! For Kristus vil alltid være en anstøtsten og forargelsesklippe for den som går fortapt. Men den som vil frelse sin sjel, la ham besinne seg på hva Herren har sagt», skriver Rosenius.
Nåden i Guds hjerte
Den sjelesørgeriske betydning av disse bibelske tanker, er en sterk overbevisning hos ham. For hvor ofte ser en ikke at et menneske begynner å leve det kristne liv, men etter en tid gir det opp. Hvorfor? Fordi en ikke makter det. «Kristendommen kan være god nok, men ikke for meg». Hvor befriende å åpne seg for den erkjennelse at Gud vil ha syndere inn i sitt samfunn, og at den som tror på Jesus har liv og verdighet i ham!
Dette har Rosenius også sunget om, nemlig i sin sang «På nåden i Guds hjerte». Dens enkle budskap er at en kristen bare opplever svingende og sviktende følelser så lenge en bygger på «nåden i mitt hjerte», det vil si nådevirkningene i mitt erfaringsområde. Det sjelesørgerisk forløsende budskap er derfor at jeg har min glede, trøst og fred i Jesus, og at denne klippe ikke rokkes av mine varierende opplevelser og erfaringer. «Den tid vi var uvenner, vår Gud forsonet blev. Om enn jeg intet kjenner, jeg tror Guds gavebrev».
Rosenius møtt med kritikk
Denne sterke betoningen, og det frie, betingelsesløse budskap om syndenes forlatelse vunnet ved Jesu død, er for mange mennesker blitt en befriende erkjennelse og en kilde til glede og frimodighet. (…) Men fra annet hold ble «den rosenianske vekkelse» møtt med kritikk. På strengt pietistisk hold fryktet mange at resultatet måtte bli en overfladisk tro uten alvorlig syndserkjennelse og uten brudd med synden.
Det nye menneske
Men her vil vi peke på den overmåte sterke vekt Rosenius alltid la på troen og den nye fødsel. En har ikke forstått ham i det hele tatt, om en ikke har sett dette sentrale anliggende i hans forkynnelse. Den nye fødsel skjer ved at troen tennes i hjertet ved evangeliets ord når synderen i sin nød får se Jesus, og all lengsel vendes mot ham, da skjer i samme øyeblikk noe helt nytt – det kommer et nytt sinn, et nytt åndelig lys, en ny kjærlighet, en ny retning i hele hans vesen.
Ved forsoningens blod er alle synder sonet og all gjeld betalt. Det kan en lese over alt hos Rosenius. Men troen på dette er ikke en ren tankeoperasjon – den blir til ved et under, den er selve den nye fødsel, det nye menneske.
Det gamle menneske
Men dette nye menneske, med dets kjærlighet til Jesus, er ikke alene i menneskehjertet. Der finnes også det gamle menneske, det som Det nye testamente kaller «kjødet» (Gal 5:17). Og det er ikke blitt forandret ved et menneskes omvendelse, det vil alltid være seg selv likt. «Kjødet, eller det gamle hjertet og hele den adamittiske natur, er en uuttømmelig kilde til alt ondt og djevelsk. Det vil alltid den gale veien, er fullt av onde lyster og begjæringer, som er like antennelige som krutt».
Kjødet kan ikke helliggjøres
En kristen vil ofte føle seg maktesløs overfor alt det onde han kjenner på. Kan jeg være en kristen når jeg har slike onde tanker og lyster i mitt eget sinn? Rosenius’ sjelesorg overfor slike går alltid ut på å vise ut fra Bibelen at «kjødet» er ondt, og at det ikke kan helliggjøres. Men Guds Ånd står imot kjødet, og denne indre kamp mellom kjød og Ånd blir derfor – rett sett – et kjennetegn på en kristen. Det nye sinn sørger mest over seg selv og sin onde natur. Og en kristen ber derfor om å bli bevart i ydmyk selverkjennelse, for det er de hjelpeløse Jesus er kommet for å frelse. Rosenius understreker alltid at troens vesen og funksjon består i å ta imot hva Gud gir. «En kristen er død for loven» (Gal 2:19). «Se, dette er det evige liv, når jeg er død for loven, når jeg ikke vet av noen lov som kan dømme meg, ingen gjerning som gjør meg salig, ingen synd som tilregnes meg – ja, når jeg ikke vet av annet enn troen på Guds Sønn».
Hellig hverdagsliv
Det er slike tanker som har fått mange til å si at kristenlivet hos Rosenius får et vesentlig passivt preg. Enkelte kritikere har til og med ment at han var en antinomist (en som ikke vil gjøre bruk av Guds lov). Men det er en misforståelse. Han avviser strengt slike kristne som tror at Gud skal utføre helliggjørelsen mens vi er helt passive. Nei, «apostelen sier: Bruk all flid!» Det er som med bonden, sier Rosenius i sammenhengen. Bonden vet at han ikke selv kan få et strå til å vokse; likevel bruker han flittig de midler Gud har gitt oss for at det skal bli en god høst. Den hellighet Rosenius har for øyet er «hverdagshellighet ». Søylehelgenenes selvherlige hellighet har han ingen sans for. Det hellige liv består i hverdagens tjeneste. Her viser han til boken om De ti bud, spesielt forklaringen til det fjerde bud. Der er påvirkningen fra Luthers teologi svært tydelig.
Falsk åndelighet avsløres
Det er Rosenius’ sjelesørgeriske sikte som får ham til å tale så sterkt om vår egen svakhet. Rett nok er slike tanker fremmede for en allmennreligiøs tankegang. I denne er ens egen menneskelige svakhet selvsagt en både erkjent og beklagelig sak, men så gjelder det å finne utveier til å overvinne svakheten. Rosenius tilhører derimot den sjelesørgeriske tradisjon som finner en forløsende erkjennelse i dette at hemmeligheten i det kristne liv er å vente alt av Jesu nåde og ingenting av seg selv. Altfor mange har aldri sett seg selv som fortapte syndere, klager Rosenius, derfor er de aldri blitt grepet av Jesu store kjærlighet. De er opptatt av sin egen åndelighet. De holder seg til Jesus for den åndelige rikdom de venter av ham, men Jesus selv er ikke hovedsaken for dem. Men dette er den fineste fariseisme som eksisterer, mener Rosenius – det er «den adamitiska självhelighetsnatur» hvis dypeste interesse er deres egen fromme kristne personlighet. Det er «dem» de elsker. Men dette er «skjøgekjærlighet», skjøgen elsker de gaver en mann gir til henne, men bruden elsker mannen. Den frelste sjel elsker Jesus. «Själva heligheten skulle vi älska egentligen för Herrens skull».
Selvprøvelse
Troens rette forhold til Jesus er selve hovedsaken. Her finner vi det som skiller Guds nådebarn fra religiøs og menneskelig sett gode, men uomvendte og ugjenfødte mennesker. Utrettelig minner Rosenius om dette avgjørende punkt, og vel å merke: Han bruker det til å kalle oss alle til selv-prøvelse.
Ja, for selvprøvelse er noe en bekjennende kristen aldri må glemme. Vi har sett hvordan Rosenius kan tale sterkt om frimodig tro og glad visshet om å stå i nåde hos Gud. Men ingenting ville være mer misforstått enn om en tok dette for å være en overfladisk tillit til at «alt er vel med meg». Om dette skriver Rosenius i 1846: «Grener i Kristus som skal kastes bort, gjester ved bryllupet som har tatt imot innbydelsen, men likevel blir kastet ut, jomfruer som har gått ut for å møte brudgommen, men som ikke får komme inn i bryllupssalen – akk, hva er dette?»
Mange mennesker er religiøse, alvorlige og rettskafne, men de er likevel ikke på rett vei. Dette er «de slags religiøse mennesker som med større eller mindre alvor, iver og gudfryktighet, likevel bare går i sin egen rettferdighet. De har aldri kjent sin synd, aldri blitt avkledd sin egen fromhet og ikledd en annens, nemlig Kristi rettferdighet. De har aldri kunnet erkjenne av hjertets ydmykhet: Jeg er frelst og salig, hellig, ren og god i Lammets blod».
Det avgjørende punkt
Troens rette grunn i Jesu fullbrakte verk – dette er det avgjørende punkt. Her skilles veiene, her åpenbares forskjellen mellom religiøse mennesker og frelste, benådede syndere. I dette synspunkt samles alt: Her blir vi selv avkledd all vår egen rettferdighet, her blir vi ved troen forenet med Jesus og får stå i hans rettferdighet for Guds ansikt.
Kilden til helliggjørelse
Denne tro på frelsen av nåde for Jesu skyld er også den rette kilde til et liv i helliggjørelse. Bare i Jesus har jeg nåde hos Gud, og bare i Jesus har jeg kraft til å leve som han vil.
En kan samle det hele i dette ordet, som på en måte gir oss Rosenius i en sum: «Jeg ville så inderlig gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, sier jeg så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Jesu Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, så holder min Herre Kristus».
Fra boken «Fullfør din tjeneste»,
Lunde forlag, 1993
Del 2 av 2
Utvalg/undertitler ved I.G.