Jesu brud får komme hjem
Av Kristian Fagerli
Vi kom tilbake fra Tanzania sommeren 2001. 11. september smalt det to ganger i New York. Sjokk. Likevel, sjokket var større da politikerne få dager senere sto fram og gav Israel skylden.
Og nå kom spørsmålene: Hva er det som skjer?
Har Skriften noe å si inn i en slik verden og inn i et slikt hat?
Dette som vi hører om i nyhetene, berører det Skriften noe sted?
Og det som vi leser om den siste tid, hører vi noe om det på nyhetene?
Hvor langt har vi kommet på den linjen av tid som går fra begynnelsen til enden?
Alt dette til sammen la en trang ned i meg. En trang til å lese. En trang til å høre. Senere kom trangen til også å ville skrive…
«For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord» (1Tes 4:16-18).
Brudgommens ankomst har vært et kjært tema for bruden, troens folk. Det er et godt tegn. Det hjertet er fullt av, taler nå en gang munnen. Kanskje er det likevel mindre snakk om disse emnene nå enn det var før, både i forkynnelsen og mellom de troende. Det er ikke et godt tegn. Og er dette et varsel om at forventningene til Herrens komme ikke lenger er så sterk imellom oss, ja, da er dét et urovekkende tegn og signal. I Skriften finner vi mange avsnitt og vers om Jesu gjenkomst, både i evangeliene og i brevene. Når vi begynner å lese oppdager vi imidlertid noe:
Det tegnes to ganske forskjellige bilder av gjenkomsten
og hvordan situasjonen skal være på jorden når dette skjer. Ja, også i én og samme tale, Jesu store endetidstale, som både Matteus, Markus og Lukas gjengir, synes det å være slik:
«For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake» (Mat 24:38-41).
«Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet» (Luk 21:25-27).
Det er tydelig at begge avsnittene omtaler hvordan det skal være når Jesus kommer tilbake. Likevel ser vi to helt forskjellige bilder:
Ett bilde, der liv og arbeid går sin vante gang under normale forhold. Det er fred og ingen fare. Og et annet, der mennesker rystes av naturkatastrofer og uroes av kosmiske tegn!
Ett bilde, der mennesker ikke aner noe, før han plutselig kommer, helt uventet. Og et annet, der mennesker vet at noe ekstraordinært er i ferd med å komme over jorden!
Ett bilde, der hans komme ser ut til å få umiddelbare konsekvenser bare for noen. Og et annet, der alle skal se ham og være berørt av det som skjer!
Hvordan kan dette være én og samme begivenhet? Eller er det kanskje noe i Skriften som antyder at det kan være to faser i Jesu gjenkomst?
At Jesu komme ikke bare skjer i ett øyeblikk,
men over en periode av tid?
«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være» (Mat 24:37).
«Og slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager» (Luk 17:26).
Versene sier at Menneskesønnens komme skal være som Noahs dager! Og at Menneskesønnens komme også kalles Menneskesønnens dager. Det ser derfor ut som om Jesu gjenkomst ikke skjer på én dag, men på flere dager, og slik strekker seg over en periode av tid!
Hvordan er dét mulig?
Da HM Kong Haakon 7. kom tilbake til sitt land etter krigen, kom han egentlig ikke tilbake den 7. juni 1945 slik alle historiebøker sier. Han satte sine føtter på norsk jord den dagen, det er korrekt. Helt presis, klokken 12.00, akkurat som annonsert, steg han i land på Honnørbrygga i Pipervika i Oslo. Men hvor var han klokken 11.00? Hvor var han den morgenen? I hvilket land var kongen kvelden før? Han var godt innenfor Norges grenser også da, men ikke med fast grunn og norsk fjell under beina, men et lett duvende skipsdekk. Kvelden før var han på vei nordover langs kysten av Sørlandet. Hele neste morgen i Oslofjorden. Han hadde altså kommet tilbake, selv om han ennå ikke hadde steget fram offentlig eller ankommet hovedstaden i kongeriket. Kongens gjenkomst strakte seg over to dager. Hvordan skal så Jesus komme igjen? Bibelens svar er dette:
På samme måte som disiplene så ham fare opp.
«Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne. (…) Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!» (Apg 1:9+11).
Hvordan så de ham fare opp til himmelen? Først fra Oljeberget til skyen. Denne etappen av himmelfarten skjedde for disiplenes øyne, og hadde derfor mange øyenvitner: Jesus steg opp fra Oljeberget mens forundrede disipler så på! Det var den synlige delen av Herrens himmelfart. Og deretter fra skyen til himmelen. Den andre etappen av himmelfarten kunne ingen se, for skyen skjulte nå Jesus. Den hadde derfor ingen øyenvitner. Disiplene fikk imidlertid høre at Jesus ikke hadde blitt værende i skyen, men hadde blitt løftet helt hjem, like til Faderens høyre hånd. Det var den skjulte delen av Herrens himmelfart.
Engelen sa altså at det er slik Jesus også skal komme tilbake. Det må da bli i to tilsvarende faser, bare i motsatt rekkefølge: Først fra himmelen til skyen. Denne etappen av gjenkomsten skal sikkert ingen se, for skyen skal skjule ham. Denne delen skal derfor ikke ha noen øyenvitner. Det er den skjulte delen av Herrens gjenkomst. Og deretter fra skyen til Oljeberget. Denne andre etappen av gjenkomsten skal skje for verdens øyne, med mange øyenvitner. Jesus skal stige ned og sette sine føtter på Oljeberget og «hvert øye skal se ham» (Åp 1:7). Det er den synlige delen av Herrens gjenkomst.
Disse versene viser at Herrens himmelfart var todelt: Den synlige, første del gikk over i den usynlige, andre del, som avsluttet himmelfarten, og han kunne sette seg ved Faderens høyre hånd. Og at også Herrens gjenkomst på samme måte skal bli todelt: Den usynlige, første del skal gå over i den synlige, andre del, som skal avslutte gjenkomsten, og han skal igjen stå på Oljeberget.
(…)
Det ser ut som om det har behaget himmelens Gud, brudgommens Far, å dele opp denne gjenkomsten, og la Sønnen først få møte og bli forent med sin brud. Før hærføreren skal møte sine fiender, og før kongen skal møte sitt folk, skal altså brud og brudgom slik få hverandre, og få hverandres fulle oppmerksomhet. Opprykkelsen er derfor
Den private, usynlige delen av Jesu gjenkomst,
ikke den offentlige, synlige del. Og vi ser at den skjer plutselig, i ett nu:
«Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet» (1Kor 15:51-52).
I et øyeblikk! Uten forvarsel! Helt uventet!
Enok og Elias ble også tatt opp direkte uten å gå veien om døden. Slik er de blitt forbilder på dem som ved den siste basun skal gå den samme vei: Den beredte, ferdig utviklede brud, skal gå brudgommen i møte. I noen deler av verden er det selvfølgelig dag, på andre siden av kloden er det natt. Noen er derfor i sitt arbeid, ved kvernen eller ute på marken. Andre sover i sin seng. Én blir tatt med, én blir latt tilbake. Ektefeller blir skilt, også foreldre og barn. Dagen er kalt den store samlingsdagen. Det er et godt og rett navn. Men det blir også dagen med de mange vonde skilsmisser.
Hvem blir rykket opp og får være med i dette bryllup?
Paulus sier det helt klart i versene vi leste fra 1Tes 4:16-18: Først er det de, som før Jesu komme døde i troen. Dernest er det de, som ved Jesu komme lever i troen. I begge disse flokkene vil det være både troende jøder og troende fra folkeslagene. Den sanne, forente menighet rykkes opp. Når magneten føres ned over blandingen med jernspon og sagflis, rykkes det opp som er av magnetens natur. Bare de. Men også alle de. Gud vet hvem dette er, for han har satt sitt merke på dem, og gitt sin Ånd i deres hjerter som et innsegl og et pant. Og han skal dra alle sine til seg. Det er bruden som får komme hjem. Bare bruden.
Fra boken «Mot kveld»,
Stiftelsen På Bibelens Grunn, 2006
Carl Fr. Wisløff fortalte en gang om tre brødre som utvandret til Amerika. Etter mange, mange år på prærien, skulle de nå hjem for å besøke far. Han hadde i alle disse årene drevet gården i gamlelandet.
I de siste brevene de hadde fått fra far, hadde han fortalt om en del forandringer han hadde gjort hjemme, både med påbygg og nybygg. Nå satt de på båten og snakket om hvordan det hadde blitt på den gården de husket så godt fra sin barndom.
I samtalens løp viste det seg imidlertid at de tolket ulikt noe av det som sto skrevet om byggearbeidene. De hadde derfor forskjellige oppfatninger om hva som ville møte dem, og hvordan det nå virkelig var hjemme hos far. De tok fram igjen og leste på nytt brevene de hadde fått, men likevel kunne de ikke bli enige. Ja, etter hvert ble det nesten en litt utrivelig tone i samtalen og samværet. Da sa den eldste av dem:
Brødre, nå må vi ikke bli uvenner om vi ikke ser helt likt på dette. Vi er på hjemvei. Snart er vi framme. Da skal vi få se hvordan alt er, og hvordan vår far har ordnet det.
Kristian Fagerli