Peters fornektelse

Peters fornektelse

Av Andreas Fibiger

Min kjære venn, Simon Peter, det gjør meg så vondt at jeg nå skal fortelle om ditt dype fall og din fornektelse. Du vet jeg elsker deg så inderlig, og det er så mye i din natur som jeg forstår så godt. Og jeg vet jo også at du har fått både tilgivelse og oppreisning fra den Herre du syndet mot. Da burde jeg vel heller tie stille.

Slik sier jeg i mitt hjerte. Men så er det som om han svarer meg: «Skriv du bare, og skriv det alt sammen! Du vil slett ikke gjøre meg noe vondt med det, tvert imot: Du vil heller bedrøve meg hvis du ikke talte om det. Du forstår nok at det skader ikke meg, for alt det som skjedde meg den gangen, og som Gud ville skulle skrives i den hellige boken, det skal stå der til advarsel for andre, men framfor alt til Guds ære og til vitnesbyrd om hans uendelige og trofaste kjærlighet!»

– Med slike tanker har jeg ofte trøstet meg, ikke minst når fastetiden nærmet seg, og jeg tenkte på hvordan den stakkars Peter nå ville få det glatte lag av mange dårlige prester, som ikke når ham til anklene en gang. Enhver liten grønn kapellan doserer med overlegenhet Peters elendighet og fall, – ja, «ethvert esel kan sparke til en død løve», heter det jo.

I løvens gap

Men jeg sier nå likevel: Hatten av for Peter! Også da han gikk inn I «løvens gap». – Det var dumdristig og selvsikkert. Ja, det er sikkert! Men hvor var alle de andre apostlene? Johannes kjente jo folkene der inne, han gikk så trygt dit inn. Men hvor var Matteus, den usvikelige Natanael, Jakob og alle de andre? Ja, de satt vel og ristet av angst i hvert sitt musehull.

Så var det altså likevel ikke bare munnhell da Peter sa: «Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!» (Mat 26:33), likeså lite som da han fór inn på fiendene der ute i Getsemane hage!

Og hvor ville du og jeg ha vært hvis vi hadde levd den natten? Man skal ikke kaste med stein når man selv sitter i glasshus. La oss tenke på det når vi skal tale om Peters fornektelse.

Løgnens bedrag

Tjenestepiken som holdt vakt ved døren, kom bort til gruppen der Peter var og ser ham sitte i lysskjæret fra bålet: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» (Joh 18:17). (…) Og Peter, som heltemodig uten å blunke hadde satt sitt liv på spill overfor den store skaren i Getsemane, faller nå for en kvinnes ord. Han som var rede til å slåss med en stor skare menn, falt i redsel for en pikes alminnelige spørsmål.

Det ble et opphold, og Peter bestemte seg for å fjerne seg litt fra de farlige omgivelsene. «Og han gikk ut I portrommet. Og hanen gol» (Mar 14:68). Hørte du det, Peter? Ja visst hørte han det, for han er den eneste – gjennom hans disippel Markus – som forteller at det var to hanegal den natten.

Hva tenkte han da på, – merket han slett ikke advarselen? Han tenkte vel ikke noe i det hele tatt. Han var allerede inne i fallet og ble revet med av det. Det lå vel en uklar angst over ham og en selvunnskyldende følelse av at én gang var ingen gang og at det gikk nok.

Men så kom det sannelig en annen pike og begynte på den samme historien, og straks istemte også andre: «Er også du en av hans disipler?» og en annen sa: «Også du er en av dem». Og så har vi dette fortvilte med løgnen som ruller ustanselig som en snøball. Nå syntes han det var best å fortsette I samme spor: Og han nektet igjen, men nå måtte det være litt kraftigere, så han la til en ed og svarte: «Jeg kjenner ikke det menneske dere taler om» (14:71).

Stakkars Peter, – du kjenner ikke «det menneske». «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» spurte Jesus en gang. Og da lød din bekjennelse så rik og fulltonende: «Du er Messias, den levende Guds Sønn!» (Mat 16:15-16). Og nå står du her og fornekter «det menneske». (…)

Frelst som gjennom ild

Men nå var straks en av djevelens nye håndlangere klar til et fremstøt: «En av yppersteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hogd øret av, sier: Så jeg ikke deg I hagen sammen med ham?» (Joh 18:26). Nå var det åpenbart at tampen brente. Det ble verre og verre for Peter. Hva skulle han nå gjøre? Sett nå at de ville si ham takk for sist? Ja, han mente at det ikke var noe annet å gjøre enn å smøre tykkere på og gå videre, og så «gav han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det menneske!» (Mat 26:74).

Hva sa han da? Ja, han sa vel den sedvanlige edsformularen: Herren gjøre meg nå og fremdeles slik og slik, – Herren straffe meg om jeg kjenner det menneske! Han banner gang på gang for at de skulle tro ham. (…) «Og straks, mens han ennå talte, gol hanen» (Luk 22:60). Det lød som en dommedagsbasun for Peter.

Og mens det ennå skingret i hans øre, vendte Herren seg og så på ham. Det hanegalet som minnet Peter om hans brutte løfter og dype fall, minnet Jesus om hans stakkars disippels nød. Det er den eneste gangen i hele lidelseshistorien at Jesus kalles Herren. Og i sannhet, han sto også som en herre, bundet og likevel fri, fanget og likevel sterk nok til å redde en sjel ut av djevelens snare. «Da kom Peter Herrens ord i hu, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger» (Mar 14:72).

Jesu frelserblikk

Blikket fra Jesus ble Peters redning. Han forteller ikke selv om det gjennom Markus. Det har han gjemt som en helligdom for seg selv. Men da oppfyltes ordet: «Se, Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn, for å utfri deres sjel fra døden…» (Sal 32:18-19).

Dette blikket drev Peter med uimotståelig kraft ut – ut fra kullilden, ut I angerens mørke, inn under tåreregnet I bedrøvelsen etter Gud, fra avgrunnens rand inn i frelserens havn!

Det ydmyket og tuktet ham mer enn piskeslag.

Det blikket fra Jesu øyne, – å, Gud skje lov for det! Det hjalp Peter, og det har hjulpet mange tusener etter ham. Så la ham bare stå der, den stakkars kjære disippel, vaklende, glidende, fornektende, – la ham stå der til ydmykelse og advarsel, men la oss så også få Jesus, den trofaste frelseren, med i bildet. Han som glemte sin egen nød for å be for sin venn og redde en synkende disippel. «Jeg vil gi deg råd med mitt øye», står det I Davids jublende takkesalme etter hans dype fall (Sal 32:8). Det ble også Simon Peters erfaring den natten.

Angerens tårer

Da Jesu blikk traff ham, kom det et uttrykk i Peters ansikt som ingen før hadde sett. Uvilkårlig vek alle disse skravlebøttene og spøkefuglene til side. Da han ikke lenger fryktet noen, var det heller ikke mer å frykte for. Ingen tenkte på å sperre ham veien, og som en skygge gled han ut i den råkalde morgendemringen. «Og han gikk ut og gråt bittert» (Luk 22:62).

Der satt han så med sin sorg og skam, med ansiktet skjult i hendene, og med bitter gråt. Det står et uttrykk av Peter selv i Markus-evangeliet (14:72), og det må visst riktigst oversettes slik: «Han brast i klagende gråt». Det synes som om han brast I gråt med et stønn, et undertrykt skrik. Slik satt han og ble gjennomrystet av den bitre hulkingen.

Sagnet sier at fra den natten av kunne Peter aldri høre morgenens hane gale uten at det gav et sett i ham. Og videre fortelles det at Peter fra den stunden av var lett å kjenne for alle, for den natten ble det preget et par dype tårefurer i hans kinn, og de holdt alltid sin tause preken om å våke og be og stå imot den brølende løve.

Gud skje takk for at Peters fornektelse fikk lov til å stå i Bibelen. Så er det håp også for en synder som meg, – for hans kjærlighets skyld som reddet sitt barn ved et blikk.

Fra boken

«Guds Lam», Lunde forlag 1987