Den lykkelige sjel
Av Christian Scriver (1629-93)
Christian Scriver levde stort sett i ortodoksiens periode, men forkynnelsen hans peker fram mot pietismen. Han var prest i Tyskland, og hans livsverk er andaktsboka «Sjeleskatt», som kom ut i flere opplag fra 1675 til 1692.
Scriver forkynner inderlig og personlig, med en sterk forankring i Skriften. Ikke minst de som er inne i åndelig mørke, har mye å hente fra Scrivers forkynnelse.
(Hans-Henrik Brix)
«Der gikk to gode, gudfryktige venner sammen på en vei. Den ene så så tungsindig og mismodig ut.
Dette så den andre. «Det er visst lenge siden du har lest i Siraks bok», sa han: «Gi ikke din sjel hen til sorg, og plag deg ikke selv med dine tanker! Elsk din sjel og trøst ditt hjerte og driv sorg langt bort fra deg. For sorg har fordervet og drept mange og er til ingen nytte.» Skulle ikke en døpt kristen og et Guds barn være glad i sin Gud og i hans nåde? Skulle vi som har samfunn med Jesus Kristus, gå og henge med hodet? Hva hjelper det å gå og sørge og gremme seg? «Et glad hjerte gir god legedom; men et nedslått mot uttørrer benene» (Ord 17:22)
«Ja, jeg undrer meg over at du bestandig kan være så glad,» svarte den andre. «Jeg kan ikke rive meg løs fra mitt tunge sinn. Og skulle jeg ikke sørge? Hva er jeg? Hva er mitt liv? Hva er denne verden? Jeg er et syndig, elendig menneske. Jeg drages med dette dødens legeme som synden bor i. Jeg ligger i en stadig strid med meg selv. Mine tanker flagrer hit og dit. Jeg er redd for at jeg er en hykler. Jeg er ikke fornøyd med min kristendom. Hvordan skal så Gud, rettferdig og hellig som han er, kunne være fornøyd med den? Og livet er jo bare sorg og møye. Ikke før er en ulykke forbi, før en annen står for døren. Verden er en jammerdal. Guds kirke er splittet og ødelagt. Urettferdigheten tar overhånd. Hvordan kan jeg være glad? Når vi så er kommet gjennom dette bedrøvelige liv, skal vi stå for Guds domstol. Jeg kan ikke annet enn klage og sukke, gråte og sørge.»
«Ja, jeg forstår nok hvorfor du går med ditt tunge sinn og alle disse triste tanker», sa den andre. «Men du glemmer det som kan vekke glede hos en kristen. Er du da ikke mer enn et elendig og syndig menneske? Er du ikke et gjenfødt Guds barn, en Jesu Kristi eiendom og et tempel for Den Hellige Ånd? Bor bare synden i deg? Bor ikke også Kristus ved troen i ditt hjerte? Er du ikke ved dåpen innpodet i ham? Har du ikke Den Hellige Ånd som roper i ditt hjerte: ”Abba, Fader?” Det er bra at du kjenner at ditt hjerte er gjenstridig og falskt. Men du eier da ved troen på din Frelser rettferdighet og salighet. Ånden strider mot kjødet. Det forteller at din tro er sann. Du er ikke fornøyd med deg selv. Men de som er de største syndere i sine egne øyne, er ofte de største helgener i Guds øyne. ”Din trengsel er kortvarig og lett og virker en fylde av herlighet i overmål på overmål.” Skulle du ikke rose deg av ditt kors? Verden er nok en jammerdal; men vi skal da ikke bli her til evig tid. Vi er gjester og pilegrimer her. Gud verner om oss, den Herre Jesus er vår fører, Den Hellige Ånd vår trøster, og de hellige engler våre reisefeller. Dag for dag kommer vi nærmere målet, det himmelske Jerusalem. Satan og verden kan gjøre hva de vil. Ved Guds nåde kommer vi fram til himmelen. Guds kirkes sørgelige kår går oss til hjertet. Men det kan ikke forstyrre freden og gleden i vår sjel. For Guds faste grunnvoll står og har dette segl: ”Herren kjenner sine.” Når vi dør, begynner vi i virkeligheten å leve. Døden fører oss fra verden inn i himmelen, fra uro til hvile, fra trengsel til glede, fra jammerdalen til frydesalen.»
Dette var en lykkelig sjel.
Utdrag av stykket «Den lykkelige sjel» av C.
Scriver. Fra «Levende pietister», Lunde 1975.