Rettferdiggjørelsen

Rettferdiggjørelsen
Av evangelist Ubaldo Marca, Peru

Rettferdiggjørelsen springer ut fra Guds nådes frie rådslutning. Gjennom rettferdiggjørelsen forlater Gud oss alle våre synder og stiller oss fullkomment rettferdige for sitt åsyn. Og alt dette grunner seg på Jesu rettferdige liv og stedfortredende død for oss.

Rettferdiggjørelsen er først og fremst et stillingsbytte hvor synderen som før var fordømt under Guds vrede, i Kristus er frikjent og satt inn i Guds nåde.

Rettferdiggjørelsen innebærer mye mer enn syndenes forlatelse og bortfall av straffen. Å bli rettferdiggjort innebærer at den skyldige blir erklært helt og holdent rettferdig, ikke bare benådet. Rettferdiggjørelsen er en domshandling i himmelen, i Guds domstol, høyt hevet over menneskelige følelser. Den dagen synderen fullt ut forstod denne mektige Guds gjerning, ville han dø av lykke!

I det jordiske rettsvesen kan en dommer benåde en synder, men han kan aldri bringe den skyldige tilbake blant de uskyldige som aldri har forbrutt seg mot loven.

Gud, derimot, kan gjøre begge deler. Han forlater synder og overtredelser og anser synderen som en som aldri har forgått seg eller syndet.

Ingen jordisk dommer kan erklære en kriminell for god og rettferdig. Hvis Gud hadde vært underlagt de samme begrensninger, og bare kunne rettferdiggjøre den som er ren og god, ja da hadde det ikke fantes noe evangelium for syndere. Men apostelen Paulus forsikrer oss om at Gud rettferdiggjør den ugudelige (Rom 4:5)

Evangeliets store under er at Gud kommer synderen i møte med miskunnhet og fullkommen rettferdighet. Hvilket underfullt paradoks, – at Gud rettferdiggjør den ugudelige!

Rettferdiggjørelsen er altså for det første forlatelse av syndens skyld, og dernest tilregnelse av fullkommen rettferdighet. (Rom 4:25)

Apostelen Paulus viser oss at alle mennesker trenger Guds rettferdighet. Hele menneskeslekten har syndet, alle sammen har krenket Gud. (Rom 3:23)

Så kunne vi spørre: «Hvorfor elsker Gud deg og meg?» Svaret er: «For intet!» I mennesket finnes det intet godt. Det materiale vi er laget av er ikke dugelig til noe som helst! Det er som en råtten mandarin. Utvendig kan den se fin og innbydende ut, men innvendig er den ødelagt. Den kan ikke brukes til noe som helst, den må bare kastes. Slik taler Skriften om oss: «Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår.» (Jes 1:6) «All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.» (Jes 64:5)

Hva har et menneske for Guds åsyn?

Svaret er: Ingen ting!

Så taler noen om den frie vilje, at mennesket bærer med seg en egenskap til å velge mellom det gode og det onde. Dette er enda en av djevelens løgner! Mennesket kan bare velge det onde og kan ikke søke Gud av egen fri vilje eller på eget initiativ. (Rom 3:11)

Hvordan har det så gått til at Gud har forlatt deg dine synder? Er det på grunn av din anger? Eller på grunn av din bekjennelse? Svaret er nei!

Din anger og bekjennelse hjelper ikke i dette stykke. Hør hva Herren sier gjennom profeten Hoseas: «Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke igjen ødelegge Efra’im. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige midt iblant deg. Jeg kommer ikke med glødende harme.» (Hos 11:8-9) Sannheten er at Gud forlater deg dine synder for sin egen kjærlighets skyld! Derfor har ikke noe menneske noe å rose seg av for Gud. (Rom 4:2, Ef 2:9)

For å forstå din sanne situasjon, må du høre Guds lov, slik det står skrevet i Rom 3:19: «Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.»

I hjertedypet hos hvert enkelt menneske finnes tanken om at det må være mulig å bli rettferdig ved egne gjerninger. Denne selvtillit er dypt rotfestet i menneskeslekten.

Menneskets egentlige problem er ikke å innse at en faller i en og annen synd, men virkelig å erkjenne syndefordervet og syndens egentlige rot som er egenkjærlighet og troen på seg selv og sitt eget. Den som får se inn i dette, dør bort i fra alt sitt eget og blir stående for Gud med en lukket munn!

Dette er lovens hensikt. Den skal slå oss ut og drepe all selvtillit hos synderen. Dette kan du lese om i Gal 3:19-26 og i Rom 5:20. Loven ble gitt med den hensikt å stille oss skyldige for Gud og skape i oss trangen og ropet etter forløsning og rettferdiggjørelse.

Loven kan ikke frelse noen. Den er som et termometer som viser deg kroppstemperaturen, men som verken kan heve eller senke feberen. Den er som en vekt som viser deg vekten din uten å kunne verken øke eller senke den. Loven er som et tog som bringer deg ubønnhørlig mot denne endestasjon: Fortapelsen!

I dette toget prøver mange å bygge sin egen rettferdighet med det mål å komme seg av toget før det når sitt forferdelige bestemmelsessted. Slik var det for jødene på Jesu tid. Da redningsmannen kom, var de så sikre i sin selvtillit, og kjente ikke på noe behov for å komme seg av toget ved Jesu hjelp! De var så opptatt med å bygge sin egen rettferdighet at de helt overså og avviste Guds frelsesplan for den syndige menneskeslekten.

Når vi nå har sett at loven ikke kan rettferdiggjøre et menneske, står vi bare tilbake med ett eneste håp, nemlig en rettferdighet uten loven. Og da snakker vi ikke om den tilbøyelighet som noen har til lovløshet eller til å ta seg frihet til å leve i synden. Nei, vi søker den rettferdighet som loven krever, men som vi ikke selv makter på noe vis.

I denne situasjon kommer budskapet til oss om et plasskifte, hvor en annen tar vår plass og går inn i våre kår. Her finner vi Guds rettferdighet, hvor han ved Jesu stedfortredende liv og død, gir oss sin rettferdighet, den som vi var helt ute av stand til å oppnå ved eget strev og innsats. (Ef 2:8-10)

Denne Guds gave skal du få ta i mot og tro!

Så kreves det altså tro fra vår side, vil du kanskje innvende. Da skal du tenke på at tro ikke er noe i seg selv. Å tro er bare et verb for hva du tror på. Å tro betyr å ta sin tilflukt og stole på noe, det være seg en avgud, penger eller gode gjerninger. Når folk setter sin lit til slike ting, kan vi si at troen er falsk, den hjelper dem ikke fordi troen er rettet på feil gjenstand. Slik er det heller ikke troen på Jesus som frelser oss, men det er han som troen er rettet på som frelser oss. Det er altså ikke at vi tror, men han vi tror på, som frelser oss!

Et annet eksempel kan illustrere dette: Vi sier at du må spise for å leve. Men du lever ikke fordi du spiser, men av det du spiser. Det hjelper ikke å spise hvis det du spiser ikke er mat! Slik er det også med troen, – du lever ikke av å tro men av ham du tror på!

Å tro på Jesus betyr å få sette alt sitt håp til ham, å ha all sin tillit til det Jesus har gjort for deg! Det betyr å ha sitt liv i Jesu liv og frelsesverk! Det betyr, – når alle dører og veier er stengt – at Gud åpner den eneste dør som gir mulighet for frelse, det er å bli rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde i Jesus Kristus. (Rom 3:24)

Hva innebærer så rettferdiggjørelsen? Katolikkene lærer at Gud inngyter sin nåde i oss, – omtrent som en vitaminsprøyte, og at denne nåden virker slik i oss at vi blir mer og mer rettferdige. Men Gud kan ikke rettferdiggjøre oss på denne måten!

Det er riktig at Kristus virker i oss ved Den Hellige Ånd. Det kaller vi helliggjørelse. Men helliggjørelsen kan aldri frelse oss. Dessuten betinger dette Kristi verk i oss, at vi først er rettferdiggjort! Derfor er det ikke riktig å si at Kristus må bo eller virke i oss for at vi skal bli rettferdiggjort. Tvert i mot er det nødvendig å bli rettferdiggjort for at Kristus skal leve og virke i oss.

Mennesket vil gjerne bli rettferdig for å bli frelst. Men for å bli frelst er det nødvendig å bli gjort rettferdig. Legg merke til denne forskjellen. Det ene er subjektivt, noe som skjer i mennesket. Det andre er objektivt, noe Gud har gjort for mennesket!

Et menneske som ved loven har fått en lukket munn, blir rettferdiggjort ganske enkelt ved å stole på Jesus, det blir erklært rettferdig av Gud.

Å bli rettferdiggjort er derfor et juridisk uttrykk. Når en tiltalt står for domstolen og dommerne frikjenner vedkommende, da er han rettferdigjort for det han var tiltalt for. Men i en jordisk domstol kan de bare frifinne de uskyldige. De skyldige blir dømt og må sone straffen. I den himmelske domstol, derimot, blir den skyldige rettferdiggjort og slipper dom og straff.

Skriften lærer oss altså at rettferdiggjørelsen betyr at Gud erklærer synderen uskyldig og ren fra alt han er og har gjort, og tilregner ham alt det Kristus er og har gjort.

Vi ser altså at Gud ikke bare tilgir synden, men han gjør noe mye større, han erklærer synderen for rettferdig!

Men rettferdigheten har sin pris. Den som synder, må dø! (Rom 6:23) Slik kom mennesket under Guds vrede og ble syndens og djevelens slaver. Det var derfor Jesus måtte kjøpe oss fri med sitt blod. Han kjøpte oss fri fra lovens krav, idet han ble en forbannelse for oss. (Gal 3:13)

På grunn av Jesu frelsesverk kan vi i dag forkynne hverandre evangeliet. Evangeliet kommer ikke til oss med Guds dom, men med budskapet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. I evangeliet heter det: «Den rettferdige av tro, skal leve.» (Gal 3:11)

Den altså, som er rettferdiggjort ved troen på Jesus, skal leve evig. Dette er det løftet Jesus har gitt oss: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh 11:25) Dette fikk Stefanus, den første martyr, oppleve da han døde for Jesu navns skyld under menneskers dom og forakt.

Jeg vil gjerne formane deg til å leve ved troen på Jesus!
Og til sist må jeg få nevne at jeg står i gjeld. Og hvem står jeg så i gjeld til, jeg som er et gjenløst menneske?
Til Gud? Nei, av ham får jeg alt av nåde, uten å komme i gjeld.
Men jeg står i gjeld til min neste. Jeg står i gjeld til dem som ikke har hørt evangeliet.

«Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom. For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.» (Rom 1:14-16)

Bearbeidet og oversatt til norsk ved Jon Espeland