Hvorfor luthersk?
Av Per Bergene Holm
Skriften alene
Dette er kalt reformasjonens formale prinsipp. Den lutherske bekjennelse til Skriften sier blant annet at Skriften er ufeilbarlig. «Skriften lyver ikke!» sa Luther, og bekjente seg dermed til Jesu ord: «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.» Skriften er altså ikke bare menneskers ord, men også Guds ord – fordi den er inspirert av Guds Ånd, og derfor noe langt større enn fromme menneskers tanker og meninger. «De hellige kunne fare vill i sine skrifter og i sin livsførsel, men Skriften kan ikke feile.» Bibelen er Guds sanne og ufeilbarlige ord. Med et populært ord fra våre dager, så var reformatorene fundamentalister.
Men med denne bekjennelse til Skriften sa ikke Luther noe som hans samtidige motstandere reagerte på. Dette lærte de alle, i det minste i teorien, både katolikker og gjendøpere.
Storm ble det først når Luther tilføyde at Skriften ikke bare var ufeilbarlig, men også tilstrekkelig. Hva vil det så si at Skriften er tilstrekkelig? All lære skal ha Skriften som sin kilde og norm. Skriften alene skal oppstille læresetninger, og ingen pave, intet kirkemøte eller noe menneske.
Til dette sa den katolske kirke at kirken hadde Den Hellige Ånd. Kirkens tradisjon, med utgangspunkt i den lære som kirkemøter og pave hadde sluttet seg til og den fromhet som hadde vokst fram i kirkens liv, var Den Hellige Ånds stadige tale i kirken. Tradisjonen var en likeså stor autoritet og hadde krav på samme ære som Skriften. Slik tenker også mange i dag. Det som vedtas på kirkemøtet, for eksempel om homofilt samliv, det er rett og lære i kirken. Til det må vi si med Luther: «Hva bryr jeg meg om hvor mange og store de er, de som farer vill? Sannheten er større enn alle.» Dersom ikke Luther fant at det som ble lært stemte med Skriften og hadde sin kilde i Skriften, så ville han ikke bøye seg for det, om det var kirkefedre eller kirkemøter, paver eller biskoper som hadde kommet fram til det. «Den som ikke har skrift (å bygge på), han har bare sine egne tanker. Den som ikke har kalk å mure med, han murer med møkk.»
Men dette gjelder ikke bare i Den norske kirke, det gjelder også i våre organisasjoner. Det som vedtas på våre årsmøter eller som er tradisjoner og uskrevne lover for både liv og lære hos oss, det har heller ikke livets rett og skal ikke og kan ikke binde noens samvittighet, hvis det ikke har sin grunn i Guds klare ord og er i samsvar med dette.
Sølibatet var en slik ting på Luthers tid. Enhver prest måtte være ugift. Luther fant ikke noe slikt påbud i Skriften og derfor hevdet han med frimodighet at ingen kunne binde noen til å leve i sølibat. Her var det frihet.
Samtidig var det mange tradisjoner Luther så seg fri fra, som han likevel fortsatte å følge, med begrunnelse i samme frihet. Han var fri til å la være å følge tradisjonen og han var fri til å følge den.
Det gjorde han blant annet for å markere seg overfor gjendøperne og svermerne. De sa ikke bare at de var fri til å bryte med tradisjonen, de mente også at det var synd å følge den. De ville blant annet fjerne alle kirkelige tradisjoner og gudstjenesteformer og alt som hadde vært i de katolske kirkene. Nei, sa Luther. Det som ikke Bibelen sier er synd, men er et adiafora, noe som bibelen ikke sier noe om eller verken påbyr eller forbyr, det skal vi heller ikke påby eller forby. Derfor tok Luther blant annet vare på mye av den gamle liturgi, der den ikke inneholdt vrang lære.
Svermerne eller gjendøperne var nemlig ikke bedre enn katolikkene. De viste ikke til tradisjonen, men de satte likevel opp den ene læresetning etter den andre som ikke hadde noen grunn i Skriften. Med hvilken rett?, spurte Luther. Hvor sto det i Skriften? I et skrift mot Swingli og Karlstadt – «himmelprofetene» kaller han dem, fordi de taler som om de mener seg å ha sin lære direkte fra Gud selv (det er det jo også noen som gjør i dag) – i dette skriftet sier Luther at han bare ber dem om en ting: «Ordet, Ordet, Ordet». Han ville at de skulle vise i Guds ord hvor de hadde grunnlag for sin lære om nattverden – at Jesu legeme og blod ikke var tilstede i nattverdens brød og vin. Det maktet de ikke og derfor talte Luther også meget skarpt i mot dem. Han ville ikke vite av noen lære som ikke hadde sin grunn i Skriften.
Thomas Müntzer talte om at «det indre ord som en kan høre i sjelens avgrunn ved Guds åpenbaring» var det avgjørende. Den som ikke hadde erfart dette hadde «intet virkelig kjennskap til Gud, selv om han hadde slukt hundre tusen bibler.» Det var opplevelsen, erfaring av Gud som var det avgjørende, ikke det utvortes ord. En fant ikke frelsesvisshet ved hva Ordet sa, men ved hva man kjente og erfarte i hjertet.
Det er sannelig noe vi også må ta på alvor i dag. For nå står det stadig noen fram og sier: «Gud har talt til meg og vist meg så og så.» Om det kommer i form av tungetale eller som såkalte profetiske budskap, kunnskapsord eller visjoner og syner, engleåpenbarelser eller hva det nå måtte være, eller i form av bispemøtevedtak eller kirkemøtevedtak, det spiller ingen rolle. Guds ord alene skal oppstille læresetninger og ingen annen, selv ikke en engel fra himmelen. Å tenke og tale slik er i samsvar med Skriften, for den sier: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» (Gal 1:8).
Hvorfor luthersk? Jo, fordi vi vil holde oss til Skriften alene, slik Guds ord selv sier at vi skal (Åpb 22:18-19).
Den trellbundne vilje
Det falne menneske har ingen fri vilje, sier Luther. Det kan nok velge mellom ulike alternativer og være fri i alt som hører til det borgerlige liv, men det kan ikke velge det gode og gjøre det gode, det kan ikke ha sin vilje i det som Gud vil. Mennesket er fordervet, innkrøkt i seg selv i egoisme og selvliv, og selv når det mener seg å tjene Gud, så er det seg selv det søker og tjener, og sin egen ære og trang det fremmer. Og denne syndigheten er ikke bare noe i mennesket, noe som bare gjelder menneskets lavere deler (kroppen), men det er selve menneskets natur og gjennomsyrer hele mennesket fra innerst til ytterst.
Dette kunne verken katolikker eller gjendøpere godta. Katolikkene mente at mennesket til en viss grad kunne elske Gud og det gode, mens gjendøperne helt nektet arvesynden. Og dette har ikke forandret seg. Hvor ofte hører vi ikke at vi har fått en fri vilje, at vi selv kan velge om vi vil høre Gud til og tro på ham? Det er ikke luthersk å tale slik. Og mye av omvendelsesforkynnelsen i landet vårt, den forutsetter at mennesket har en vilje og en evne som mennesket ikke har, og krever derfor noe av mennesket som det aldri kan utrette, nemlig å søke Gud og omvende seg til ham.
Mye av denne forkynnelsen har rot i et positivt menneskesyn med stor tro på mennesket mulighet til delaktighet i omvendelsen. Det får også veldige følger for frelsesforståelsen.
Nåden alene – Troen alene
Ordet om hva som gjør et menneske rettferdig for Gud er hovedartikkelen i den lutherske bekjennelse, som vi ikke kan vike fra «om så jord og himmel faller».
Men før vi sier mer om dette, må vi understreke hva den lutherske bekjennelse mener med å være rettferdiggjort, hva det er å være frelst.
Katolikker, flere av pietismens menn, metodister, pinsevenner og andre reformerte taler helst om rettferdiggjørelsen som en prosess eller forandring som skjer i mennesket.
Å bli frelst eller rettferdiggjort forstås av disse som ett og det samme som å bli gjenfødt og helliggjort. Fra å være en synder blir jeg hellig og rettferdig. Det skjer ved Guds nåde. Men nåden er ikke i første rekke syndenes forlatelse, men det er Guds kraft som kommer inn i mitt hjerte og omskaper meg eller nyskaper meg slik at jeg blir et nytt menneske. Og det er denne nyskapelse og kraft i livet mitt som alt dreier seg om. Fra å være åndelig syk eller død, helbredes jeg eller vekkes jeg til liv ved Guds nåde. Og dette livet kjennetegnes ved Åndens gaver og frukter. Mens katolikkene her særlig er opptatt av kjærligheten til Gud, så er pietismens menn mest opptatt av forbedring i livet, mens reformerte samfunn og karismatikere er mest opptatt av ekstraordinære nådegaver, særlig tungetalen eller andre mer synlige eller hørlige tegn.
Det er Guds verk i sjelen som er grunnlaget for frelsen for alle disse. Møtegang, bibellesning, bønn og kamp har ett mål – at hjertet må forandres, at Guds kraft må komme inn i sjelen, la meg oppleve Guds kraft og styrke og liv i mitt indre.
Nå er det få som har talt om at dette må ha skjedd fullkomment, men det må i det minste være slik at en har tatt en beslutning om å høre Gud til, en må overgi seg til Gud i sannhet. Noen taler om at der hvor syndelysten har måttet vike for lysten til å gjøre Guds vilje, der er det et bevis på at gjenfødelsen har skjedd osv. Da kan en tro seg som et Guds barn.
Mens noen lærer at en kan nå fram til syndfrihet, er andre mer realistiske. De forkynner syndenes forlatelse som renselse fra de synder en begår og som fortsatt henger fast ved en. Men den grunnleggende renheten har en ved gjenfødelsen, det er inngangen til frelsen, det er rettferdiggjørelsens grunn.
I alle disse sammenhenger er det troen som virker denne forandring. Troen er en makt som fører Guds nåde og kraft inn i livet og forandrer det og skaper liv og overflod. Derfor må du tro for å kunne håpe på noe hos Gud.
Ja, vi har vel alle hørt disse tonene, også i våre bedehus. Men dette er ikke luthersk kristendom, og heller ikke bibelsk.
Hvis noen la merke til det, så ble ikke Jesu navn nevnt en eneste gang i beskrivelsen av denne tro og lære. Nå kan man gjerne tale om Jesus i disse sammenhengene, og det både rett og sant, men man kan også godt la det være og i stedet bare tale om Gud eller bare om Den Hellige Ånds kraft og gjerning. Jesu stedfortredergjerning har nemlig ingen grunnleggende betydning når det gjelder Guds verk i sjelen.
Hva er så egentlig nåde?
Jo, det er at Gud for Jesu skyld setter en stor strek over meg og alt mitt og legger det på Jesus og så tilregner meg alt det som Jesus er og har gjort som om det var mitt. Nåde er ingen kraft som forandrer meg, men det er syndenes forlatelse og tilregnelse av Jesu rettferdighet – av nåde, for intet.
Rettferdiggjørelsen har ikke sin grunn i noe som har skjedd i meg, men det er ene og alene noe som har sin grunn i Jesus og hans verk. Det er en «fremmed rettferdighet» som gjør meg rettferdig for Gud, Jesu rettferdighet. Den tilregner Gud meg ikke på grunnlag av noen sjelsforandring hos meg, men den tilregner han meg i det jeg kommer til Jesus i tro på ham og hans verk.
Og troen er ingen prestasjon eller noen betingelse, men det er min tomme og fattige hånd som jeg rekker mot Gud i tillit til at han etter sitt ord gir meg del i alt det Jesus er og har gjort, uforskyldt – så uren og ugudelig som jeg er, så syndig og arm. Jeg tror ikke at han er meg nådig fordi jeg ber ham eller har beveget ham med mine tårer, min anger eller bot, men fordi han ved Jesu soningsdød er forsonet og nådig stemt mot meg.
Det er Jesus og hans verk som alt dreier seg om, hans rettferdighet, hans soningsdød. Syndenes forlatelse er heller ikke bare til renselse fra noen enkelte synder jeg faller i, men det innebærer at jeg overhodet ikke tilregnes noe av mitt eget – hele mitt syndelegeme blir jeg fri. Og renheten er ikke min, men den har jeg i Jesus.
Ja, så fødes jeg nok på ny og så blir jeg nok helliggjort, men den renhet og hellighet er ikke noe grunnlag for min nådestand hos Gud, den er tvert imot en frukt og følge av den. Det er ikke frelsens grunn, men frelsens følge.
Så kan jeg tro meg frelst, ikke bare når jeg kjenner og opplever at jeg er rettferdig og hellig, når jeg kjenner Guds kraft og gaver i livet mitt, men også når jeg ikke kjenner annet enn synd og elendighet, fattigdom og usselhet. Da griper jeg fatt i Guds ord og løfte som sier at jeg for Jesu skyld har syndenes forlatelse og skal få tro meg hellig og ren i ham, av nåde alene, ved tro alene – uten gjerninger, uten forbedring eller hva vi nå kaller det.
Ja, derfor er jeg luthersk! For det er denne lutherske forkynnelsen av frelse ved Guds nåde, syndenes forlatelse og en fremmed rettferdighet jeg får ved troen på Jesus, som alene gir en fattig synder håp.
Hvordan møte og tenke om anner-ledes troende
Nå er det mange som ikke er lutherske i sin bekjennelse som likevel i praksis tror og lærer i samsvar med både Skriften og den lutherske bekjennelse, både blant pinsevenner, metodister og andre. Ja, noen kan nok til og med hevde lærepunkter som er vrange, men i sitt hjerte tro i samsvar med Skriftens ord.
Samtidig er det mange som er lutherske i sin bekjennelse som likevel i praksis tror og lærer i strid med den lutherske bekjennelse.
Det innebærer at vi både kan finne gode og troende venner i andre samfunn og samtidig stå som på hver side av en avgrunn i forhold til mennesker som i det ytre eier samme bekjennelse. Vi må aldri tro og tenke at så lenge jeg er i den eller den sammenheng, så er jeg trygg, for vi har den rette bekjennelse, eller der er det bare elendigheten for der lærer de ikke rett. Nei, så enkelt er det ikke!