En sønderbrutt ånd
Av Asbjørn Aavik
Det var Yings tur til å lede kveldsandakten i bibelskolens kapell. Da han skulle lede i bønn etter åpningssangen, gikk han bort og tok den røde puten fra alterskammelen, la den like innenfor alterringen og knelte på den vendt mot oss. Så grep han med begge hender om den sortlakkerte alterringen. Jeg så at knokene hans ble hvite, så hardt var grepet. Hans indre var et hav av uro.
Og gutten begynte å be.
Nei, det var i grunnen ikke en bønn. Det var en bekjennelse – en ung manns syndsbekjennelse – åpent og sterkt innfor Guds og menneskers ansikt. Med stor røst, som var vanskelig å beherske, utøste han sitt hjerte. Gutten dro lukene helt vekk og åpnet for alt det innestengte han hadde båret i sitt hjerte og sinn både under dåpsundervisningen og sin dåp for to år siden. Disse dørene hadde vært stengt også disse månedene her ved skolen. Nå sprang de på vid vegg. Eller – : Gud selv åpnet byllen.
– Sønderknust, sa det dypt i min sjel. På disse ruinene vil Herren selv bygge noe nytt.
Det var dødsens stille i kapellet. Denne nødens og sønderknuselsens bønn bar bud til oss alle – gikk veien om hvert eneste hjerte – til selvransakelse. Et par unge i benkene tok til å hikste.
– – –
Så reiser Ying seg, legger puten pent tilbake på bedeskammelen og kommer frem på talerstolen. Og jeg må sperre øynene opp i undring over denne ellers helt stille og tilbakeholdne gutten, som til daglig sier lite, men alltid kan leksene sine, alltid lytter.
For denne kveld – de 15 minuttene som er igjen av tiden – preker han som en profet. Det han sier kommer med myndighet og stor, ny kraft. Han løfter helene fra sementen. Brystet vider seg ut. Her er noe nytt, et hjerte som er renset i oppgjør. Nå strømmer floden inn, det nye liv. Og det sprenger på. Den unge guttens budskap griper i denne forsamling av elever og lærere.
– – –
Vi møttes utenfor kapellet etterpå. Heller ikke nå noe smil i det alltid alvorlige ansiktet. Men han ser opp, ser like på meg, slik bare den ser som har vært inne i Guds lys til oppgjør – :
– Fri! Endelig fri! Løst!
(Hentet fra boken
«Ved rikets port», 1959)