Gud velsignet Josef

Gud velsignet Josef

4. bibeltime ved Ingar Gangås

Josef hadde Guds velsignelse over livet sitt allerede fra ungdommen av. Han levde til ære for Gud. Herren var med ham både i gode og onde dager. Ingen ting er bedre enn å leve hele livet sammen med Jesus, i troen på ham. Slik er Josef et eksempel på den levende tro, på en som har bygd huset sitt på fjell, og som gjør etter det han hører, Mat 7:24.

Eksemplets makt

Mange har angret på at de rotet bort så mange år ved å leve et verdslig liv i synden. Patriarken Jakob ble spurt av farao hvor gammel han var, og da svarte han: «Mine utlendighets år er hundre og tretti. Få og onde har mine leveårs dager vært. De har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighet» (1Mos 47:9). Og da han skulle oppsummere årene i landflyktighet hos Laban sa han: «Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete, og av kulde om natten. Søvnen flydde fra mine øyne» (31:40). Selv etter at han var kommet lykkelig (frelst og velberget) tilbake til sitt land (33:18), og sammen med hele sitt hus hadde kvittet seg med avgudene, renset seg og skiftet klær (35:2), skulle det vise seg at Jakobs liv kom til å by på mange prøvelser og sorger. Ikke minst ble hans barn til bekymring. Hvilket eksempel hadde han vært for dem?

Realistisk skildring av syndelivet

Bibelen skjuler ingen ting når den beretter hvordan sønnene hans oppførte seg. Ruben vanhelliget sin fars leie ved å gå inn til Bilha, sin fars medhustru (35:22).

Simeon og Levi ble kalt voldsbrødre (49:5-7). De hevnet Sikems krenkelse av deres søster, Dina, ved å drepe både ham og faren, Hemor, som var høvding over hevittene. Etterpå plyndret de hele landsbyen, slo alt mannfolk i hjel med sverdet, mens alt godset og alle barna og kvinnene ble ført bort som bytte (34:25-29).

Datteren, Dina, hadde vært «ute for å se på landets døtre» (34:1), da denne høvdingsønnen, Sikem, forbrøt seg mot henne (34:2). Her har vi et eksempel på hvor farlig synden er når en ungdom vil ut på fest, og oppsøker det verdslige miljø. Følgene ble så store for Dina og hennes brødre at vi kvier oss for å fremstille det så realistisk som det Bibelen gjør. Men når Guds ord taler slik, er det for å advare oss alle. Spesielt er det en kraftig formaning til hver sønn og datter som trosser mors og fars råd og ikke vil holde seg unna det syndige liv.

Åndskamp mellom troende og vantro

Med Josef var det annerledes. Brødrene tålte ham ikke, fordi han var mer rettferdig enn dem. De la ham for hat (37:4;8). Det kan godt hende at Josef begynte å få storhetstanker. Hans drømmer om at både faren, moren og søsknene en dag skulle bøye seg for ham (37:6-11), kunne lett føre til det. Derfor måtte Gud forme ham i Egypt. Men denne fortellingen viser også hvor alvorlige konsekvenser det får når hatet får utfolde seg. Da brødrene fikk se Josef komme mens de var ute og gjette, ja, mens han ennå var langt borte, begynte de å rådslå om å drepe ham (37:18ff). Det gikk heldigvis ikke så galt (37:21-36). Men de kastet ham først i en brønn, og seinere solgte de ham som slave. Åndskampen mellom troens barn og verdens barn kan bli stor. At dette skjer mellom brødre, bør ikke overraske oss. Det har Jesus forberedt oss på (Mat 10:34-38).

Tro i smått

Da Josef kom som trell til Potifar i Egypt, viste han den samme plikttroskap som den han utfoldet som barn og ungdom. Han var til å stole på. «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort», sier Jesus (Luk 16:10). Derfor ble Josef stadig betrodd større oppgaver. «Og Herren var med Josef, så alt lyktes for ham» (1Mos 39:2).

Da Potifars hustru fristet ham til fall, var det utenkelig for ham å «gjøre denne store ondskap og synde mot Gud» (39:9). All synd er synd mot Gud. Derfor er synden så alvorlig. Det visste Josef. Han gjorde det eneste riktige. Da hun grep tak i kappen hans, lot han den etter seg og flyktet ut av huset (39:12). Når synden lokker deg til fall, må du ikke gi etter for den, men rømme unna så fort du bare kan. Her står Josef som et lysende eksempel til etterfølgelse.

Regn med motstand!

La oss ikke glemme at sann kristendom fører til motstand og fristelser. Vil du leve som en kristen, må du regne med det. Guds velsignelse innebærer ikke alltid at livet blir enkelt og sorgfritt. Josef havnet til og med i fengsel, selv om han ikke hadde gjort noe galt. Men også der var Gud med ham. «Men Herren var med Josef og lot ham vinne velvilje, og den øverste fangevokteren i fengslet fikk godhet for ham. Han overlot til Josef tilsynet med alle fangene i fengslet, så han var ansvarlig for alt som skulle gjøres. Fangevokteren hadde ikke selv tilsyn med noe av det som var overlatt i Josefs hånd. For Herren var med ham, og alt det han gjorde, lot Herren lykkes for ham» (39:21-23). Slik fikk Josef være et vitne da han var i fengslet.

Satt over stort

Til nå hadde det bare gått fra vondt til verre for Josef rent menneskelig sett. Lenger ned kunne han ikke komme. Det kunne se ut som at livet med Herren ikke lønnet seg. Slik kan det fortone seg for mange i dag også. Det lønner seg ikke å være en kristen. Vi forstår ikke Guds handlemåte. Men han vet likevel hva som er best. Han ser alt i evighetsperspektiv. Målet for ham er å berge oss for himmelen. Josef fikk sin oppreisning i Guds time. Han ble en redningsmann for mange (Sal 105:17-22).

Josef fikk navnet Sofnat-Paneah av farao. Det betyr brødhus. Hans oppgave var å gi folket brød under hungersnøden. Navnet hans betyr også verdens Frelser, livets opphold og de levendes føde. Hermed peker han fram mot Jesus som er livets brød.

Josef ble sendt i forveien til Egypt for å berge så mange som mulig fra sult og død, slik han selv sa det til sine brødre: «Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere» (1Mos 45:5). På samme måte har Jesus gått i forveien for oss til himmelen. Han er blitt vår frelser og forsoner, og er nå vår forbeder for å berge oss fra å gå til grunne her i verden.

Josef satte sine brødre på prøve

Brødrene til Josef kjente ham ikke igjen da de fikk se ham. Disiplene kjente ikke Jesus de heller da han var oppstått fra de døde. Som Jesus ventet med å åpne Emmausvandrernes øyne, måtte Josef i det lengste skjule for sine brødre hvem han var.

Gjennom den behandlingen han gav dem, ville han prøve dem og ydmyke dem. Samtidig måtte han finne ut om de fremdeles var de samme imot ham, eller om de angret på det de hadde gjort. Ved å gi Benjamin fem ganger så mye mat som de andre, ville han finne ut om de reagerte negativt på det. Slik hadde Josef blitt spesielt velsignet av sin far, og han regnet vel med at faren hadde den samme omsorg for Benjamin nå når han trodde at Josef var død (begge var sønner av Rakel). Da Benjamin ble holdt tilbake som fange hos Josef, var det nettopp for å prøve dem på dette. Ville de la Benjamin bli igjen og selge ham, slik de tidligere hadde gjort med Josef? Hensikten var altså å føre dem til syndserkjennelse, slik at han kunne vise dem tilgivelsen hos Kristus.

Mellommann av Juda stamme

Da gikk Juda fram og sa: «Hør meg herre! Jeg ber deg, la din tjener få tale et ord for min herres ører. Og bli ikke vred på meg! Du er jo som farao selv. (…) For jeg, din tjener, gikk i borgen for gutten hos min far, og sa: Bringer jeg ham ikke med tilbake til deg, da vil jeg bære skyld for deg alle mine dager. La derfor din tjener bli igjen i guttens sted som trell hos min herre, og la gutten dra hjem med sine brødre. For hvordan skulle jeg kunne dra hjem til min far uten at gutten er med meg? Jeg kunne ikke se på den sorg som kom til å ramme min far» (44:18; 32-34). Dette minner oss om den kjærlighet Jesus har til sine elskede barn. Han kunne ikke annet enn å bli vår mellommann!

Da Josef hørte dette, kunne han ikke holde seg lenger, og han gav til kjenne for sine brødre hvem han var. Han brast i gråt, og gråt så høyt at egypterne hørte det, og farao fikk høre det i sitt hus (45:1-2). Så stor var gleden over å møte dem igjen og høre slike ord fra Juda. Også om Jesus (av Juda stamme) står det at han gleder seg og blir mettet når en synder vender om og tror på ham. Da er det stor glede i himmelen (Luk 15:7).

Bønn om tilgivelse

Den største glede og velsignelse Josef fikk, var nok at hans brødre ba om tilgivelse. Det skjedde etter at deres far var død. Først etter sin død fikk Jakob bønnesvar på de mange rop som sikkert hadde steget opp til himmelens trone for sine egne barn.

«Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: Bare ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham! Så sendte de bud til Josef og sa: Før han døde gav din far oss dette pålegg: Så skal dere si til Josef: kjære, tilgi dine brødre deres misgjerning og deres synd, da de handlet så ille mot deg! Nå ber vi, tilgi oss vår misgjerning, vi som også tjener din fars Gud. Og Josef gråt da de talte slik til ham. Siden kom også hans brødre selv og falt ned for ham, og de sa: Se, vi er dine tjenere» (1Mos 50:15-18).

Vendt til glede

Dette er kanskje det mest gripende i hele beretningen om Josef. Kunne det virkelig være slik at brødrene ble omvendt til Gud? Var ikke dette bare ord som deres far hadde lagt i munnen på dem, som skyldtes frykt for hevn fra Josefs side? Men hvorfor sier de da at de «tjener din fars Gud», og hvorfor står det at «siden kom hans brødre selv og falt ned for ham»? Det kan tyde på at det var skjedd noe gjennomgripende og nytt i deres liv. «Da sa Josef til dem: Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker» (50:19-20).

Siste bibeltime i denne serien er:

«Løven av Juda stamme»,

og kommer i neste nummer.