Den pietetiske utfordringen

Av Carl Fr. Wisløff

Vi vil i korthet ta for oss spørsmålet om hva vi tenker på med ordet pietismen. Det er merkelig å se hvordan Gud fornyer sin menighet, sa en kjent teolog på et sommermøte for studenter. Jeg var nybakt student det året, og hørte godt etter. Når kirken blir kald og død, griper Gud inn. Vi ser det i historien, la han til. Da kirken var havnet i overtro og vranglære, sendte Gud Luther, og det ble en evangelisk reformasjon. Så stivnet kirken i død retttroenhet i ortodoksiens tid. Men så kom pietismen som et vårvær!

Død ortodoksi – levende pietisme?

Jeg likte dette syn på historien. Død ortodoksi – levende pietisme. Akkurat slik er det mange som tenker seg utviklingen.

Men så studerte jeg teologi, og da møtte jeg noen som sa akkurat det motsatte. Ortodoksiens tid var kirkens store tid, sa disse. Da samlet lutherkirken seg om sin bekjennelse og avviste den reformerte vranglære. Men dessverre kom pietismen. Med den kom oppløsningen – nå ble vekten lagt på den fromme personlighet i stedet for på kirkelæren. Omvendelsen fikk all oppmerksomhet, og dåpen ble nærmest avskrevet. (…)

En må si det er merkelig: Noen sier at ortodoksien var død og kald, men pietismen kom med nytt liv. Andre sier at ortodoksien var kirkens store tid. Da hersket den rene og rette lære, da samlet menigheten seg om Ord og sakrament. Men så kom pietismen med sin subjektivisme, og så ble det omvendelsen i stedet for dåpen, fromheten i stedet for troen.

Hva er riktig?

Ikke to tidsavsnitt, men to tendenser

Jeg vil fremsette en påstand: Begge disse syn er feilaktige. Det er misvisende å tale om pietismen som en bevegelse etter ortodoksien. I virkeligheten dreier det seg her ikke om to tidsavsnitt som avløser hverandre, men om to tendenser som har vært merkbare helt fra reformasjonstiden.

Det er vanlig å datere pietismens begynnelse til året 1675, da Philip Jakob Spener utga sin Pia Desideria (fromme ønsker). (…)

Var Spener en pionér som hevdet noe ingen hadde hørt og sagt tidligere?

Svaret er at det meste av dette hadde vært sagt mangfoldige ganger. Spener sier det selv: Jeg er ikke den første som offentlig gir vitnesbyrd om et slikt forlangende.

La oss reise et viktig spørsmål: Hvem er det som har skapt inntrykket av at ortodoksien var død en tid?

Svaret er: Det har ortodoksitidens egne teologer gjort. Den tyske kirkehistoriker H. Leube har studert dette inngående. Han taler om «anklagelitteraturen» i ortodoksiens tid. Luther selv klaget ustanselig over den død og likegyldighet han var vitne til i folket. Samme klage finner vi hos ortodoksitidens beste og mest kjente menn: Dannhauer, Chytræus, Selnecker, Brenz og mange andre.

Ikke minst finner vi slike klager hos Johann Arndt, i hans store verk om «Den sanne kristendom» (1605-09). Vi skal merke oss at Speners «Fromme ønsker» ikke utkom som egen bok – den var bare en innledning til en ny utgave av Johann Arndts «Sanne kristendom». (…)

Her bør vi tenke på en sak som ofte glemmes. Den middelalderlige fromhet, med dens bøker og tankegods, var ikke noe som lutherske teologer «grep til» for å skape liv i rettroenhetens døde ben. Med slike tanker tegner man et feilaktig bilde av det som skjedde. Det som faktisk fant sted, var simpelthen det at fromheten levde videre, befridd for mye av de utvekster og feilutviklinger som var kommet til i århundrenes løp. (…)

Pietismen kom ikke med noe nytt

Likevel har Spener her en viktig sak som kjentes som noe nytt i samtiden, og det var «konventiklene», småmøtene, hvor lekfolk samlet seg til oppbyggelse om Guds ord. Her bryter Spener nytt land, selv om det ikke ble så mye av småmøtene i første omgang. Her lå livets egen vei, det viste seg siden. Vi vet noe om det i vårt eget lands kirkehistorie.

Vi bør tenke mer på den indre sammenhengen i reformasjonens historie. Se på Luther og den reformasjon som kom ved den nye forkynnelse av evangeliet. Det var en stor, ny begynnelse – men det var kristne mennesker også før Luther! Radikale svermere mente at forfallet var blitt så stort at det ikke fantes noen kristen kirke lenger, en måtte begynne helt på nytt; de talte om en restitutio (gjenopprettelse). Nei, sa Luther, den sanne kirke – de sanne troende – har vært der hele tiden; det trengs bare en reformatio (fornyelse).

På lignende måte med pietismen. Det var ikke bare død formalisme før Spener sto frem med sine «fromme ønsker». Spener fulgte i andres spor – han gjentok det som ortodoksitidens beste menn hadde talt om.

Vi bør ikke tenke og tale som om ortodoksien og pietismen er to forskjellige tidsavsnitt som følger etter hverandre i kirkens historie. Som vi nå har sett, er dette en misvisende betraktning. Pietismens viktigste kjennetegn kan en se også i tiden før Spener.

Forskjell på ortodoks og pietistisk grunnholdning

Det er mer fruktbart å tenke som så: Det finnes to grunntyper i den lutherske kirkens historie, to grunntyper som har vært der hele tiden. Vi har en ortodoks type, som legger eksklusiv vekt på dåpen: Gjenfødelsen skjer i dåpen og ingen andre steder. Denne type forkynnere legger vekt på den offentlige forvaltning av nådens midler – den som skjer ved det kirkelige embete. Vekkelsene blir derimot betraktet med en viss distanse.

Men så har vi også en pietistisk-luthersk grunntype. Også denne ser dåpen som gjenfødelsens bad. Men den betoner omvendelsen og det nye Åndens liv på en annen måte; den forkynner til vekkelse og omvendelse, og kommer derved til å tale om den nye fødsel som skjer ved evangeliets Ord. «Enhver oppvekkelse til nytt liv er en ny fødsel» (Pontoppidan). Dette syn kan påberope seg de lutherske bekjennelseskrifter, som taler om å bli omvendt, komme til troen og bli gjenfødt ved det forkynte ord (Konkordieboken).

De som hevder at gjenfødelsen bare skjer i dåpen, er ofte redde for at vekkelsesforkynnelsen skal svekke troen på dåpens store betydning. Men den mer pietistiske retning har en annen bekymring: «Det er neppe noe som er mer skikket til å hindre oppvekkelse enn den stadige innprenten av at alle døpte fremdeles er Guds barn» (Gisle Johnson). (…)

Pietismen opptrer i flere utgaver

Det er viktig å være klar over at pietismen opptrådte i forskjellige utgaver. Det var en meget tydelig forskjell mellom Franckes pietistiske senter i Halle – og grev Zinzendorfs brødrevenner i Herrnhut. Zinzendorf har karakterisert forskjellen slik: En ekte pietist ser sin synd og sine overtredelser og vedblir å betrakte disse dag og natt – og han lar bare unntaksvis blikket hvile på Guds lam som tok verdens synd på seg. – Men brødrene, derimot, de har i et lykkelig øyeblikk fått se Lammet, Frelseren, og siden fortsetter de dag og natt å se hen til Ham – bare unntaksvis ser de på sin egen elendighet – og blir på den måten ydmyket. Den karakteristikken treffer noe som er helt riktig.

I Norge fantes den samme motsetning mellom haugianere og brødrevenner. Hauges venner syntes brødrevennene tok det for lett og for fort med omvendelsen. Men brødrevennene klaget over at haugianerne «forakter vår frie adgang til nådestolen».

Den samme motsetning finner vi over alt. Det ble brukt sterke ord i konfliktene. Men motsetningen stakk i virkeligheten ikke så dypt som de selv trodde. Jeg vil kalle det en familiekrangel. Slike familiekrangler kan være vonde nok. Men de kan ikke skjule familielikheten. (…)

Trenger en pietistisk vekkelse

Det kan ikke være tvil om at vi trenger en pietistisk vekkelse i retning av vilje til forsakelse av verden og verdens vesen. Bibelen sier: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden» (1Joh 2:15-16).

Livet blir mer og mer komplisert. Da jeg var ung, ble kino sett på med kritiske blikk. Nå har nær sagt hver mann kino i sin egen stue – og det som fjernsynet viser, er ofte langt mer tvilsomt enn de uskyldige Chaplin-filmene i 1920-årene.

Jesus taler om å ta sitt kors opp og følge ham (Mat 16:24). Her er mye å overveie for den som skal forkynne Guds ord og veilede andre. (…)

En hører ofte at folk sier: Jeg er ikke teolog, så jeg kan ikke vite hva som er rett og galt. Slik blir det sagt når det for eksempel er tale om homofilt samliv. Mange gjemmer seg bak bibelkritiske teologers ord og meninger, og selv vil de ikke ta standpunkt, for: «Jeg er ikke teolog!» Neivel, men du har vel en bibel, du kan lese hva Guds ord sier. Du kan lære av de gamle pietistiske leserne, så kan du holde deg til Guds ord. Det står fast til evig tid.

Fra «Gjør en evangelists gjerning», Lunde forlag,1998

Utvalg og undertitler ved I.G.

---