Lek ikke med Guds nåde
En ung, intelligent kvinne ble engang med på vekkelsesmøte. Guds kraft var over møtet til frelse for syndere og til de troendes fornyelse. Den unge kvinnen ble rammet i sitt hjerte, og tårene begynte å renne. Hun måtte stadig tørke dem bort. Hennes far, som var en velhavende gårdbruker, stod sammen med flere andre ved utgangen. Plutselig så han hva som foregikk med datteren.
«Om min datter går frem til forbønn, skal jeg gjøre hva jeg kan for å føre henne ut, om jeg så skal vasse i blod til halsen,» sa han bittert til sin nabo.
Ved datterens side stod en ung mann. Hun vågde ikke ta skrittet ut den kvelden, skjønt Ånden mante henne til det.
Faren kjørte hjem i bilen sin og den unge mannen fulgte datteren hjem.
Hjemme gikk den sterke mannen frem og tilbake på stuegulvet, aldeles opprørt.
«Hva er i veien, far? Hvorfor har du ikke lagt deg?»
«Jeg er oppe for å gi mine befalinger,» svarte faren.
«Hva er det jeg har gjort,» spurte den unge datteren skremt.
«Marie, jeg så nok at du stod og gråt der borte i møteteltet. Og går du bort og ber om forbønn, så skal jeg hente deg hjem og slite ut en kjepp på ryggen din!»
Dette sa faren med et slikt alvor at datteren forstod at dette var hans bestemte mening.
Hun brast i bitter gråt, og gikk inn på rommet sitt. Der inne bestemte hun seg for at hun ikke ville overgi seg til Gud. Hun – en ung , vakker pike på 19 år – knyttet hendene og begynte å be: «Herre, Gud, jeg vil ikke søke deg. Ta denne følelse i fra meg, lett mitt hjerte, jeg vil aldri søke deg. Herre, jeg vil ikke. Ta byrden fra meg.»
Og Gud hørte hennes bønn.
Den Hellige Ånd forlot henne.
Hennes frelsesmulighet var for alltid gått henne forbi.
Hun la seg. Hun sov.
Neste dag kom. Hun gikk til skole og kom igjen. Om kvelden gikk hun merkelig nok igjen på vekkelsesmøte i teltet. Far fulgte med. Han stod på sin gamle plass og fulgte med sin datter.
Da så øyeblikket kom da de frelsesøkende ble anmodet om å gi det til kjenne, så far på sin datter. Hun stod sammen med noen andre unge, og hun lo høyt.
«Se,» sa faren til sin sidekamerat, «der står min datter; jeg overvant henne i går kveld før hun la seg. Nå skal hun nok aldri melde seg til å bli frelst.»
Datteren fortsatte med å le og lage uro, mens andre gråt over sin synd.
Møtene sluttet en søndag kveld. Mange var blitt frelst. Teltet ble tatt ned, predikantene reiste.
En uke gikk igjen med den vanlige arbeidsrytmen.
Neste mandag følte Marie seg utilpass. Hun hadde hodepine og ble hjemme fra skolen. Snart måtte hun i seng. Der lå hun til torsdag formiddag.
«Mor,» sa hun da «jeg er sikker på at verken du eller far aner hvor syk jeg virkelig er. Send heller bud etter legen. Selv tror jeg at jeg skal dø.»
Legen kom. Han tok pulsen, tok temperaturen, og så snart hvor alvorlig det var. Legen var en god venn av huset og meget oppriktig.
Da far og legen stod alene nede ved bilen, sa legen: «Ja, jeg får heller si det som det er. Dere har sendt bud på meg for sent. Det er intet håp. Det er kun timer igjen, og så er det evigheten for henne. Det er ingen lege som kan hjelpe.»
Gårdbrukeren sprang fort inn. Han falt på sine knær ved sengen og bad sin datter med inderlighet: «Å, Marie, søk Herren nå. Be, be. Gi ditt hjerte til Gud, Marie!»
Hun la sin hånd på fars ansikt og sa: «Å, far hån meg ikke! Nevn ikke Guds navn for meg. Mitt hjerte har vært hardt som sten siden den kvelden du gav meg de harde bebreidelser. Den kvelden gikk jeg inn til meg selv og ba Gud om at han ville forlate meg, og han har tatt meg på ordet. Nå er jeg aldeles overbevist om min dom, og jeg visste også fra første øyeblikk av min sykdom at jeg ikke ville bli frisk igjen. Men far, hva er klokken?»
«Den er fire om ettermiddagen.»
«Å, så sent tiden går, men husk far, jeg går til et sted hvor det ikke lenger er noen tid.»
Foreldrene hadde bygget en ny villa på en vakker høyde. Deres gamle gård lå på sletten et stykke nedenfor. Der var også en gammel mosegrodd kilde.
«Far,» sa nå den unge datteren, «å, gå ned til den gamle kilden og hent litt friskt vann, for jeg skal snart være der hvor det ikke er vann.»
Far gikk og kom igjen. Han førte vannet til hennes lepper, og hun drakk. Hennes mor begynte å be, likeså hennes ufrelste bror og to søstre. Fortvilte rop lød i værelset.
«Far,» fortsatte Marie, «hold dine armer under mine og trekk meg litt opp i sengen. Mine føtter er i ilden. Mine føtter glir.»
Far gjorde som Marie ba om.
Så begynte hun igjen: «Mine føtter glir. De er i ilden.»
«Jeg har gjort hva jeg har kunnet,» svarte far.
«Vil du hente meg ennå litt vann fra kilden?» Det var hennes siste bønn.
Far gikk, men da han kom tilbake var Marie død.
Da gikk farens sol ned. Han var ute av seg selv av sorg. Hva han enn foretar seg, forfølger minnene ham. Går han til byen for å handle, glemmer han hva han skal. Går han ut for å pløye, pløyer han ikke. Skal han fôre dyrene, glemmer han hva de skal ha.
Alle som kjenner hans opplevelse, vet hvorfor han er slik. De vet hva som alltid plager ham, men ingen kan hjelpe ham.
La nå denne lille tildragelse virke til at ingen av leserne søker å hindre noen i å bli frelst.
Av pastor B. Fleming. Fra heftet «Den gamle organist og andre fortellinger», Luthersk Missionforenings Forlag, København 1939. Fra dansk ved JE.