Det profetiske Ord
(Del 1 av 2)
Av Ingar Gangås
«Og desto fastere har vi det profetiske Ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter»(2Pet 1:19).
Det profetiske Ord avslører og dømmer
Peter hadde opplevd store ting på forklarelsens berg der en røst fra himmelen forkynte at Jesus var Guds Sønn, den elskede, som Gud hadde behag i. Men vi har det profetiske Ord som er desto fastere, sier han. Med dette vil han si oss at Ordet om Jesus, det vi har skriftlig i vår bibel, er viktigere å bygge på enn store opplevelser med Herren. Det Gud har sagt i sitt Ord er uforanderlig, pålitelig og klart. Og det er levende. Det har liv i seg selv, og det har den evnen at det kan skape liv, ja liv av døde.
Et eksempel fra Esek 16:4-6 og 9 kan kaste lys over hvor kraftig og levende dette Ordet er. Der sammenlignes det ugudelige Juda med en liten pike som ble kastet ut på marken og overlatt til seg selv på grunn av frafall og ugudelighet. Men Gud måtte likevel forbarme seg over den stakkars skapningen: «Og med din fødsel gikk det slik til: Den dagen du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp. Det var ikke noe øye som hadde medynk med deg, så de gjorde noe slikt med deg og forbarmet seg over deg. Men du ble kastet ut på marken, fordi de fikk avsky for deg og den dag du ble født. Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Jeg vasket deg med rent vann og skyldte blodet av deg og salvet deg med olje.»
Til tross for Herrens velgjerning valgte Juda å stole på sin egen skjønnhet, og fortsatte å drive hor i tillit til sitt store navn, v 15. Jeg er redd at Norge er i samme situasjon. Gud har vist oss mye nåde. Vi har levd under Guds rike velsignelse. Men nå forkaster vi Gud, og vi har mistet troen på Guds profetiske Ord. Det skulle vel ikke være tid for å vende om, og vende tilbake til kilden med det levende vann?
La oss se nærmere på Ordet fra Guds munn, og hva det kan utrette. Vi sier gjerne at det har en ytre klarhet og et indre vitnesbyrd. Med det mener vi at bibelen er klar selv om vi mennesker bare forstår stykkevis og delt. Bare den Hellige Ånd kan åpne den for oss. Våre egne forklaringer og fortolkninger kommer alltid til kort og må underordnes Skriftens eget syn. Den taler klart også når vi ikke forstår. Slik var det for Abraham da Gud talte til ham om å ofre Isak. Hans egen vurdering av situasjonen tilsa nok at det var uklokt å ofre løftesønnen. Hvordan kunne han i så fall bli far til en mengde folk? Likevel lot han Guds Ord veie tyngst.
At Ordet har et indre vitnesbyrd betyr at det er som en røst med et adressert budskap. Ordet treffer samvittigheten, og det kan gi hjertetrøst. Det angår meg. «Når ditt Ord kommer til oss, holder det oss oppe, og er til fryd og glede for vårt hjerte» (Jer 15:16).
Carl Olof Rosenius skriver i husandaktsboken for 12. september om betydningen av Guds Ord: «Her burde ordene skrives med ildskrift i hver enkelts hjerte. Likevel var det ikke forkynt sterkt nok. Hvem tenker vel over at den egentlige grunnen til elendigheten i verden, all svakhet i menigheten så vel som dens medlemmer, er at vi forsømmer å bruke Guds Ord. Og at flittig og rett bruk av Guds Ord er grunnen til alt åndelig godt i verden.»
Ordet om Jesus er det eneste som kan frelse. Paulus har den samme frimodige tillit til Guds levende Ord når han vitner i 2Kor 4:6: «For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.» Dette Ordet vil inn til deg, og leve i ditt hjerte! Det gjelder liv og død. Enten gir du dette Ordet om Jesus plass i ditt hjerte, eller du avviser det og vil leve for deg selv.
Blir du selvfornøyet,
har du alt deg bøyet
bort fra livets sti.
Bare de som kjenner
syndens nød seg vender
hen til nåden fri.
(Sangboken nr. 476, v 2)
Det er bare en ting som kan holde i liv og død. Det er Jesus. Du vil alltid komme til kort. Derfor er det så viktig at han får slippe til og omskape ditt hjerte.
Jesus er den gode hyrde. Det er han som gir det nye liv, slik at du kan bli hans får og høre hans røst, og følge han. «Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10:29).
Hvordan kan det gå til at du begynner å høre Guds Ord? Et naturlig, ugjenfødt menneske har ikke forutsetning for å skjønne det som hører Guds rike til, 1Kor 2:9-10 og 14: «Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.»
Det kan altså bare åpenbares. Det betyr at Den Hellige Ånd må vise deg hva som står skrevet. Han er den eneste som kan ta vekk det som stenger for at du kan se. Vi kan illustrere dette ved å tenke på en avduking av en skulptur. Du kan ha en anelse om hva tildekningen skjuler, men du får ikke se kunstverket før noen drar i snoren slik at teppet faller. Da først får du se det akkurat slik som det i virkeligheten er. På samme måte er det når Gud åpenbarer sitt Ord for deg.
Sier Ordet noe om hvem han åpenbarer det for? Hvis vi leser Matt 11:25-27, ser vi at han skjuler dette for de vise og forstandige, men åpenbarer det for de umyndige. De vise og forstandige står her som uttrykk for dem som tror på sine egne ressurser. Det er slike som klarer seg godt på egen hånd, og som i virkeligheten ikke har bruk for frelsen i Jesus. De umyndige derimot, er i bibelen en benevnelse på dem som trenger nåde. Disse må få alt av Jesus. De er umyndige på den måten at de har mistet troen på seg selv. Dette uttrykker Jesus slik: «Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 10:39).
For å forstå dette bedre kunne vi erstatte liv med selvliv. Den som finner tilfredsstillelse i sitt selvliv går fortapt, mens den som går konkurs på alt sitt eget skal finne liv i Jesus. Han er selve livskilden. Det er ikke de friske som trenger lege, sa Jesus, men de som har ondt. Bare den som kjenner syndens smerte, vil være villig til å legge seg ned på sjelelegens operasjonsbenk! Det gjør ikke godt, men kan bli til noe godt. Når kniven skjærer i en verkende byll for å få ut betennelse og urenhet, fører det smerte med seg. Men det er den eneste redningen. Etterpå kan såret begynne å gro igjen. Slik er også Guds Ord når det behandler synderen. «Er ikke mitt Ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg?» (Jer 23:29). I åpenbaringsboken står det at Jesus har øyne som en ildslue. Da begynner vi å ane noe av hvordan Guds Ord er.
«For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for» (Heb 4:12-13). Dette Ordet viser i en sum at du er en fortapt synder som står under Guds dom og vrede. Ingen gjerning fra din side kan bedre situasjonen. Du er skyldig på alle punkt!
Hvordan kan du da bli frelst, og bli stående i Guds dom? Det må vi si noe mer om i det følgende.
Forts. neste nr.