«Konservativ kristendom»

«Konservativ kristendom»
Av Jon Espeland

Konservativ kristendom» har i flere generasjoner vært selve hedersbetegnelsen blant bedehusfolket i Norge. Det er jo så mange som har smykket seg med kristennavnet, men vi har kalt oss «konservative kristne», og med det har vi villet understreke at vi er bibeltro og at vi tar det alvorlig med vår kristendom. Opp gjennom årene har jeg truffet mange som har omtalt seg selv som konservative kristne. Men jeg har merket meg at det blir sjeldnere å treffe slike etter hvert. Hedersbetegnelsen er blitt belastende for mange, en merkelapp de kvier seg for. De konservative kristne blir stadig utskjelt i pressen og begrepene «konservativ» og «fundamentalistisk» blir koblet sammen, – og gjerne med en undertone av at konservativ kristendom og fanatisk muhammedanisme er to sider av samme mynt.

Denne åndskamp har to farlige konsekvenser. Den ene er de mange som nå kvier seg for å kalle seg konservative kristne. Den andre er oss som kanskje føler oss utfordret til å skjerpe vår konservative profil. Den første gruppen nærmer seg verden, vi står i fare for å nærme oss fariseismen. Mange blir så selvkritiske at de mister både syn og åndskraft, vi kan bli så selvbevisste at vi tror at vårt syn er vår åndskraft.

Det er viktig å minne hverandre om at bibelsyn eller konservativ merkelapp frelser ingen. På dommens dag kan jeg ikke rose meg verken av mitt syn eller min innsats i åndskampen. Jeg skjelver ved tanken på at mange konservative den dagen kanskje skal dømmes fortapt sammen med lunkne og liberale og moderne kristne. For på dommens dag gjelder bare blodet!

Har vi ikke vårt liv og vår salighet i Jesu blod, så skal det den dagen bli åpenbart at vi er i samme bås som dem vi anså som våre fiender, at vi bare har drevet et ynkelig skuespill og bedratt oss selv og at vår kamp har vært en borgerkrig hvor mørkets fyrste er den som i bunn og grunn har levert våpen til begge fronter.

Måtte Gud forbarme seg over våre sjeler og opplyse vår ånd og ransake våre hjerter. Det er så lett å bli stor i egne øyne. Det er så lett å rettferdiggjøre seg selv, og ikke minst den kamp vi står i. Og så kommer denne store fare og fristelse: «Jeg blir nok frelst, det er verre med de andre!»

Å, dette er fariseismens hovedtese, – å sammenligne seg med «de andre» og så trekke den konklusjon at vår sak står godt, det må være i orden med oss!

Men glem ikke at Gud skal sammenligne oss med en hellig lov, legge et absolutt krav på vårt liv og kreve oss til regnskap for den minste synd i tanke- og viljeslivet!

Da får vi ikke trang til å sammenligne oss med noe menneske! Da blir alle merkelapper og åndskampsaker uaktuelle! Da blir det bare spørsmål om jeg kan unnfly Guds dom og vrede? Jeg får bruk for et tilfluktssted!

Kristendom er å være skult av og i Jesus, å være tilgitt sine synder og ikledd hans rettferdighetsdrakt. Her er sentrum i all sann kristendom. Hit må vi bringes tilbake, igjen og igjen, fra våre mange store tanker om oss selv og den kamp vi står i.

Derfor består åndskampen først og fremst i dette: Å lese Guds ord og høre Guds ord! – for at våre hjerter må bli bevart i dette alvor: «Det er jeg som går fortapt, det er jeg som trenger frelse!»

Hvis vår konservative kristendom ikke fører oss inn til Jesus, så er den ingenting verdt. Om vårt engasjement fører oss ut i store forsakelser og påfører oss mistro og baktalelse og usanne rykter, så er det til ingen nytte dersom det ikke fører oss selv og andre inn til Jesus! Det må ikke bli posisjoner og prestisje! Det må være nød for egen og andres frelse!

Vi må be om at Jesu nød for sjelene må være vår drivkraft, ikke vårt eget engasjement og stridighet. Vi driver ikke politikk! Nei, vi står i en åndskamp! Og den kampen står ikke mot andre mennesker, men mot Satan selv. Vi skal ikke vinne over våre meningsmotstandere, – vi skal vinne dem! Vi skal ikke nedkjempe dem. Nei, vårt mål må være at de, sammen med oss, skal bli oppreist med Kristus!

Vi er ikke kalt til å tråkke på andre mennesker, men til tvert i mot å løfte fram Jesus for hverandre og alle mennesker!

Måtte våre spor i verden være Jesu spor! Det er så lett å sette spor av menneskelig tanke og strategi. Det er så lett å ta over kommandoen og styre kampen på Jesu vegne. Måtte Jesus få styre oss og vår tanke slik at han får sende oss ut i sin kamp. Husk at Jesu kamp har dette ene mål: Sjelenes frelse!

Vi har så lett for å sette oss andre mål, som å bevise at vi har rett, at det er best slik vi tenker og at vi har løsningen! Så ender vi i «retthaveri» som de kalte det før. Vi kan nok slå våre motstandere i hodet med sannheten. Men vi fikk ikke sannheten som en klubbe til å slå andre med.

Nei, la oss se på Jesus, han som kaller seg selv for Sannheten! Apostelen Peter trakk sitt sverd og kjempet for Sannheten da Jesus ble motsagt og arrestert natt til langfredag. Det var en kjødelig kamp. Men vi ligner Peter. Vi trekker våre sverd og tror vi kjemper for Sannheten, for Jesus. Men Jesus sa til Peter: «Stikk ditt sverd tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matt 26:52)

Så gikk Jesus med sine motstandere og gav livet sitt for dem, og for Peter. Senere ble Peter en «konservativ kristen», en som kjempet med åndelige midler, som ofret all sin prestisje og som til sist måtte bøte med livet i sin utrettelige kamp for Sannheten!