Hellige syner – hellig slit
Av Asbjørn Aavik
«– Da han hadde sett synet…» Apg 16:10
Vi vet ikke hvilken tid på natten Paulus hadde dette synet, vet bare at det var natt. Men han sovnet sikkert ikke igjen. For beretningen fortsetter slik: – da søkte vi straks å dra over til Makedonia.
Synet hadde fått Paulus’ blod til å jage gjennom årene. Hjertet var med ett ute av søvnens ro. Mannen fra Makedonia sto ikke lenger ved Paulus’ seng. Men bønnen hans lå igjen i rommet: Kom over og hjelp oss!
Før dagen er blitt skikkelig lys, roper Paulus på sin unge, nye medarbeider, Timoteus, som hadde fulgt ham fra Derbe, og der ber ham gå ned til havnen og spørre etter båt som skal over Egeerhavet.
Unge Timoteus hadde sikkert fanget ilden – synets flamme – i sin eldre medarbeiders øyne, for han fant en båt ganske fort. Og båten styrte rett fram til Samotrake – Neapolis – Filippi…
Slik kom evangeliet til Europa.
Vårt håp fødtes i et syn.
Men da Paulus gikk av skipet og i land i Filippi, sto ikke den unge mannen fra nattens syn der på bryggen og tok imot ham. Ingen ventet. Ikke en eneste var møtt fram for å hilse ham og medarbeiderne hans velkomne med et varmt håndtrykk. Ingen vogn ventet, heller ikke noe vennehjem med dekket bord og oppredd seng.
Bryggesjauerne hujet, skrek og ba disse fremmede se å komme seg ut av veien. De skulle til skipets last. Nei, disse fremmede var ikke ventet.
– Vi får finne oss et vertshus, sier Paulus. Han ser på sine medarbeidere.
Så samler de sakene sine og drar inn i en fremmed by – evangeliets første budbærere på Europas fastland.
Det er slitet som har tatt til, for kall og slit kan ikke skilles.
Syner og slit er lenket til hverandre.
Heller ikke var de velkomne.
Noen dager senere finner vi dem i byens fengsel – i det innerste fangehull – med bena fast i stokken.
Syner og lidelser hører også sammen på misjonens store slagmark.
Men midt på natten – midt i slitet – midt i lidelsen, holdt Paulus og Silas bønn.
– Hva de ba om?
Jeg tror Paulus ba om å finne igjen mannen fra synet. Han ba ikke om å få dø for å komme unna lidelsen – heller ikke om båtleilighet tilbake… Synet bar ham – løftet hans sjel til lovsang, skapte jordskjelv, fikk fengslets grunnvoller til å ryste, alle dører til å springe opp, alle lenker til å falle som råtten halm…
Noe bar gjennom alt. Det hadde stått en mann hos ham – et menneske som ba om hjelp – så dette kunne ikke være slutten. Det var bare en begynnelse.
Derfor sang de.
Og det ble begynnelsen – begynnelsen til Europas kristning. For før det var blitt dag, hadde Paulus funnet igjen mannen fra synet. En fangevokter lå skjelvende foran føttene til Paulus og Silas og ropte:
– Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst –?
Fra «Hellig uro»,
Lunde forlag, 1978