Kobberslangen
(4Mos 21:4-9)
Av Per Bergene Holm
Herren frelste i sin nåde Israelsfolket ut av Egypt. Han førte dem over Rødehavet og berget dem fra Faraos hær. Han ledet dem gjennom ørkenen og helt fram mot grensen til Kana’an.
Et gjenstridig folk
Hele veien var folket gjenstridig, det knurret og klaget. Og ved grensen nektet de å innta landet. De ville velge seg en høvding og vende tilbake til Egypt. Da åpenbarte Herren sin herlighet og truet med å gjøre ende på det gjenstridige folket, men Moses gikk i forbønn for det. Folket ble spart, men ingen av dem som hadde opplevd Herrens underfulle gjerninger i Egypt og under vandringen skulle få komme inn i løfteslandet. I førti år måtte de bo i ørkenen, til hele det slektsledd som gikk ut av Egypt var omkommet.
Nå er denne tiden over, og det er den nye slekten som skal dra opp og innta landet. Mange av dem som nå skal innta landet er født under vandringen. De har ikke opplevd trelldommen i Egypt og heller ikke Guds mektige doms- og frelsesgjerninger. Men de har opplevd hvordan Gud på underfullt vis har mettet dem hver en dag med sin manna, og latt dem drikke av klippen som fulgte dem.
Troen prøves
Edoms konge gir ikke folket lov til å dra gjennom sitt land. Derfor må folket ta en lang omvei gjennom øde og tørre områder. Da blir folkets tro på Herren satt på prøve.
Folket hadde innstilt seg på en kort vandring gjennom befolket land, hvor de kunne kjøpe seg brød og annet av landets folk og være uten bekymring for drikke, men nå måtte de gå gjennom øde trakter helt fram til grensen. De var helt og fullt overlatt til Herren og hans omsorg også denne siste delen av veien. Mannaen forble deres mat.
Da ble folket utålmodig. Enda en stund måtte de regne kun med Herren og være overlatt til hans nådige omsorg.
Du og jeg vil så gjerne ha lykken i våre egne hender. Vi vil ikke tro, men vi vil se, føle og oppleve. Og vi søker det som smaker oss best, det vi selv har lyst til, ikke det Gud i sin nåde gir oss.
Nok hver dag
Gud hadde lovet Israelsfolket at de skulle mettes, at de skulle få komme til et land som fløt med melk og honning. Men hele veien fram skulle folket leve av det Herren ga dem. Det var nok for hver en dag. De led ingen nød og sultet aldri.
Herren er vis. Han kjenner vår syndige natur, og vet hvordan vi snart i vår velstand bytter bort «Guds sannhet mot løgnen og ærer og dyrker skapningen framfor Skaperen». I det øyeblikk vi har rikelig opp av materiell velstand, helse og fred, så sier vi Gud farvel i våre hjerter og setter vår lit til oss selv og de ting som er i verden. Å leve på Guds Ord og løfter alene, er for den menneskelige natur som å leve på det uvisse. Det visse er det jeg kan ta og føle på, det jordiske og synlige, mens Guds Ord og løfter oppleves svevende og usikkert. Det er først når disse løftene blir manifestert og synlig virkelighet at de får verdi.
Dette er en av de mest omseggripende åndelige sykdommer i vår tid. I skarer reiser mennesker til steder der Guds løfter blir manifestert. De vil ha brød å ete, akkurat slik folket på Jesu tid søkte Jesus fordi de spiste seg mette. Det menneskene da søker er sikkerhet i materiell velstand og helse, dvs i seg selv og det de kan se, for de er så inderlig lei av «denne usle maten!» De søker ikke Gud, men de søker seg selv og sitt eget! De vil leve i beskuelse og ikke i tro. Å søke manifestasjoner er ikke tegn på tro, men på den dypeste vantro. Det er hedenskapets kjennetegn. Det er kjennetegn på et folk som til og med vil ha Gud selv under sin egen kontroll, for det stoler ikke på annet enn seg selv. Det vil selv være gud og ha all makt i sine egne hender.
Ørkenens skole
Å være avhengig av Gud, overlatt til hans omsorg og nåde, det er for det naturlige menneske den største fornedrelse og ydmykelse, ikke minst fordi Gud fører sitt folk så underlig. Han lar sitt folk vandre omkring i ørkenen i en jammerlig tilstand. Han tillater at Job mister alt inntil han sitter i asken og skraper sine sår. Han griper ikke inn når David flykter for sin ugudelige sønn, Absalom. Han kaster sin trofaste profet, Jeremia, i brønnen. Det er så jammerlig elendig – og elendighetsteologi kalles det. Det er likesom ikke samsvar mellom den herlighet de eier i løftene og den virkelighet som sees på dem i deres liv. Men slik er Guds råd. For Herren vil at du og jeg skal tro på Ham, på hans Ord og løfter, ikke på grunn av det vi føler, ser og opplever, men på grunn av Ham selv. Han vil ikke at vår tro skal være knyttet til noe i denne verden, men ene og alene være knyttet til ham. For det er intet i denne verden som holder, verken i oss selv eller i noe av det som er i verden. Men Guds Ord og løfter holder, i tid og evighet.
Gud har gjemt den største herlighet i det som ser så elendig ut. Han har gjemt sin frelse i det største nederlag. Det er til anstøt i denne verden. Det er Guds dårskap og svakhet. Men slik har Gud villet gjøre ende på denne verdens visdom og storhet.
Guds omsorg
Israelsfolket hadde ikke aktet på hvordan Herren hadde sørget for det og holdt det oppe på underfullt vis. Og når folket i vantro og hovmod klager på Guds nådefulle omsorg gjennom mannaen, så svarer Herren med å sende serafslanger inn blant dem. De bet folket, og de som ble bitt, døde. Det var aldeles utenfor folkets beregning og utenfor deres kontroll. Uten Guds nådige velsignelse og omsorg, hadde de ingen mulighet til å berge seg fra slangenes dødelige gift.
Er det ikke det vi ser omkring oss i dag? Vi har i våre nordiske land opplevd mer av Herrens velsignelse enn noe folk før oss, for våre forfedre takket Gud og satte sin lit til ham og hans nåde. Men så har vi sagt Gud farvel og satt vår lit til oss selv og vår velstand, og så skjer det vi ikke hadde regnet med. Med all vår velstand og helse, kan vi ikke hindre den verste gift å trenge inn i folket. Og vi ser at folket er i ferd med å gå alldeles til grunne ved giften vi suger til oss. Vi opplever det som Salomo sier i Salme 127: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.»
Selvhjulpenhet
Gud viser oss hvordan vi er aldeles dødsens uten Ham. Vårt liv og all vår framtid ligger i hans hånd, ikke i vår egen, som vi i vårt hovmod tror.
Vender Herren seg mot oss, hva skal da redde oss og berge oss? Hva kan vel vi, og hvor langt rekker det vi har? På et øyeblikk kan Herren legge alt i grus. Og det skal han gjøre en dag. Du som tenker at du skulle ikke være så bekymret bare du hadde litt mer penger, litt sterkere helse eller et mer seirende kristenliv preget av Åndens manifestasjoner: Hva vil du med det? Hva hjelp er det i det? Kan du med alt dette legge en alen til din livslengde eller oppnå noe?
Nei, det er alt drevet av et ønske om å være selvhjulpen og ha sin lykke og frelse i sin egen hånd. Det er å ville være sin egen gud, og er den dypeste vantro og egenrettferdighet. Med et slag kan Herren slå all din herlighet ned, for Gud står den stolte i mot.
Da Herren slo Israelsfolket, kom de til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss!
Men Herren gjorde ikke det. Du og jeg ville så gjerne være fri det vi opplever som årsaken til problemet. Hvorfor? Jo, så kan vi være fri bekymring og igjen klare oss selv. «Kunne jeg bare bli fri den og den synden, kunne jeg bare blir fri det og det problemet, så skulle jeg hvile og fryde meg.» Slik tenker vi.
Men Gud lar oss beholde slangene i livet vårt, synden i kjødet og de kår som følger av livet i en verden som ligger i det onde. For frelse er ikke å være fri problemer og vanskeligheter, men det er å eie en Frelser. Den er frelst som eier Ham midt i nøden.
Av naturen søker du og jeg å bli fri problemer og vanskeligheter, så vi kan klare oss selv. Vi ønsker hjelp til selvhjelp. Og det er giften fra slangen i paradiset, at vi vil være som Gud. Vi vil ved Guds hjelp bli i stand til å klare oss uten Gud. Men denne veien fører bare til undergang. Dette forferdelige selvbedrag fører ikke til frelse.
Redningsløst fortapt
Derfor er det nåde at Gud lar slangene bli i blant oss, at han lar oss føle på kroppen hvordan vi er overgitt til synden og redningsløst fortapt i oss selv. Forgjengelighet, sykdom og nød, synd og elendighet skal åpenbare for oss at vi står under forbannelse og er redningsløst fortapt hvis ikke Gud selv frelser oss.
Og det alvorligste er ikke den nød og lidelse som kommer til oss utenfra i de kår som møter oss i verden, men at selve grunnskaden er i oss selv, selve giften sitter i vår syndige natur. Der er årsaken til elendigheten. Derfor ligger heller ikke frelsen i å bli fri de ytre problemene, men vi må frelses fra selve synden i oss selv.
Se på Jesus!
Moses ble bedt om å lage en serafslange og sette den på en stang. Hver den som ble bitt og så på den, skulle få leve. Serafslangen av kobber symboliserte selve synden som var årsaken til døden. Den hadde en skikkelse som var lik de giftige serafslangene. Men den var død, hengt opp på en stang som en forbryter som måtte lide døden for sin synd og grusomme ugjerning. Men samtidig var kobberslangen alldeles uten gift og uten noen skyld. Den hadde aldri voldt noen skade og var i seg selv uskyldig. Likevel hang den død midt i folkemengden som den eneste skyldige.
Og hver den som gjennom slangenes bitt hadde fått den dødelige giften i seg, ble i live ved å se på kobberslangen. Den døde kobberslangen som var hengt opp som en forbryter, gjort til selve synden og den eneste skyldige, ble til liv for hver den som så på den. Hvilket forbilde på Jesus Kristus!
Her er frelsen. Du som er bitt av den gamle slange og bærer den dødelige giften i din natur. Du blir aldri fri slangene, du må til din dødsdag leve med å kjenne giften og dens virkninger i ditt dødelige legeme. Frelsen er ikke at Gud tar slangene bort, at han frir deg fra problemer, sykdom og lidelse og tar fra deg ditt syndige kjød. Det ville være å søke hjelp til selvhjelp.
Men han har sendt sin Sønn og gjort ham til den eneste skyldige. All den syndige gift som du bærer i ditt bryst er lagt på ham. Han er gjort til selve synden, han som ikke visste av synd og som ingen urett hadde gjort. Han ble forbannet og fordømt i ditt sted. Den forbannelse, dom og død som hviler over deg, tok Han på seg.
Gud har gitt deg en frelser. Se hen til ham. I ham er synden i ditt kjød fordømt, der har det fått sin dom. Der er du fri, der er det ingen fordømmelse. Tenk, Guds egen Sønn gjort til en orm, til synd. «Jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk» (Sal 22:7).
Ja, slik ser din Frelser ut! Gud frelser deg ikke ved å ta bort dommen over synden og omgjøre sin forbannelse. La det stå fast. Gud har aldri og kommer aldri til å ta bort dommen over synden. Og vil du leve i synden og tro deg frelst i din synd, uten omvendelse, så vil du gå evig fortapt sammen med din synd. Men vil du ta din tilflukt til Gud med din synd og søke frelse fra den, så har Gud frelst deg ved å la sin egen Sønn ta synden på seg og bære hele forbannelsen og vredesdommen – i ditt sted. Forbannelsen og vredesdommen hviler over synden. Derfor måtte Jesus dø. Og derfor er det kun i ham det ikke er noen fordømmelse, for i ham har synden fått sin fulle og hele dom. Tar du din tilflukt til ham med din synd, så tar du din tilflukt til det eneste sted i tilværelsen hvor synden allerede er dømt og utslettet, hvor forbannelsen allerede har vært og er uttømt. Derfor får den leve som ser hen til Jesus og tror på ham. For Gud dømmer ikke synden to ganger.
Veien til løfteslandet
Så går veien til løfteslandet også for deg gjennom denne verdens ørken. Du lever i syndens verden og du kjenner hvordan giften i tidens vær og vind truer med å røve deg Livet, ja at verste fienden bærer du dypt i din egen barm. Den dødelige gift bærer du i deg – giften som fører Guds vrede og forbannelse med seg.
Hvor ligger seieren? Den ligger i den frelse Gud har tilveiebrakt og satt inn i denne verden. Frelsen hører Herren til. Og om det gjelder din evige frelse eller din daglige vandring. Sett din vei i Herrens hånd, stol på hans Ord og løfter. Ta din tilflukt til Herrens frelse, Jesus, midt i all din nød. Den bærer og holder, selv om du intet kjenner og ser, for han er selve frelsen.
Han er brødet fra himmelen, mannaen. Bli i ham, så får du leve. Selv om du intet kjenner, om du bare kjenner synd og elendighet i ditt bryst. Guds Ord og løfter, frelsen i Jesus holder. Du får leve ved ham.