Du skal ikke begjære!
Av Sigbjørn Agnalt
Det 9. og 10. bud lyder: Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.
«Hva vil det si? Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ønsker å få tak i andres arv eller eiendom på uærlig måte og lurer det til oss, men hjelper dem å ha sitt i fred.
Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke lokker eller truer ektefelle, arbeidsfolk eller husdyr fra vår neste, men får dem til å bli hos ham og gjøre sin plikt» (Martin Luther).
Å frykte og elske Gud
Den som virkelig frykter og elsker Gud, gjør det av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin kraft og av all sin forstand (Luk 10:27). Er vi slike mennesker, da er også Gud vårt begjær. Å være hans og å eie ham som vår Gud og Far er hjertets hele ønske og lyst. «Jeg sier til Herren: Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg» (Sal 16:2). Det er altså Gud selv, han som er Herren, som er det store og eneste gode, målet for all vår kjærlighet, lengsel og tilbedelse. Men han er ikke bare målet for vårt begjær, men er også den som stiller vårt begjær. I ham blir sjelens dypeste lengsel tilfredsstilt.
Det Gud ikke har gitt oss
Det er tale om vår nestes hus, vår nestes ektefelle, arbeidsfolk, husdyr, og annet som hører ham til. Det som vår neste har fått, skal ikke vi prøve å få tak i, ikke engang ha lyst til det. Et slikt begjær viser at vi har et ondt hjerte, som er vendt bort fra Gud. Vi elsker ikke ham, men gavene og trakter også etter det han ikke har gitt oss.
Dette er giften fra syndefallet i ethvert menneske, lysten og begjæret etter å ha det vi ikke har og ikke har fått.
Davids lovsang
Er Gud nok for oss? Kan vi stemme i med David, slik han gjorde da han var i Juda ørken?:
«Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann. Slik har jeg skuet deg i helligdommen, da jeg så din makt og din herlighet. For din miskunnhet er bedre enn livet. Mine lepper priser deg. Slik vil jeg love deg hele mitt liv, i ditt navn vil jeg oppløfte mine hender. Min sjel skal bli mettet som med fete retter. Med jublende lepper skal min munn lovprise deg. Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene. For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg» (Sal 63:1-8).
David er på flukt fra Saul. Han flakker om i ørkenhuler, stadig med Saul og hans menn etter seg. David kunne talt om alt det han manglet. I stedet for en klagesang, skriver han en takke- og lovsang over det han har: «Gud! Du er min Gud». Det som Gud er for ham metter hans sjel og fyller ham med jubel slik at han ikke begjærer noe annet. Her er David et eksempel på det gode for oss, han viser oss hvordan dette budet oppfylles i den som har Gud som sitt eneste gode.
Nabots vingård
Denne beretningen står i 1. Kongebok, kapittel 21. Akab var konge i Israel på denne tiden. Han hadde ikke sitt gode i Herren, kilden med det levende vann, men i de sprukne brønner. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham.
Et slikt hjerte er alltid ute etter mer, og drives stadig av begjær etter det andre eier. Akab ville ha Nabots vingård, men Nabot ville ikke gi ham sin fedrearv. Fordi han fryktet Herren, ville han ikke det, for det var en lov i Israel at de skulle holde fast ved sin fedrestammes arv. Denne arven hadde med Gudsforholdet å gjøre. Det var hans del i løfteslandet. Akab burde respektert dette avslaget, men i stedet egger dette hans begjær slik at han får ingen fred. Begjæret får slik makt over han, at han blir som en syk og legger seg til å sture.
Slik hersker synden over et menneske som ikke er i et rett samfunn med sin Gud. Dette får de grusomste konsekvenser. Hans ugudelige hustru, Jesabel, ordner saken. Hun sørger for å rydde Nabot av veien ved å drepe ham. Hun gjorde det fordekt, med list og svik, hun var smart Jesabel.
Det finnes mange slike smarte mennesker også i dag, også med kristennavn, som drives av begjær etter det de ikke har fått. De har ikke fred, det piner og plager dem, de må ha tak i sin nestes ektefelle eller penger eller eiendom eller noe annet som hører nesten til. Hvor mange arveoppgjør ender ikke i bitre fiendskap fordi det var noen som ville ha det de ikke hadde rett på, eller de ville ikke gi det som tilkom de andre.
Veldig ofte er det de smarte, de grådige og hensynsløse som seirer. Slik som i tilfellet med Akab og Nabot.
Men da Akab gikk ut for å ta sitt bytte i eie, sto det en i veien for ham. Det var profeten som var sendt av Gud for å kunngjøre for kongen den dommen som ventet ham: død og ulykke for ham og hele hans hus, han ble utryddet av Israel, fortapt i evighet.
Slik går det med den som ikke omvender seg til Herren med sitt syndige begjær, men lever etter sine onde lyster. Den derimot som vender om til Herren, blir frelst og ført inn i livssamfunnet med ham som er kilden med det levende vann. Han får drikke der hvor tørsten slukkes, på en slik måte at han trenger ikke andre kilder å drikke av.