Tjenesten er av nåde
Av Per Bergene Holm
For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem av sted til vingården.
Da han gikk ut ved den tredje time, så han andre stå ledige på torget. Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården, og det som rett er, vil jeg gi dere. Og de gikk av sted.
Atter gikk han ut ved den sjette og niende time, og gjorde likedan. Og da han gikk ut ved den ellevte time, fant han noen stående der, og han sa til dem: Hvorfor står dere her ledige hele dagen? De svarte ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården.
Da det var blitt kveld, sa eieren av vingården til forvalteren: Kall arbeiderne fram og gi dem lønnen. Begynn med de siste og fortsett til de første. De som var leid ved den ellevte time, kom da fram og fikk en denar hver. Og da de første kom, trodde de at de skulle få mer, men også de fikk en denar hver. Men da de hadde fått den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!
Men han svarte en av dem og sa: Venn, jeg gjør deg ingen urett! Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som ditt er, og gå! Men jeg vil gi denne siste det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god? Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt.
Matt 20:1-16
Denne lignelsen av Jesus hører nøye sammen med det vi leser i slutten av kapittel 19 hos Matteus. En rik ung mann kom til Jesus og sa: Mester, hva godt skal jeg gjøre for å arve evig liv? Jesus viser ham til budene og til sist at han skal selge alt det han har og gi det til de fattige. Så skal han få en skatt i himmelen. Så kan han komme og følge Jesus.
Men det som denne unge mannen ikke ville – å gå fra alt han eide – det hadde disiplene gjort. Ikke alle av dem var så fattige heller. Noen var tvert i mot meget velstående. Fattige ble de først når de forlot alt og fulgte Jesus.
Derfor spør Peter i Matt 19:27: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal da vi få?» Jesus svarer at dette har de ikke gjort for intet. De skal få sin lønn. Ved Jesu gjenkomst, når himmel og jord skal oppstå i ny og herliggjort skikkelse, så skal de få sitte på 12 troner og dømme Israels 12 stammer.
Jesus sier også at ingen som har forlatt familie eller eiendom for Hans navns skyld har gjort det forgjeves. De skal få det hundrefold igjen og arve evig liv. Det følger forsakelse med å følge Jesus, men den trengsel og forsakelse en kristen må bære er som intet å regne mot den lønn han har i vente.
Men når Jesus har sagt dette, kommer han straks med en advarsel: «Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.» Og som en forklaring på denne advarselen forteller Jesus lignelsen om arbeiderne i vingården.
Men lignelsen handler egentlig ikke om å arbeide i Guds rike. Lignelsens budskap er at i Guds rike lønnes det ikke etter innsats og fortjeneste, men av nåde.
Når vi leser lignelsen, så ser vi at den beskriver et meget uvanlig lønningssystem. Dersom vi lønnet slik til vanlig, ville vi nok ikke oppleve at mange arbeidere var villig til å stå på og gjøre en innsats. Jesus mener heller ikke med denne lignelsen å gi oss noen anvisning på hvordan man skal lønne arbeidere i denne verden.
Lignelsens poeng ligger nettopp i at denne måte å lønne på er så helt forskjellig fra det som foregår her i verden. Ingen vingårdseier ville kalle og lønne arbeidere på denne måten. I det vanlige arbeidslivet vil en arbeidsgiver være interessert i arbeiderens kvalifikasjoner og arbeidsvilje. Han ville plukket ut dem som var mest skikket til jobben. Men arbeidsgiveren i lignelsen kaller alle som står ledige på torvet, uten hensyn til kvalifikasjoner.
Selve kallet er av nåde, og ikke etter fortjeneste. Å få være med i arbeidet er nåde. Det en får utrette for vingårdsherren er av nåde og lønnen er av nåde.
Her spørres det ikke etter kvalifikasjoner eller fortjeneste. Slik er det i Guds rike, der er alt av nåde. Der står det ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud som gjør miskunnhet.
Vi mennesker har lett for å bedømme et menneskes innsats i Guds rike etter det vi ser. Den som gjør seg bemerket og menneskelig sett utretter mye, vil vi gjerne ære. Men den som ikke er så synlig, som ikke gjør seg så bemerket med det en er eller gjør, akter vi mindre på. Men Gud ser annerledes på arbeidet enn det vi gjør.
Derfor måtte ikke disiplene tro om seg selv at deres offer for å følge Jesus ga dem noe fortrinn, at det satte dem i en særstilling og skulle resultere i en lønn som var større enn andres.
Nei, det er nettopp dette Jesus advarer mot. Vi skal overhodet ikke gjøre oss noen tanker om å oppnå fortjeneste hos Gud ved at vi overgir oss til Jesus og følger Ham.
Men la oss likevel ikke tale nedsettende om å tjene i Guds rike. Gud kaller også i dag arbeidere til sin vingård, og det finnes ikke en kristen som ikke er med i vingårdsarbeidet. Derfor lyder kallet til enhver som hører Jesus til: «Gå også dere bort i vingården.»
Og dette kallet blir hos mange unge, også i dag, tatt i mot og møtt med iver og innsats. Blant de unge er det mange som virkelig vil være disipler, som ikke bare vil leve i sløvhet og passivitet slik mange voksne gjør, hvor det største offeret er å forlate TV-stolen for å gå på møte en gang i mellom. De vil være med i arbeidet, bli engasjert med oppgaver og vitnetjeneste. De vil gå ut i Guds vingård, på gater og streder og ofre seg selv i tjenesten for Jesus.
Vi skal glede oss over det ungdommelige engasjement, være glad for at unge – og voksne med – ofrer av tid, krefter og penger for Guds rike. Det er ikke for mye av det, så vi skal på ingen måte tale nedsettende om å ofre seg for Guds rikes sak.
Men her kommer likevel Jesus i lignelsen med en alvorlig advarsel: «Mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første!»
Så lenge et menneske tror at det har gjort Jesus en stor gjerning ved å gå inn i tjenesten for Ham, så lenge står dette menneske i virkeligheten utenfor Guds rike. Det har ennå ikke sett seg selv og vet ennå ikke hva kristendom er. Mange av dem som er de fremste når det gjelder engasjement og innsats, er overhodet ikke frelst og har overhodet ikke kommet inn i Guds rike. De skal på dommens dag bli de siste.
Kristendom er ikke at Jesus har bruk for meg og det handler ikke først og fremst om hva jeg skal gjøre for Guds rike. Nei, kristendom er at jeg har bruk for Jesus og trenger til hans rike. Det er mange steder Gud kaller deg til tjeneste og ber deg om å gå hans ærend her på jord. Men det står aldri at Gud har bruk for deg. For sannheten er at Gud kaller deg fordi du har bruk for ham, du har bruk for Guds rike.
Gud kaller deg fra et liv i tjeneste for synden og selvlivet. Det behøver ikke være et veldig lastefullt liv han kaller deg fra.
Det var det ikke for den rike unge mannen. Han tjente for å oppnå fortjeneste, han tjente loven for å få lønn, men han maktet ikke å oppfylle betingelsene.
Men om det er tjenesten for synden eller tjenesten for loven, så er lønnen den samme, og det er døden.
Men Gud kaller deg fra dette livet og denne tjenesten, til et liv i samfunn med seg i hans tjeneste.
Det innbød han også den rike unge mannen til, slik han hadde innbudt disiplene. Og over dette liv og denne tjenesten er det en helt annen lønn. Og den lønnen er den samme for alle som har del i den, og det er det evige liv. (Rom 6:20-23).
Når Jesus kaller deg, så kaller han deg av nåde. Og det er uendelig trøsterikt at Jesus ikke kaller deg etter fortjeneste, etter kvalifikasjoner og evner. Selve hans kall er av nåde.
«Halt og blind byr han inn, Syndere og fromme.»
Og om det er ved den ellevte time eller den første, så er lønnen den samme, for du lønnes ikke etter fortjeneste, men av nåde – «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus vår Herre». (Rom 6:23)
Det er nåde å få være med i Herrens gjerning her på jorden. Lina Sandell synger slik og favner hele lignelsens hovedsak: ”Selv om du ei behøver en tjeneste av meg, Så gi meg Gud den nåde, å Herre, tjene deg.”
Det er du som trenger tjenesten i Guds rike. Du trenger Guds rike, du trenger Jesus og frelsen i ham, for å bli frelst fra deg selv og livet i syndens tjeneste.
Og livet som tjener i Guds rike for Jesus i hans vingård trenger du. Tjenesten bevarer deg fra å leve ut selvlivet og kjødets lyst.
Den som er opptatt av å gjøre Herrens gjerning, han får ikke tid eller rom for å bekymre seg om seg og sitt. Her ligger det en vei til frihet fra selvlivet og kjødet, slik vi leser det i Rom 6.
Apostelen Paulus sier det slik i 2Kor 5:15: «Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.»
Og alt vi trenger for denne tjenesten, det har vår Herre påtatt seg å sørge for. Han gir oss redskapene til arbeidet, han gir oss den utrustning han ser vi trenger, han gir oss motet og kraften i tjenesten. Han vil selv være kraften i hele tjenesten.
For i Guds rike er alt av nåde. Av nåde er vi kalt. Jesus sier det slik i Joh 15:16: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.»
Vi har ikke valgt vår frelser eller vår herre, men det er han som har utvalgt oss. Det er han som har kalt oss til å få del i hans frelse og få komme inn i hans nåderike. Og når Jesus kaller oss til å få del i den frelse han har tilveiebrakt, når han søker oss opp i vår nød, så er det uforskyldt fra vår side. Det er av nåde fra først til sist.
Og slik forblir det i Guds rike. Nåden blir aldri avløst av fortjeneste, men det er nåde hele veien fram.
Så står Jesus enda i dag og kaller mennesker inn til sin vingård, ikke fordi han trenger din tjeneste, men fordi du og jeg trenger til ham.
Han vil fri oss fra den tjeneste vi av naturen står i, en tjeneste for synden som har døden til lønn.
Han vil ta oss inn i sitt nåderike og sette oss inn i en ganske annen tjeneste. Han spør ikke etter dine kvalifikasjoner, han spør deg ikke etter om du har fortjent det, men det er av nåde han kaller deg, for han vet at du trenger til ham.