I ydmykhet må jeg erkjenne at jeg kun forstår livsveien på jorden stykkevis og delt, slik Bibelen også sier. I meg selv er jeg intet. Jesus er mitt alt. Han skal og vil gjøre alt. Vi er hans redskap, det er ikke han som er vårt redskap.
Jeg har i den siste tid vært mye syk. Det er en sykdom som ikke vises utenpå meg, som når en fot eller en arm er knekt, utslett eller andre fysiske lidelser som hjertesvikt, kreft, betennelse eller lignende. Nei, det er noe usynlig som bare jeg kjenner. Det får meg til å tenke på et vers som står i 1.Kor.2.11: «For hvem blant mennesker vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd som er i ham? Slik vet heller ikke noen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd.»
Gud kjenner oss, men vi kjenner ikke Gud uten ved hans ord. Gud kjenner alle mennesker fullt ut, men det gjør ikke vi. Derfor skal vi heller ikke dømme andre mennesker, fordi vi ikke vet hva som bor i dem. For Gud er rik på miskunnhet og langmodighet, og han vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. Se Rom 2:1-4.
Det kom så klart for meg, da jeg leste en preken fra boka «Guds ord i krigstid», med overskriften «Eder er i dag en frelser født», at det er Gud som skal ta vare på oss. I dag er det så populært «å ta vare på seg selv». Jeg synes dette med «å ta vare på seg selv» er et vanskelig uttrykk. Jeg synes det er vondt å tenke på meg selv. Da vil jeg heller tenke på Jesus. Han sendte riktignok disiplene fra seg, og gikk alene opp i fjellet, ikke for «å ta vare på seg selv» men for å be, for å være sammen med sin far. Så er det altså ikke vi selv som skal ta vare på oss, men Gud.
Vi må kanskje si nei, sette grenser, sende andre mennesker fra oss, ta det med ro, slappe av og gjøre ting vi trives med. Men målet med dette er å kunne være noe for andre igjen. Se på Jesus! Etter at han hadde gått for seg selv for å be, kom han tilbake til disiplene da de trenge ham ute på sjøen. Kanskje noen av disiplene syntes at Jesus skulle ha kommet før? Men det er noe som heter: I Guds time! – når Gud vil, – når Han ser det er best, ikke når vi synes det. For Guds tanker og veier er mye høyere enn våre tanker og veier, – de er ikke sammenlignbare!
Så står det «bare» igjen å la Gud gjøre som han synes det er best. Da må vi be som det står i Salme 143:10: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Må din gode Ånd lede meg på jevnt land!» – for vi mennesker vil som oftest gå vår egen vei, og ikke Guds vei. Men Guds vei vil alltid være den beste, uansett hva vi mener og tror.
Hilsen en kristen søster