«Du skal ikke drive hor.» 2Mos 20:14 De følgende bud er i grunnen lette å forstå av det foregående. De går alle sammen ut på at en skal vokte seg for allslags skade mot nesten. Men de er satt i en vakker orden. Først taler de om nestens person i seg selv. Så går de videre til den nærmeste person eller det nærmeste gode nest etter hans legeme, nemlig hans hustru. Hun er jo ett kjød og blod med ham, så en kan ikke få gjort ham større skade enn ved å skade henne, som tilhører ham. Derfor blir det tydelig uttrykt at en ikke skal tilføye ham noen skjensel og skam på hans hustru. Her tales det egentlig bare

«Du skal ikke slå i hjel!» 2Mos 20:13 Vi har nå tilstrekkelig behandlet både det åndelige og det verdslige regimente, altså både Guds og våre foreldres herredømme over oss og vår lydighet mot dem. Nå forlater vi huset vårt og går ut mellom naboene våre, for å lære hvordan vi skal leve innbyrdes, og hvordan enhver skal forholde seg mot sin neste. Derfor omfatter dette budet ikke Gud eller øvrigheten, og budet opphever heller ikke den makten de har til å slå i hjel. Gud har nemlig overdradd sin rett til å straffe forbrytere, til øvrigheten i foreldrenes sted. I gamle dager måtte foreldrene selv være dommere over barna sine og dømme dem til døden, som vi kan lese hos