Du min due

Du min due
Av Olaf Klavenæs

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.
Høys 2:14

Bruden er Jesu due
Her taler brudgommen til bruden og ligner henne med en due som er i ly i fjellveggen. Altså er det en due som hviler i trygghet. Duen er en vakker fugl. Her er et bilde på en synder som hviler i Jesu fullbrakte frelsesverk. Synderen finner ly hos Jesus.

I Salme 68:14 leser vi: «Når dere hviler mellom kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og dens vingefjær har gullets grønnlige glans.» Denne hvilen får duen ufortjent!

Tenk hvor stort for en synder å nyte Golgatafreden uforskyldt! Jeg som har fortjent evig uro og straff for mine synder, kan få nyte freden fra Gud.

Rom 5:1 fremhever den samme freden: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»

Denne fred betyr å få eie den himmelske harmoni. «Min fred gir jeg dere,» sier Jesus i Joh 14:27. Tenk å ha Jesu fred!

Det er stort å være Jesu due!

La meg se din skikkelse
Når Jesus ser synderen som har søkt tilflukt i Klippen, ser han et speilbilde av seg selv! For synderen er kledd av ham!

«Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg.» (Jes 61:10)

Når Han har gjort det , så må det vel være fint? Ja, du kan være sikker!

Har Gud kledd deg, så er du vakker! Ikke i dine egne øyne. Nei, der er du sort, men du må lære sim bruden har lært i Høys 1:5: «Sort er jeg, men yndig.» Sort i meg selv, men yndig i Ham.

Dette er noe jeg må lære hele livet; – at «jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud.» (Gal 2:19)

La meg høre din røst
Jesus vil høre synderens røst! «Jeg synes duens er blid,» sier Jesus.

Jeg for min del synes duens kurring er ensformig. Det ga meg noe å tenke på da jeg i en gammel sangbok leste et av versene i sangen «Jesus din søte forening å smake.» Verset begynner slik: «Hør dog o Jesus, din kurrende due.»

Når jeg tenker på røsten, så tenker jeg på bønnelivet, jeg synes det blir så ensformig. Det blir det samme om igjen og om igjen.

Så blir det så stort når Jesus sier: «La meg høre din røst» og «din røst er blid.»

Du som ber for dine kjære, om igjen og om igjen, fortsett med det!

Du som klager over dine tørre bønner, fortsett med det!

Du som ber om å få se mer av nåden, fortsett med det!

Jesus vil høre og bønnhøre deg, du hans due!

Det er makt i de foldede hender,
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
Han har lovet at svar skal du få.

Det er ikke sikkert du får svar med en gang, eller at svaret er slik du ventet. Men det er svar underveis, slik Trygve Bjerkreim har sagt det i denne sangen. Du har vendt dine foldede hender til en Gud som er allmektig, Og engang når du livsløpet ender, Hvert et bønnesvar klart du skal se.

Duen er et fredens symbol
Ved mange fredsmøter slipper de opp duer som et tegn på fred. I Bibelen står det at «Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.» (Matt 5:9)

Duen liker ikke strid, den er en fredens fugl.

Guds barn lager ikke strid, men vil leve i fred. Ikke en fred på sannhetens bekostning, nei, men så sant det lar seg gjøre vil Gudsbarnet lever i fred med alle mennesker. Og det er i bønn for alle mennesker.

Duen har fått en bønnens Ånd, – det er «barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!» (Rom 8:15) Det er denne røsten brudgommen vil høre: «La meg høre den!»

Duens redning er flukt
Satan angriper Gudsbarnet. Tenk på Josef i Potifars hus (1M 39:12-15). Josefs redning var å rømme ut av huset da djevelen fristet ham ved Potifars hustru. Vår redning er også å rømme fra synden.

«Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet.» (1Tim 6:11)

Duen der alltid oppover og den spiser bare ren mat. Den søker sitt rede i tårn og spir som strekker seg mot himmelen.

Duen vender alltid tilbake til Klippen
Klippe du som brast for meg,
La meg gjemme meg i deg.

Kjære due! Du har ditt gjemmested i en klippe! En klippe som brast for deg i døden! det må du ikke glemme!

< Løft deg, sjel, til Golgata,
Til de dype vunder!
Evig liv går ut derfra
Til hver fattig synder.
Se, Guds sønn, den hyrde god,
Må på korset bløde
Og betaler med sitt blod
All vår synd og brøde.

I hans røde purpurskrud
Elsker meg Gud Fader.
Jeg er nå hans rike brud,
Han meg ei forlater.
I mitt hjerte vil han bo,
Bort all verdens lyster!
Jesu nåde, sjelens ro,
Nå meg blott forlyster!

Er da ei hans åpne sår
Himmeldører vide,
Der vi daglig adgang får
Fra all synd og kvide?
I det dyre blod som rant
Fra hans åpne kilde,
Liv og legedom jeg fant,
Som all nød kan stille.

Løft deg, sjel, til Golgata
Til de dype vunder!
Evig liv går ut derfra
Til hver fattig synder.
Sett deg, lille due, der
I ditt klipperede!
Evig der din Jesus kjær
Ømt om deg skal frede. (sb 272)