Da jeg studerte teologi, kom jeg en gang i samtale med en prest. Han regnet med at jeg som teologistudent kunne forstå ham. Han hadde mistet tilliten til Det gamle testamente (GT) under sitt studium. Det hadde han lært seg å leve med, men nå hadde han i det siste fått store problemer med apostelen Paulus.
Det gjaldt særlig det apostelen skrev om mann og kvinne. «Men jeg kan jo fortsatt tro på Jesus, ikke sant?» «Hvordan kan du det?», måtte jeg svare ham. «Bibelens Jesus sier jo at Skriften (GT) ikke kan gjøres ugyldig, og at den som hører apostlene hører ham. Hvilken Jesus mener du å kunne tro på, om du ikke vil tro hans ord?»
I debatten omkring Skriftens historisitet har det blitt hevdet at vi ikke tror på ei bok, men på en person. Vi kan derfor stille oss kritisk til de ulike menneskelige vitnesbyrd vi møter i Skriften. Åpenbaringen er formidlet av skrøpelige mennesker, med sine mangler og svakheter, og det var slik Gud ville det. De formidler nok Guds åpenbaring, men ut fra sin samtids forestillinger og virkelighetsoppfatning. Vi trenger derfor ikke å anse alt som står skrevet som historisk korrekt eller sant i forhold til vår tids tanker og krav, men samtidig kan vi gjennom den åpenbaring av Gud som gis i Skriften, forholde oss til Gud og tro på Jesus Kristus. Og det er han som alene er sannheten. Men taler Jesus slik om seg og sitt forhold til Skriften? Jeg vil sitere noe som professor Hugo Odeberg skrev om dette:
«Når en har fått oppmerksomheten rettet mot hva Jesus selv lærer om Skriften, får dette de mest vidtgående konsekvenser for hele ens forhold til Skriften. For Jesu lære om Skriften og hans eget forhold til Skriften viser seg å være ikke relativt ubetydelige detaljer i Jesu forkynnelse og liv, men så sentrale at de blir absolutt bestemmende om en vil ha noe med Jesus å gjøre. (…)
Læren om Skriften og dens betydning var ikke ett av mange emner som Jesus talte til sine disipler om, men læren om Skriften var med i all hans undervisning. Hele hans undervisning gikk ut på å forbinde virkeligheten med Skriften, spesielt da Kristi verk som sentrum i historien. (…)
Hvis en ser litt grundigere etter, finner en at hver eneste uttalelse av Jesus er avhengig av Skriften. Tar en bort hans lære om Skriften, finnes det ingenting igjen, hverken av kjærlighet eller frelse. Hvor vanskelig det enn må være å finne seg i dette faktum, går det ikke an å komme utenom det. Da er det mer konsekvent og ærlig å si: Vi vil ikke ha noe med Skriften eller Kristus å gjøre i det hele tatt!»