Ved kongens bord av nåde
Av evangelist Damian Heredia, Peru
David sa: Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld? Nå var det i Sauls hus en tjener som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen sa til ham: Er du Siba? Han svarte: Ja, din tjener heter så. Da sa kongen: Er det ikke ennå noen igjen av Sauls hus, så jeg kunne gjøre Guds miskunnhet mot ham? Siba svarte kongen: Det er ennå en sønn av Jonatan, en som er lam i begge føttene. Kongen spurte ham: Hvor er han? Siba svarte kongen: Han er i huset hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar. Så sendte kong David bud og hentet ham fra Makirs, Ammiels sønns hus i Lo-Debar. Og da Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefiboset! Han svarte: Her er din tjener. David sa til ham: Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen Saul, din far, eide. Du skal alltid ete ved mitt bord. Da kastet han seg ned og sa: Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg? Så kalte kongen på Siba, Sauls tjener, og sa til ham: Alt som har tilhørt Saul og hele hans ætt, har jeg gitt til din herres sønn. Du skal dyrke jorden for ham, du og dine sønner og dine tjenere. Dere skal høste inn for ham, så din herres sønn kan ha brød å spise – men selv skal Mefiboset, din herres sønn, alltid spise ved mitt bord. Siba hadde femten sønner og tjue tjenere. Da sa Siba til kongen: Som min herre kongen befaler sin tjener, slik skal din tjener i alle måter gjøre. – David sa: Mefiboset skal spise ved mitt bord som en av kongens sønner. Mefiboset hadde en liten sønn som hette Mika. Og alle som bodde i Sibas hus, var Mefibosets tjenere. Men selv bodde Mefiboset i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.
2Sam 9:1-13
Herren har ved flere anledninger åpenbart sin nåde på usedvanlig og underfullt vis, noen ganger kollektivt og andre ganger individuelt slik som her i livet til Mefiboset. Denne historien gir oss et gripende bilde på hvordan frelsen er av nåde. Derfor fanger den interesse hos alle oss som er avhengige av nåden for vår salighet.
I teksten vår vil jeg stanse for tre ting som alle fører oss inn i læren om Guds frie nåde.
Mefibosets handikap
Navnet Mefiboset betyr «han som tar bort vanære». Mefiboset var sønn til Jonatan, kong Sauls sønn. Når vi leser om Mefibosets liv er det spesielt to ting vi vil stanse ved:
1. Han var lam i begge føttene.
Dette var resultat av et uhell da Mefiboset var 5 år gammel. Da hans barnepike fikk meldingen om Sauls og Jonatans død tok hun Mefiboset og flyktet. Men idet hun skyndte seg av sted, falt han ned og ble lam i begge benene for resten av livet. (2Sam 4:4) Hans handikap førte ham inn i et liv i lidelse og avhengighet av andre.
2. Han tilhørte Davids fiender
Mefiboset var en del av kong Sauls ætt og hørte derfor med til Davids fiender fordi kong Saul lå i fiendskap med David. David hadde bestemt at sju av Sauls etterkommere skulle henrettes for å sone den forbrytelse Saul hadde gjort da han drepte gibeonittene (2Sam 21:1 ff). Mefiboset var blant dem som skulle henges ved denne anledning, men han ble spart takket være den ed som de – David og Jonatan, Sauls sønn – hadde sverget hverandre ved Herren. (2Sam 21:7)
I åndelig betydning er Mefibosets invaliditet et bilde på den åndelige situasjon hvert eneste menneske befinner seg i, det vil si at vi er ute av stand til å nå det evige liv på grunn av vår syndige natur. Og vi er totalt avhengige av at noen utenfor oss griper inn til vår frelse.
Davids godhet overfor Mefiboset
Davids spørsmål «Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld?» gjenspeiler det spørsmål, den miskunnhet og den invitasjon Gud hver dag retter til syndere.
Kong David er som den øverste autoritet i samfunnet, et bilde på Gud. Av egen fri vilje ønsker David å vise miskunnhet mot Sauls hus enda Saul var hans fiende. Men David ønsker å vise miskunnhet for Jonatans skyld. Her ser vi hvordan Jonatan i dette tilfelle er et bilde på Jesus Kristus.
Videre er Siba, han som ble sendt for å hente Mefiboset og overtale ham til å komme, et bilde på Den Hellige Ånd som leter etter synderen, kaller ham og overbeviser om synd for å føre ham til Jesu føtter. (Joh 6,44 og 16:8)
Det er gripende å lese om Mefiboset som kommer akkurat som han er, vel vitende at han tilhører Sauls dødsdømte familie. Men han kommer utelukkende i lydighet til kongens innbydelse og løfte om miskunnhet.
Det var sikkert mye kamp og tvil i Mefibosets hjerte, slik det også er kamp og tvil i de troendes hjerter mens vi er i denne verden.
Når Mefiboset kommer fram for kongens åsyn, har han ingenting å by frem, han står der utelukkende på grunn av kongens innbydelse og kaster seg på sitt ansikt. Han tenkte kanskje at nå ventet døden hvert øyeblikk. I denne tilstand høret han kongens røst: «Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen Saul, din far, eide. Du skal alltid ete ved mitt bord.»
Hvilken store miskunnhet opplevde ikke Mefiboset? I stedet for å dø, fant han livet og fikk del i den største lykke for resten av sitt liv. Svaret til Mefiboset griper oss så vi kunne hoppe av fryd og glede og gråte av lykke: «Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg?»
Han bruker det mest nedsettende og ydmykende uttrykk om seg selv. Slik kan bare den tale som har sett sin egen elendighet og Guds store nåde i Jesus Kristus! Uten Kristus er jeg død i mine synder og overtredelser, men i Jesus får jeg sitte til bords i de himmelske saler! (Ef 2:1-6)
Bevart ved nåden
Mefiboset befant seg i en elendig situasjon mens han bodde i Lo-Debar, men på grunn av kongens nåde befinner han seg nå i en privilegert situasjon i kongens slott. Dette er sannelig et stort sprang, umulig å realisere for Mefiboset ved egen bestemmelse eller kraft. Det samme gjelder for oss når det gjelder å få sitte ved det himmelske bord.
Hvordan kom så Mefiboset i denne stilling? Jo, bare av nåde!
Slik er det også med vår frelse. Den er bare av nåde! Det er ene og alene Guds nåde som frelser oss. Et menneske kan intet gjøre og har ingenting å tilby Gud som betaling for sine synder!
For Mefiboset må det ha vært som å bli født på ny å få sitte ved kongens bord. Det var noe helt annet enn det han kjente og var vant med i sitt gamle liv. Tenk hver dag inntil sin død å få ete ved kongens bord! For en lykke! Hver dag ble han oppvartet av kongens tjenere.
Mefiboset fikk i gave det livet han var født til som prins, men som han hadde mistet på grunn av fedrenes (Sauls) synd.
På samme måte får synderen ved Guds nåde tilbake det livet vi mistet på grunn av fedrenes (Adams) synd. Men ved nåden blir vi løftet opp i den høyeste posisjon av alle, – tenk vi får være Guds barn og nyte godt av hans omsorg helt til Jesus kommer igjen. Under ventetiden er det vårt kall å vente tålmodig og sette vårt håp fullt og fast til Guds nåde. (1Pet 1:13)
Nåden alene
Den samme nåde som ble vist Mefiboset, rekker Gud i dag ut til deg og meg som er åndelig talt invalide på grunn av vår syndige natur. Men Gud, som er rik på miskunn, sendte sin sønn Jesus Kristus som døde for våre synder. Og for Jesu skyld tilbyr Gud deg syndenes forlatelse og det evige liv.
Guds nåde, vist oss i hans sønn Jesus, er den eneste frelsesgrunn for syndere.
Derfor skal du se på Jesus! Du skal stole på ham, det er ham du skal ta i mot som din frelser!
Bare Jesu Kristi nåde kan løfte synderen opp til barnekår hos Gud, og gi oss tilbake den sanne åndelige verdighet som vi mistet i syndefallet.
Takk for oppmerksomheten! Må Gud velsigne deg rikelig!
Bearbeidet og oversatt til norsk ved Jon Espeland