Dere menn: Elsk deres hustruer
Av Per Bergene Holm
(Ef 5:25)
Ekteskapet – et paradis som angripes
La oss først si litt om ekteskapet. Ekteskapet ble innstiftet i et paradis, og skulle i seg selv også være et paradis. Det var Guds tanke med ekteskapet. Vi hører hvordan Adam jubler av glede når han får se Eva. «Endelig,» sier han. Han hadde funnet seg en livsledsagerske som svarte til ham, som utfylte ham selv og skulle stå ved hans side og være ham til hjelp og støtte. Et annet menneske som han kunne snakke med, ha fortrolighet med, kjenne og dele alt med, glede seg med og oppleve livet med.
Men dette paradis på jord, det angrep djevelen fra første stund og det har han fortsatt med. Men så har også Gud vernet om ekteskapet fra samme stund og fortsatt villet velsigne det. Slik djevelens første fristelse skjedde i et ekteskap, slik gjorde Jesus sitt første under i et bryllup. Det sier ikke så lite om ekteskapets betydning! Der møter djevelen opp for å ødelegge, men der møter også Jesus opp for å velsigne.
Mann og kvinne – et bilde av den treenige Gud
Ekteskapet er ikke et menneskelig påfunn, men en guddommelig ordning, et jordisk avbilde av den treenige Gud: «i Guds bilde skapte han det (mennesket), til mann og kvinne skapte han dem.» 1M 1:27. Der mann og kvinne gjensidig hengir seg til hverandre i innbyrdes kjærlighet og ærer og elsker hverandre, avspeiles den treenige Guds kjærlighet og forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden.
Mannen skal elske sin hustru slik Kristus elsket menigheten (Ef 5:25).
Ekteskapet mellom mann og kvinne er et bilde på forholdet mellom Kristus og hans brud – sorte og skrøpelige, men frelste syndere. Det forteller oss ikke så rent lite om hvordan et godt ekteskapet skal være. Mannen skal i alt sitt forhold til sin hustru ikke herske, men tjene. Selv når han er den som råder, så er det for å tjene sin hustrus og sine barns ve og vel. Mannens skal ofre seg selv for sine. Slik Kristus ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene, slik trer heller ikke mannen inn i ekteskapet for å la seg tjene, men for selv å tjene, elske og ære sin hustru. Han skal glemme seg selv og sine egne behov i kjærlighet til kone og barn.
Det kreves i sannhet veldige ting av mannen. Tenk, han skal elske sin hustru slik Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. Han skal ikke klage og kreve, men ha det samme sinn som var i Kristus Jesus. Han som er herre og hode skal i kjærlighet ta en tjeners skikkelse på seg og sette seg selv til side for sin konr, bære over, tilgi, trøste, lide. Det er noe til kall!
Hva gjør Herren med oss når vi svikter, når vi er utro, når vi er ulydige og uvillige, vrange og ufordragelige? – for det er vi titt og ofte. Han kommer i hu at vi er støv, han bærer over med oss og tilgir. Han er trofast. Slik skal også mannen komme i hu at hustruen er det svakere kar, han skal bære over og tilgi.
Skal ekteskapet bli det paradis på jord som det var tenkt til, så er dette eneste vei for oss. Vi svikter, både mann og kvinne, vi er vrange uvillige, og mang en gang ufordragelige. Og når du som mann opplever at ektefellen din ikke er slik som du ønsker, så akt på hvordan Jesus er mot deg, tilgir og bærer over med deg, ja hvordan han har båret dine synder på sitt eget legeme opp på korstreet. Så ser du at det er ingenting det du blir bedt om å bære over med, tilgi og kanskje også bære av lidelse og påført smerte fra din ektefelle. Det er ingenting mot hva Jesus har måttet tåle og bære for din skyld. Og hva må ikke ektefellen tåle hos deg, bære over med og lide for din skyld?
Dette er ekteskapets sanne kjærlighet. Forelskelsens varme følelser kan fort tapes, men denne kjærligheten faller aldri bort, for den er av Gud. Der denne kjærligheten får råde, blir ekteskapet et paradis på jord, et bilde av den usynlige Gud, et avbilde av Herren selv og hans kjærlighet til oss.
Mannen er kvinnens hode (Ef 5:23)
Gud talte til Adam før han skapte Eva. Eva fikk derfor Guds ord gjennom Adam. Adam var i Guds sted overfor sin hustru. Det var hans ansvar å forkynne det Gud hadde sagt og sørge for at det ble etterlevd.
At mannen er hode eller den som har det øverste ansvaret, betyr ikke at han alltid skal trumfe igjennom sin vilje. Det er overhodet ikke tale om noen form for selvhevdelse eller herskermakt. Mannen står i ekteskapet ansvarlig overfor Gud og det er hans ansvar at Guds ord forkynnes, etterleves og virkeliggjøres i ekteskap og hjem.
Det vil ikke si at mannen skal bestemme alt, eller dirigere hver minste detalj, men han har ansvaret. Han står i Guds sted og det er ikke sin egen vilje han skal se til blir etterlevd, men Guds. Det er ikke rom for egoisme, men mannen skal hele tiden være opptatt av at Gud får gjøre sin gjerning i og gjennom alle.
Derfor har han ansvar for å sørge for at kone og barn får høre Guds ord, tid og anledning til å komme på møter og sammenkomster om Guds ord. Han har ansvar for at det blir holdt husandakt, at det blir lest og bedt med barna, om han selv, kona eller andre gjør det. Det viktige er ikke hvem som utfører selve gjerningen, men at det skjer og at det er i samsvar med Guds ord. Nettopp derfor er det ikke likegyldig hvem som leser og ber, hvor man går på møter og hva man hører, hvem man overlater barna til i barnelag og foreninger. Dette er mannens ansvar. Men betyr ikke at ikke kona kan ha like så god rede på disse ting, og kanskje også er den som i praksis følger opp barna, rettleder og styrer dem inn på gode veier og i rette sammenhenger. Mannen skal ikke gjøre alt, men han er ansvarlig.
Er det noe som ikke fungerer i et hjem, så er det mannens ansvar, selv om det skulle være kona som hadde sviktet. Guds anklage til Adam etter syndefallet er: «Fordi du lød din hustrus røst…» Adam sviktet som mann. Han var den som hadde ansvaret for å holde fram Guds ord, selv leve etter det og hjelpe sin hustru til å leve etter det. Han gjorde ikke det, men lød sin hustru i stedet for å lyde Gud. Selv om det var Eva som falt i synd, så var det Adams ansvar.
På engelsk har vi ordet «headmaster» (= overhode) for rektor. En rektor kan ikke gjøre alt. Det er mange andre som må fylle skolen med det rette innhold, ta mange avgjørelser i det daglige og styre i det daglige, men «hodet» er ansvarlig for alt som skjer, at det er i samsvar med lover og regler og at barna får det de trenger av kunnskap, rettledning, tukt og omsorg osv. Slik også med mannen som hode. Han skal ikke gjøre alt, men han er ansvarlig, og det er han som har sviktet når det går galt. Det vil ikke si at ikke andre også har sviktet, men han skulle ha grepet inn.
Å gripe inn betyr ikke først og fremst å irettesette eller straffe, men som oftest å veilede, oppmuntre, avlaste osv. Dersom kona er sliten og trøtt og derfor lett klager på alt og alle, så er det ikke i første rekke bebreidelser og irettesettelser hun trenger, men avlastning og oppmuntring. Når ektefelle og barn har en oppførsel som ikke er god og rett, så skulle mannen først av alt tenke: Hva kan jeg gjøre som mann og far for å hjelpe min ektefelle og mine barn til å leve rett? Kan jeg avlaste ektefellen min, slik at hun får mer tid til Guds ord? Kan jeg oppmuntre mer, hjelpe henne til å se lyspunktene, ikke bare vanskelighetene? Kan jeg få mer tid til positive og byggende stunder med barna mine, slik at det ikke bare blir straff og tilrettevisning, men samvær hvor kjærlighet og tillit kan få vektsvilkår?
Mannen skal som hode være sitt legemes (sin kones og sine barns) frelser, dvs han skal ta seg av dem slik at de kan bli frelst. Det er hans hovedoppgave.
Mannen skal holde seg til sin hustru og de to skal være ett kjød (Ef 5:28f).
I ekteskapet er ikke mann og kvinne to selvstendige individer, men ett kjød. Å elske og sørge for sin hustru er derfor ett og det samme som å elske og sørge for seg selv.
Den samme omsorg og omtanke som han har for seg selv, skal han ha for sin hustru. Om dette sier Luther: «Der hører dere hvordan mannen skal forholde seg mot sin hustru: at han ikke skal akte henne som om hun var hans gulvklut eller fotklede, men at han skal behandle henne likeså varlig og vennlig som han gjør med sitt eget legeme. Er dette sort, så vraker han det ikke for det. Er det sykt, så pleier han og skåner han det. Og vil det ikke alltid rett gjøre gavn, så bærer han over med det. Slik også mannen mot sin kone. Og om også en annen kvinne er penere og bedre og taler bedre for seg, så skal du dog ikke elske henne slik som du elsker ditt eget legeme. Likeså skal man heller ikke regjere konene med knipler, men med gode ord og vennlig adferd og i all saktmodighet, for at de ikke skal bli fryktsomme.»
|
|