Moldova kaller!
Vi var så heldige å få være med Jane og Tore Mangelrød på påskemøter i Moldova. Det var en stor opplevelse!
Vi var samlet om Guds ord i påskebudskapet, først og fremst i byen Tiraspol, der Natalia og Vladimir Moser bor.
Det var gripende å høre tonene fra sangen «Salige visshet, Jesus er min» da vi var på vei inn en mørk kjellergang til første møtet. Møtesalen var et kjellerlokale som hadde vært brukt til militær undervisning. Veggene var fremdeles dekorert med militære plakater om krig. Men de var glad så lenge de fikk bruke dette lokalet.
Her var vi på fire møter, forsamlingen talte fra 30 til ca 50 personer.
I nabobyen Bender var vi på to møter. Der var vi samlet privat og forsamlingen var noe mindre.
Så kjørte vi 180 km nord i landet til byen Kamenka. Der var møtet i en privat leilighet.
Samme dag, på vei hjemover, hadde vi også møte i byen Rybnitza, 120 km frå Tiraspol. Her talte forsamlingen vel 40 stk.
Så var det ett møte i hovedstaden Chishinau. Her fikk de være i et klasserom. Den kvinnelige rektoren på skolen kom til møtene og noen av lærerne hjalp til med å være forsangere og spille til sangene. De satt også og lyttet til det som ble talt, og fikk på den måten høre Ordet. På disse fem stedene er det nå registrert lutherske menigheter.
Vi fikk også være med på en «nybrottstur» til Karmanovo, en liten by bortimot den ukrainske grense, der en del av innbyggerne er av tysk avstamming.
Det er først og fremst tyskere Natalia og Vladimir søker kontakt med, for disse har mer luthersk bakgrunn fra gammelt av. Natalia og Vladimir stammer selv fra tyskere som invandret til områdene her for ca 200 år siden.
Det lyktes å få kontakt med et ektepar som var villige til å åpne hjemmet sitt for møter. Dette var første kontakten i dette området, og nå skal de gå i gang med møtevirksomhet her.
Tidligere var det lutherske kirker mange steder i Moldova. Men under kommunismen og verdenskrigen er mest alt ødelagt.
I dag står Vladimir Moser som den eneste lutherske forkynner i landet. Her er hundrevis av ortodokse og katolske prester. Disse og mange slags religiøse retninger fra utlandet presser på for å etablere flere og flere kirkesamfunn i landet.
Vi så flere bygg som tidligere hadde vært lutherske kirker, men nå var samfunnshus, militærforlegninger og endatil til ortodoks kirke. I hovedstaden Chishinau var den lutherske kirken revet, og på tomten var det bygget et stort regjeringsbygg.
Det var ikke betalt noen erstatning for noe av dette, kommunistene hadde bare tatt byggene. Det nyttet ikke å søke om å få dem tilbake, eller få noen erstatning, uten at det var registrert en menighet på stedet. Kanskje vil det ikke nytte da heller.
Disse flokkene rundt om i landet kunne i sannhet synge med Grundtvig: «Vi er Guds hus og kirke nu – står om enn tårnene faller.» Det var gripende å se disse lyttende flokkene som tross liten kristen kunnskap tok ordet til seg, – både gamle og ikke minst barna som var tallrike på møtene der vi var. Ordet blir sådd, og så er det Gud som må gi liv og vekst.
Men Vladimir Moser trenger sårt til hjelp, og ville gjerne hatt medhjelpere til å så ut Guds ord. De ville også gjerne hatt et hus, et senter, slik at de kunne hatt adresse til virksomheten eller kirken sin utenom deres privatbolig. Det ville vært en styrke for dem i forholdet til myndighetene om de kunne fått til dette. I første omgang ville de kommet langt med 300 000,- norske kroner.
Ville det ikke være et kall til oss i Norge å hjelpe til med dette!
De kunne også godt tenke seg å få en norsk misjonær som kunne bo på dette senteret og være med i arbeidet med å formidle Guds ord.
Nettopp nå er den beleilige tiden. Folk kommer for å høre og forsamlingene øker. Det kunne vært etablert mange nye menigheter rundt forbi. Men Moser har ikke kapasitet til stort mer enn det de allerede har satt igang. Han driver også med kristen opplæring, dåpsopplæring og konfirmantopplæring og Natalia har søndagsskole.
Det er et stort arbeid de har gått igang med. La oss stå sammen med dem i forbønn og offer. Måtte kallet fra Moldova nå inn til oss alle!
Hilsen Torunn og Sverre Ånestad