Den fredsommelige sjel
Av Christian Scriver
Salmisten kaller Guds barn «de stille i landet» (Sal 35:20). Guds barn er stille i troen. I den Helligånds skole skal vi ikke snakke og gruble og spørre, men tie og tro. Vi tar våre tanker til fange under lydighet mot Kristus. De som er stille i troen, blir også stille i kjærligheten. De blåser ikke i basun for seg. De er ikke lik hønen. Når den har lagt sitt egg, kakler og skriker den så det er en gru. Guds barn skal også være stille i lidelsen og stille i sitt liv og i sin ferd. De vil gjerne leve i fred og vil arbeide i stillhet og ete sitt eget brød. De vil vokte seg for kiv og fiendskap og vil i de helliges samfunn bevare åndens enhet i fredens bånd. Dersom det er mulig, da vil de holde fred, så vidt det står til dem, med alle mennesker.
Skal dette lykkes, må en kristen ofte gi etter. Han må lide og tie, ikke høre og se alt, ikke ta allting til hjertet, og ikke forsvare alt han finner stemmende med sine meninger. Han vil ta alt i beste mening. Det kan nok være at han allikevel må si som salmisten: «Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig» (Sal 120:7). Men han vil be for sine fiender, kanskje mer enn for sine venner. De trenger det mer. Han husker på sin Frelser, da han hang på korset: «Fader, forlat dem, ti de vet ikke hva de gjør!» Han vil ikke forsømme noen leilighet til å legge sitt kjærlige og forsonlige sinnelag mot sine fiender for dagen. Han vil tilgi dem, likesom han selv har fått tilgivelse av Kristus. Det går ikke an å bære hat i sitt hjerte mot sin fiende og ha nåde og syndenes forlatelse ved Kristus. En troende sjel er en fredsommelig og vennesæl sjel.
Må ikke vårt hjerte blø når vi tenker på hvorledes det er iblant oss? Fredens sendebud taler om fred; men deres gjerninger forkynner ufred. På mange steder finner man knapt to prester ved en kirke som driver Herrens gjerning med endrektige hjerter og sinn, omgås hverandre kristelig med vennlighet, saktmodighet og ydmykhet. En lykke er det når det blir med bare skjult hat og fiendskap i hjertet. Ofte bryter det ut i åpenbar, forargelig strid.
Et hatefullt hjerte er en Satans bolig, en bitter og forgiftet kilde som gjør alt ufruktbart omkring seg. Hundene pleier å bli ganske blinde, når de riktig blir sinte. Vrede og hat binder et menneskes hjerte. Den sanne kristendom kan ikke bestå ved siden av hat og fiendskap. Den som vil ha samfunn med Satan i trette og ondskap, kan ikke leve i forening med sin Herre og Frelser.
«Ikle eder da som Guds utvalgte, hellige og elskede inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet» (Kol 3:12). «Kives ikke på veien!» «Tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Jesu Kristi forbilde, så at I enige med én munn kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader!» (Rom 15:5-6).
Skal du kunne bevare freden i ditt hjerte, må du gi akt på deg selv. Der hvor festningen er svakest, kan du vente at fienden vil gjøre sterkest angrep. Der må du mest omhyggelig våke og være beredt til motverge. Stol ikke for meget på deg selv, og tro heller ikke at du alltid har rett og din neste urett! Øv deg i saktmodighet og i en fredsommelig ferd overfor dine egne i ditt hjem! Og merker du at det begynner å koke inne i deg, hold deg da i tømme! Det fortelles om en kjent filosof som sa farvel med keiser Augustus. Han gav ham det råd at han ikke skulle si eller gjøre noe før han hadde tatt seg tid til å fremsi alle bokstaver i alfabetet. Enda bedre er det råd en gammel kirkelærer gav. «Når en kristen blir vred», sa han, «skal han ikke gjøre noe eller foreta seg noe før han har bedt Fadervår».
Tenk på hvilken nytte for Guds rike du gjør, når du møter dine fiender med et saktmodig sinn, og hvilken skade det følger med, når du lar deg overvinne av det onde og gjengjelder ondt med ondt og hat med hat. Dine fiender gjør deg også ofte langt større tjeneste enn dine venner. Ingen sølvklump kan bli til et vakkert beger uten at den blir hamret og banket og filet og laget til. Heller ikke kan vårt kjød og blod bedre lære Kristi lydighet enn når fiendtlige og hatefulle hjerter bearbeider oss. De er redskaper i Guds hånd. Skulle du ikke elske dine fiender og slik legge for dagen, at du er hans barn som bor i himmelen. De saktmodige er som det stille vann, hvor solen speiler seg. Guds bilde viser seg klarest i de tålmodige sjeler. Jo mer verden fnyser og skaffer dem sorg og møye, desto mer gleder og trøster Gud deres hjerte. «De saktmodige skal arve jorden.»
Solen og nordenvinden fikk en gang øye på en vandringsmann som hadde en god kappe på seg. De veddet på hvem som først kunne skille ham av med den. Nordenvinden var viss i sin sak og begynte å blåse skarpt og koldt på den reisende. Han drog bare kappen tettere om seg og beskyttet seg slik mot vinden. Nordenvinden greide ikke å få kappen av mannen. Men så begynte solen å skinne. Vandringsmannen ble varm, og tok kappen av seg.
Saktmodighet og tålmodighet utretter langt mer enn et hissig sinn og en utålmodig ferd. Du skader deg selv ved å bære hat i hjertet og ha trette og fiendskap i ditt liv. Det blir som å slå på pinnsvinet med den bare hånd. Du sårer deg bare selv. «Å begynne trette er som å åpne for vann» (Ord 17:14). Det er som å bore hull i dammen. Det skal bare en liten åpning til, og så skaffer vannet seg selv vei. Da lar det seg ikke så lett stoppe.
Den som gir vreden bolig i sitt hjerte, må vite at han huser selve djevelen. Betaler du ondt med ondt og møter din fiende med et fiendtlig hjerte, en skitten munn og en voldsom neve, slutter du å følge din Frelser, utsletter hans bilde i ditt hjerte, gjør den Helligånd sorg og river hele din kristendom overende. Det hjelper ikke med all din gudsdyrkelse og alle dine gaver. Det blir en vederstyggelighet for Herren, når ditt hjerte er ubotferdig, uforsonlig og ugudelig. Ber du med et hatefullt hjerte, spotter du Gud. Føler du deg rørt av Guds Ord, men huser fiendskap i ditt hjerte mot din bror, er det kanskje Satan som skaffer deg andakt og gir deg sukker og honning for å styrke deg i ditt hykleri og forherder ditt hjerte. Enten får du gi slipp på Kristus og hans gjerning for deg, eller du får oppgi ditt hjertes hat og fiendskap.
Du sier du er et skrøpelig menneske. Du formår ikke å elske din fiende. Men alle ting er dog mulig for den som tror. Du sier at Skriften dog forteller om hellige menn, som bad mot sine fiender og ønsket Guds vrede og straff over dem. Det er sant nok. Men de så da sine fiender mindre som sine egne enn som Guds og kirkens fiender. «Bli først en Peter, Paulus, Jakob, David og Elisa», sier Luther, «så kan du nok i Guds navn forbanne den som er forbannet av Gud». De hellige bønner mot sine fiender er ikke så meget rettet mot personene som mot synden hos disse Guds motstandere. Derfor kan aldri et hatefullt og bittert hjerte påberope seg de helliges bønner mot sine fiender.
Når du ser en fiende, skal du huske at han engang ble døpt og merket med Kristi kors og blod. Han står nå som en rosenbusk om vinteren, full av pigger og torner; men ved Guds nåde kan han komme til å bære kjærlighetens roser. Glem heller ikke at din fiende synder, fordi han ikke vet hva han gjør! Se din skrøpelige brors feil og la det være et speil for deg, som du kan se din fordervede natur i. I dag faller han og trenger din tålmodighet og hjelp. I morgen faller kanskje du og trenger det samme. Nestens feil er for broderkjærligheten, hva blåsingen er for ilden. Den styrkes ved det og vekkes til mer kjærlighet. Har din bror gjort begynnelsen til tvisten, gjør du begynnelsen til freden. Det vil du ha ære av for Gud, for englene og alle de hellige. Kjære bror, hvorfor skal vi være uvenner og forstyrre vår sjelero og lukke himmelen for oss? Hvorfor skal vi skaffe Satan glede og latter og være våre brødre til forargelse? Her er min hånd og mitt hjerte. Det er bedre å krype på kne til himmelen enn å løpe med stiv nakke og stolt hjerte til helvete.
Fra «Sjeleskatt», Kristne hoved-
verker (VI), Lutherstiftelsen/Nomi