Paulus og Silas i Filippi
I Apostlenes gjerninger kapittel 16 leser vi om Paulus og Silas som forkynner evangeliet for første gang i Filippi. Paulus hadde i et syn sett en makedonier som bønnfalt ham om å komme over til Makedonia og hjelpe dem. Paulus og Silas prøvde straks etter at de hadde sett synet, å komme til disse menneskene som var i nød og trang hjelp. Den hellige uro som fylte disse Herrens vitner, har mye å si oss i dag. Vår tid er en travel tid, vi haster fra det ene til det andre. Det er på mange måter uro som preger sinn og tanker. Men hvordan er det med den hellige uro? Du må svare inn for Gud på dette spørsmålet.
At de må bli frelst!
Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. (Rom 10:1)
Paulus var urolig, han kunne ikke sitte stille og se på at hans medvandrere her på jord, gikk en evig fortapelse i møte. Derfor oppsøkte Paulus og Silas bønnestedet i Filippi (Apg 16:13). De oppsøkte dem i Filippi som ba til Gud om frelse.
De ufrelste må høre Guds ord!
«Vi kristne må ikke stenge oss inne på bedehuset!» blir det ofte sagt i dag og «De kristne må bli mer synlige!» Det er helt sant, men likevel så fullstendig feil. Biskop Heuch sa det slik: «Hvis man gjør et milligram sannhet til den hele sannhet, forvandler det seg til et kilogram usannhet».
Det er en sannhet at vi ikke må stenge oss selv inne, og andre ute fra bedehuset, men det vil ikke si at det er galt å gå på bedehuset. Snarere tvert imot: Forsamlingen av de troende er stedet der Guds ord på en særlig måte blir delt ut til den enkelte.
«Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord» (Rom 10:17). I Det hellige samfunn blir den enkelte oppbygd på sin høyhellige tro. Og der kan ufrelste høre kallet til omvendelse og frelse.
Be dine ufrelste med på møte!
Spør du dine nærmeste ufrelste slektninger og venner om å være med for å høre Livets ord? Du er kanskje den eneste kristne de har kontakt med i det daglige?
Du ber kanskje til Gud om at han må kalle og dra på de ufrelste sjelene på hjemplassen din, at Herren må røre ved hjertene? Det er den sanne og bibelske vei å drive sjelevinnerarbeidet på.
Men når dine ufrelste venner ikke kommer på de møtene du ba Gud om å drive dem til, anklager du da Gud? Spurte du om de hadde lyst og anledning til å komme på møte? Ved et konkret spørsmål om å bli med på møte, har mange fått et møte med Gud og blitt fridd ut av mørkets makt og satt over i hans elskede Sønns rike (jfr Kol 1:13).
Vekkelsens omkostninger
Det kan koste å spørre dine nærmeste om å være med på møte, men det står om en sjel som skal leve evig.
Det har kostet å være en Jesu disippel og det vil alltid koste å eie det evige liv, men for Jesus kostet vår frelse langt mer enn vi kan fatte. «For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren.» (Heb 12:2)
Den glede Jesus oppnådde på korset, var å frelse sjeler for himmelen. Så må ikke du og jeg stenge for denne glede hos Jesus, men tvert i mot arbeide for Guds rikes sak så denne Jesu glede kan bli enda større.
Å samles om Guds ord, skattes høyt i mange av våre forsamlinger. Hvorfor opplever vi da så lite vekkelse, når Ordet får lyde rundt om i våre bedehus? En eldre kristen sa det slik: «Da jeg var ung, var jeg kalt av Gud. Men jeg stod imot vekkelsen da den gikk over hjemstedet mitt. Det var ikke så farlig tenkte jeg, for det blir jo vekkelse neste vinter også.»
Paulus og Silas opplevde det samme som denne eldre mannen, – stadig nye vekkelser. Nærmest hvor de enn kom, overgav folk seg til Gud, kom til tro på den Herre Jesus og ble døpt. Men det var ikke uten omkostninger å gå i de gjerninger Herren hadde lagt ferdig for Paulus og Silas. Ofte møtte ble de utsatt dem for dødsfare, de ble slått, kastet i fengsel, hudstrøket, steinet, led skipbrudd osv. (Jfr. 2Kor 11:23 ff.).
I Filippi ble de kastet i fengsel, etter å ha fått avrevet sine klær og blitt hudstrøket. Men midt i trengslene fikk de be og synge lovsanger til Gud. Så fridde Gud dem ut av fengslet på en underfull måte. Ved hjelp av jordskjelv og et Guds under, sprang alle dørene opp og fangenes lenker falt av (v. 22-26).
Gud ville frelse fangevokteren
Da ser vi noe av Guds plan: Fangevokteren var i behov av et møte med Jesus! Alt det jordiske var falt i grus. Hans store oppgave, – å vokte disse underlige, lovsyngende jødene – hadde han ikke klart. Hans liv var mislykket, han ville ta sitt liv. Da han får høre at fangene enda er der, faller han på kne for Paulus og Silas’ føtter og ber om frelse. Ikke bare fangevokteren fikk ta i mot Jesus som sin frelser den kvelden, men alle i hans hus (v. 27-33).
Romerske borgere
Men beretningen stopper ikke der. Paulus og Silas går tilbake til fengslet og får neste dag høre frihetsbudskapet. Fangevokteren får beskjeden «Sett disse menn fri!» (v. 35). Da får vi se en side ved Paulus som i grunnen virker overraskende. Han nekter å komme ut av fengslet. De er blitt hudstrøket uten offentlig lov og dom og kastet i fengsel, enda de er romerske borgere. Vi møter her en hellig selvbevissthet hos Paulus. Helt siden sin fødsel hadde Paulus hatt denne romerske borgerretten, men først nå, her i Filippi, gjør han seg bruk av den.
Tenk Paulus, som under navnet Saulus forfulgte menigheten, som søkte å finne de som tilhørte Veien for å føre dem fanget til Jerusalem, som hudstrøk de kristne og samtykte i mordet på Stefanus; han opplevde nå det samme som hans ofre måtte lide for Jesu navns skyld.
Det var nok ofte tungt for Paulus å tenke på de slag han hadde gitt de kristne. Men her i Filppi får Paulus selv lide for sin Frelser. Hvert eneste sekund under hudstrykelsen (v. 22) ville et eneste ord fridd dem fra det neste slaget: «Romere – vi er romere!» Men Paulus tidde. Han gikk i Guds ferdiglagte gjerninger selv når det medførte at han måtte lide urett.
Paulus hadde nød for styresmennene
Tenk på reaksjonen hos styresmennene når de fikk høre at Paulus og Silas var romere: «Hvorfor sa de det ikke? Tenk på all den smerte de ville unngått.» Men lidelsen ble liten i Paulus og Silas’ øyne, for de led for Jesu navns skyld. Og ikke bare det, men gjennom dette fikk Gud nå en fangevokter og hans familie med det salige budskap om frelse og forsoning.
I etterkant hevdet Paulus sin rett for om mulig også å nå styresmennene med et kall fra Gud til omvendelse.
Hva med oss?
Hvordan er det i ditt liv? Hevder du din rett, eller lider du for at Gud ved det kan få berge en sjel for himmelen.
Sjelevinnerarbeidet lå Paulus og Silas’ hjerter. Det var det de levde og åndet for.
Menneskelige tilsetninger duger ikke
J. F. Løvgren skriver i sin bok «Under bann» om uteblivelsen av vekkelse i en forsamling. Det var et sykdomstegn og noe som måtte tas alvorlig. De menneskelige virkemidlene for å forsøke å legge vekkelsen opp i Guds hender – som mange forsøker i dag også – mislyktes. Løvgren skriver: «I sitt jag etter å vinne massene for Guds rike, hadde visst de åndelige lederne glemt at jo mer de spedde opp evangeliet med menneskelige tilsetninger, jo mindre kraft til frelse var det i det.»
Bare Gud kan sende vekkelse!
Hva skal vi så gjøre? Vi skal lære av Paulus og Silas. De led tålmodig for Jesu navns skyld, de holdt bønn og sang lovsanger og ved det brøt vekkelsen ut i fangevokterens hjem.
Vi kan ikke lage vekkelse eller annonsere vekkelsesmøter. Men vi kan be Gud om vekkelse og lytte til Guds røst og be folk inn til et møte med ham og hans ord. Gud kan igjen – ved sin nåde – gjeste oss med vekkelse over land og folk i bygd og by.
Vil du være med å be om det?
Av Paul André Bergene Holm