…for å høre alt som er pålagt deg av Herren!
Av Immanuel Fuglsang, Danmark
Disse ord er tatt ut av en større sammenheng, nærmere bestemt en situasjon hvor det var kalt inn til samling om Guds ord. Om dette står der i overskriften til Apg 10 i den danske bibelutgaven: «Høvedsmannen Kornelius og apostelen Peter blir på underfull måte ført sammen.» (Det kan for øvrig anbefales å lese hele sammenhengen.) Da Peter ankom til huset hvor Kornelius bodde, hadde Kornelius sammenkalt sine slektninger og nærmeste venner, Apg 10:24. Og som avslutning på en slags velkomsttale til Peter sier Kornelius: «Derfor sendte jeg straks bud til deg, og du gjorde vel at du kom! Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt deg av Herren.» (Apg 10,33)
Selve måten dette møtet kom i stand på, skal ikke danne forbilde for hvordan vi i dag skal forberede gudstjenester og møter i kristen sammenheng. Det pålegger Bibelen oss ingen steder. Men allikevel kan vi lære mye av denne spesielle beretning om evangeliets inngang hos den hedenske militæroffiser, Kornelius. La oss bare stanse for noen få enkeltheter:
1. Du gjorde vel at du kom. Denne lille setning understreker for oss at det å forkynne Guds ord for andre mennesker er en velgjerning. Det må vi aldri glemme når vi hører og leser Guds ord. Det er til gavn for oss, fordi Guds ord er mat for sjelen. Vi kommer åndelig talt sammen for å bli holdt i live ved Guds ord. Og det er absolutt en svært viktig side ved forkynnelsen av Guds ord. Predikanten må billedlig talt dele ut av den mat han selv lever av. Og derfor er det så viktig at predikanten nettopp deler ut Guds ord, som er levende og virksomt. Det innbefatter også at forkynnelsen av Guds ord skal være til hjelp og veiledning for menneskelivet i dets mangeartede situasjoner.
2. Kornelius ville at tilhørerne skulle høre et budskap fra Herren! Det fremgår med all tydelighet av denne setning: Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt deg av Herren.
Det er en stor velsignelse når man kan fornemme at arrangørene (og møtelederen!) er i forventning om å høre et budskap fra Gud Herren! Det kan komme til uttrykk på flere måter, f. eks. ved at forsamlingen har vært i bønn til Gud for predikanten. Men det kan også komme til uttrykk ved at man er oppmerksom på at det ikke skal være alt for mange andre «innslag» på møtet. De kan så lett komme til å ta plassen for det ene nødvendige, den gode del, som Jesus taler om i Luk 10:42, og som Paulus understreker i Kol. 3:16a: La Kristi ord bo rikelig blant dere.
Her vil jeg også gjerne sitere inngangsbønnen til Gudstjenesten mange steder i Den danske folkekirke, slik som den har lydt gjennom mere end 50 år: «Herre! Jeg er kommet inn i dette ditt hus for å høre, hva du, Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min frelser, du gode Helligånd, i liv og død min trøster, vil tale til mig. Herre! Opplat nå således ved din Helligånd for Jesu Kristi skyld mitt hjerte, at jeg av ditt ord kan lære å sørge over mine synder og å tro i liv og død på Jesus og hver dag forbedre mig i et hellig liv og levnet; det høre og bønnhøre Gud, ved Jesus Kristus! Amen.
Det er en smerte, at denne inngangsbønn mange steder er blitt erstattet av hva noen nok vil kalle mer «tidsriktige formuleringer». For det er en kjensgjerning at mange av de såkalt nye kirkebønner slett ikke inneholder den dybde og fylde som ovenstående eldre utgave av kirkebønnen er uttrykk for. Og mon ikke dette også kan være en forklaring på at det mange steder hersker forvirring og usikkerhet med hensyn til hva som skal foregå ved gudstjenester og møter i kristen sammenheng?
Hvis vi alle var mer oppmerksomme på at vi er samlet for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt predikanten av Herren, så tror jeg at mange samlinger ville få et helt annet forløp – både med hensyn til forberedelsen (også predikantens!) og avviklingen av våre samlinger om Guds ord.
3. Peter var oppmerksom på hva som var hans oppgave som predikant: Han (Jesus) bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde, (v.42). Her er vi inne ved en svært avgjørende side av forkynnelsen i kristen sammenheng: Å forkynne er å være vitne. Jeg vil forsøke å klargjøre, hva jeg mener med det.
Hvis jeg blir innkalt til å være vitne i en rettssak, så må jeg kun fortelle hva jeg har sett og erfart; altså de kjensgjerninger som jeg kjenner til, fordi jeg selv har gjort erfaringer i forhold til de begivenheter og handlinger som rettssaken dreier sig om. Og jeg må ved min vitneforklaring være sannheten tro i alt det jeg sier, og jeg må stå inne for mine uttalelser med min egen personlighet og min egen identitet.
Derfor må det ikke herske tvil om hvem jeg er, når jeg møter opp for å vitne. Hvis jeg f. eks. møtte opp i rettssalen i en forkledning med tildekket ansikt og ikke ville si mitt navn, da er jeg sikker på at jeg ikke kunne avgi en vitneforklaring som dommeren kunne tillegge noen som helst betydning.
Jeg vet, at mange i vår tid ikke vil være enig med mig i det jeg nå skriver, men jeg skriver det allikevel, fordi det er min personlige overbevisning bl.a. i lys av denne beretning fra Bibelen: Et kristent vitnesbyrd, en kristen prediken, ja kristen forkynnelse i det hele tatt, kan ikke fremstå med noen overbevisende gjerning, hvis det skjer i form av drama, dukketeater, buktale eller andre former, hvor selve vitnet er skjult bak en forkledning eller maske.
Jeg bever ved å skrive dette, men jeg synes det må sies, for at vi ikke skal komme lenger bort fra Bibelens klare tale om hvordan kristen forkynnelse skal finne sted.
4. Han (Jesus) er den som Gud har bestemt til å være dommer over levende og døde, (v.42b). Her hører vi at talen om dommedag har en sentral plassering i den kristne forkynnelse. Det hadde apostlene fått pålagt av deres herre og mester, Jesus Kristus. Det understrekes også i vår kirkes trosbekjennelse, hvor vi bl.a. bekjenner slik om Jesus: …fôr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektiges Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg vet at mange ikke bryr sig om å høre tale om dommedag. Men saken er allikevel ytterst aktuell for hvert eneste menneske. Det fremgår av bl.a. av Paulus’ brev til Filipperne, kap. 2:10-11: «…for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
5. Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn, (v.43). Dette er den siste setning som Bibelen siterer fra den prediken vi her har beskjeftiget oss med. Og jeg er svært glad for å kunne lese hva som skjedde i den forbindelse: Mens Peter ennå talte alle disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet, (v.44).
Det er vidunderlig at vi trygt kan regne med at det ikke er oss som skal skape syndserkjennelse og tro på Jesus! Det må vi overlate til Den Hellige Ånd. Men vår oppgave som predikanter og forkynnere blir klart tegnet opp her: En forkynnelse av at det kommer en regnskapsdag hvor ingen selv har mulighet til å gå fri, men også en forkynnelse av syndenes forlatelse i troen på Jesus og hans fullbrakte verk på korset. Det er ennå nådens tid! La oss takke Gud for syndenes forlatelse i kraft av Jesu, Guds sønns blod!
Når jeg her i korte trekk har forsøkt å gi videre noe som i mange år har opptatt meg og vært en stor anfektelse for meg i mye kristen virksomhet – både i Danmark og Norge – så må jeg straks tilføye at jeg kjenner til avmakt og svakhet, når det gjelder min egen tjeneste som forkynner i en vekkelsesbevegelse i Danmark. Derfor har jeg stor trang til å si med Paulus som avslutning på denne artikkel:
Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet…Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør. (Kol 4:3-4)
Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere, og at vi må bli fridd fra vrange og onde mennesker. For det er ikke alle som har troen. Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde. (2Tess 3:1-3)
Oversatt fra dansk ved Jon Espeland