Synden måtte sones og skaffes av veien

Synden måtte sones og skaffes av veien
Av Per Bergene Holm

Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dagen. Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning.

Matt 16:21-27

Peter har nettopp kommet med bekjennelsen at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn. Det var åpenbart ham av Faderen.

Peter og disiplene var med andre ord kommet til den erkjennelse at Jesus var den frelser Gud hadde sendt til verden, og de hadde satt sin lit til ham og hans frelse.

Først nå, når disiplene hadde erkjent at Jesus var Messias og Guds Sønn, var de i stand til å forstå Jesu lidelse og betydningen av den.

Men Peter protesterer umiddelbart. For ham sto Jesu død ennå som den store katastrofe. Selv om Peter trodde at Jesus var Messias, var det den levende Messias han hadde bruk for. Hvis Jesus døde, var hele hans håp om redning og frelse ute.

Mange som bekjenner troen på Jesus, har som det som Peter. De har satt sitt håp til den levende Jesus, uten korset og døden. Det må ha vært en opplevelse for disiplene å få være i Jesu følge, høre ham tale og være vitne til hans underfulle hjelp. Tenk bare på hva de lærte! Hele deres liv, tanker og ferd ble totalt omsnudd. Daglig fikk de vandre sammen med Guds Sønn og eie hans vennskap, hjelp og veiledning.

Å miste Jesus var det verste som kunne hende. Var det én som kunne hjelpe dem i deres gudsliv, så var det vel Jesus; – han hadde det evige livs ord, han kunne gi dem det de trengte av hjelp og veiledning til å leve med Gud. Og så sa Jesus at han skulle dø!

Nei, sier Peter, «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» Da vender Jesus seg til Peter og sier: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.»

Satan frykter ikke den levende Jesus, den Jesus som ikke dør og lider som vår stedfortreder og sonoffer. Satan vil gjerne ha Jesus, bare han er uten korset og uten døden i vårt sted.

Jesus sier så til sine disipler: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.»

Peter og disiplene hadde nok begynt å følge Jesus, men nå fører Jesus dem videre. Å følge Jesus i sannhet er mer enn å forsake verden og syndelivet.

Det hører så visst med! Ingen som vil leve i synden og verden, kan følge Jesus og høre ham til. Å følge Jesus innebærer at en forlater syndens vei og begynner å innrette sitt liv etter Guds ord og bud. Dette hadde disiplene gjort. De hadde forlatt alt og fulgt Jesus.

Vi må ikke glemme denne siden ved omvendelsen i vår forkynnelse. Det er mange som vil være kristne i dag, men de vil ikke vende om fra sine synder. De lever som Brorson synger:

«Fritt de følger syndens røst, Dekker seg med nådens trøst, Vil av Jesus intet lære Og dog sanne kristne være.»

Nei, kjødelig frihet er åndelig død. Det visste både Peter og disiplene. Jesus hadde så visst ikke lært dem å ta lett på synden. Aldri hadde de vært sammen med en som så helt var fri for synd. De fulgte Jesus og ville gjerne vandre i hans fotspor. Og når deres kjødelige trang til selvhevdelse, deres vantro og annet kom til uttrykk, så irettesatte Jesus dem. Av og til syntes nok disiplene at Jesu ord var harde, men de bøyde seg for dem og tok i mot Ordet i sine hjerter.

Det må vi også gjøre. Det hører med til livet med Jesus å ta hans ord til hjertet og bøye seg for det, selv om det smerter.

Men nå fører Jesus disiplene ennå videre. Å følge Jesus i sannhet er mer enn å fornekte synden og verden, det hører også med å fornekte seg selv.

Det hjelper oss lite om vi fornekter synden og verden, dersom vi ikke fornekter oss selv. Du kan nok oppnå å bli et dydsmønster, men uten selvfornektelsen blir du aldri mer enn en god fariseer, aldri en kristen, aldri en Jesu etterfølger.

Å følge Jesus innebærer først og fremst å følge ham i døden. Det er en veldig sammenheng mellom Jesu død for oss og vår død sammen med ham, å miste sitt liv for Jesu skyld.

Det er mange som søker Jesus for å berge sitt eget liv. Noen søker hjelp til å få skikk på livet, få kraft og styrke til å leve rett og godt. Andre søker helbredelse og utfrielse fra sykdom og plager, fra et liv i rus og rennestein. Men felles for dem er at de søker å berge sitt liv.

Og mange kan vitne om at Jesus har hjulpet dem, livet har blitt helt forandret. Slik var det også på Jesu tid. Du kan tro at disiplenes liv også var blitt forandret. De var på ingen måte de samme etter at de begynte å følge Jesus.

Noen søker anerkjennelse hos Jesus, søker å bli akseptert og godtatt. «Jesus er kjærlig og god, han tar i mot meg sånn som jeg er, han godtar meg selv om andre fordømmer meg.» Slik tenker mange om Jesus.

Hos Jesus føler de at de møter oppreisning fra menneskers harde dom, der finner de sin verdighet igjen. Der berger de sitt liv og sitt selvbilde. Hos Jesus slipper de unna dommen fordi Jesus er god og kjærlig, fordi han tilgir og bærer over med dem og elsker og aksepterer dem slik som de er når de kommer til ham. Og så er alt vel. Jesus hjelper dem og trøster dem, støtter dem og holder dem oppe i en hard og vond verden.

Hvor mange er det ikke som forkynner en slik Jesus, en stor humanist og menneskevenn, en som ser gjennom fingrene med oss og lar nåde gå for rett! Men en slik Jesus trenger ikke å dø! Hvorfor skal Jesus dø hvis han aksepterer oss slik vi er, bare vi vil høre ham til, bare vi vil ha med ham å gjøre?

Det var kanskje slik Peter opplevde situasjonen. Han og de andre disiplene hadde jo tatt i mot Jesus og til og med forstått hvem han var. De hørte til Jesu venner og fulgte ham. Alt var jo i den skjønneste orden. Hva skulle Jesu død tjene til? De hadde ikke bruk for den.

Nå er det ikke så mange i dag som rett ut fornekter Jesu døds betydning, men i praksis skjer det likevel fordi Jesu død blir uten betydning i deres tro og forkynnelse. Den blir i høyden et bevis på Guds kjærlighet til syndere, enda et uttrykk for hvor høyt Gud elsker oss og vil ha med oss å gjøre, at han aksepterer oss og vil rope ut sin store kjærlighet til oss, at vi er dyrebare og høyt elsket.

Deres store gledesgrunn er at de har fått vende seg til og blitt tatt imot av ham som er tolleres og synderes venn. Hos Jesus blir de ikke dømt. Der unnslipper de lovens, menneskers og sitt eget hjertes dom. Jesus fordømmer ikke, men tar imot dem som de er og lar dem leve slik de er. Han visste alt om dem før han kalte dem og han fordømmer ingen som tar sin tilflukt til ham.

Det er noe vesentlig som mangler i slik forkynnelse og tro, og det er korset og døden. Her er det ingen vrede og dom over synd, og derfor heller ikke behov for kors eller død. Derfor er ikke denne forkynnelse og tro noen sann kristen tro.

Det er ikke sant at Jesus aksepterer oss slik som vi er. Og selv om det er sant at «du får komme som du er», så betyr ikke det at vi hos Jesus blir akseptert eller godtatt med vårt syndige kjød, så sant vi bare vil høre Jesus til. Det er så visst ikke sant.

Vår synd har gjort skilsmisse mellom oss og Gud. Gud har aldri kunnet og kommer aldri til å akseptere oss i vår syndige tilstand. Vi er og blir av naturen vredens barn, under Guds dom og vrede. Derfor måtte Jesus dø.

Uten at Jesus tok dommen over våre synder, kunne vi umulig komme i samfunn med Gud. Synden måtte sones og skaffes av veien. Gud er hellig og kan ikke tilgi synden uten at synden har fått sin rettmessige straff. Den var den straffen Jesus bar da han døde for våre synder på Golgata kors.

Ditt naturlige menneske er og blir under Guds dom. Jesu død har ikke forandret på den saken.

Gud ser ikke annerledes på ditt kjød etter Jesu død. Det er og blir like fordømmelig som det alltid har vært. Og vil du berge og forsvare ditt eget liv, slik at du hos Jesus søker å bli godtatt i din naturlige tilstand, da hjelper det ikke hvor mye du enn har forsøkt å forsake synden og verden og bestemt deg for å følge Jesus, – du blir ikke frelst!

Ordet om korset handler om deg og ditt liv. Det står under Guds dom og forbannelse. Og når Jesus døde, så var det ditt liv, det var du som ble fordømt, i en stedfortreder. Se på Jesu kors, så ser du hvordan Gud dømmer om deg og ditt liv.

Å følge Jesus innebærer å gå inn under denne dommen over sitt liv. Men det er nettopp denne dommen mange ikke vil gå inn under. De kjemper med nebb og klør for å berge sitt liv. De vil være kristne, de vil følge Jesus, men de vil ikke vite av korset. De vil gjerne lære av Jesus å bli hellige og gode. De vil gjerne at Jesus skal tilgi dem deres mangler, men de vil ikke miste sitt liv. De vil at det skal være rett med dem, de vil vinne anerkjennelse og aksept om at det står rett til. De har jo vendt seg til Jesus, de tror jo på ham og vil jo følge ham. Da er vel alt rett med dem?

Og så har de sitt liv i sin kristendom, i sin omvendelse til Jesus, i sin tro på ham, i sin etterfølgelse. I Skriften søker de å finne at de er slike som Jesus tar seg av, «syndere av rette slaget». Det er om å gjøre å ha det rett, å berge sitt liv. Og så er de fiender av korset.

Korset og Golgata blir tomme ord, floskler uten innhold, noe de vel kan henvise til, men noe de ikke for alvor har bruk for eller forstår.

Det var en synderinne som kom til Jesus en dag. Hun kom til Jesus mens han satt i gjestebud i fariseeren Simons hus. (Luk 7:36 ff) Ikke noe sted kunne hun regne med at dommen var større enn der. Hun kom ikke for å unnslippe dommen. Da ville hun søkt Jesus et annet sted. Nei, hun oppsøkte Jesus der hvor dommen var størst. Hun søkte ikke å berge sitt liv, for hun ville nettopp ikke berge sitt liv, men miste det. Hun søkte Jesus for å bli fri seg selv, miste seg selv. Hun søkte ikke aksept, ikke anerkjennelse, ikke å bli godtatt, men hun søkte frelse, syndenes forlatelse og renselse fra alt sitt eget. Hun måtte bli fri seg selv.

Denne synderinnen tok sitt kors opp og fulgte Jesus. Hun søkte hos Jesus å bli fri hele sitt liv. Hun søkte ikke selvrespekt og verdighet, men hun søkte frelse fra seg selv.

Og det hun selv ikke hadde, rettferdighet, hellighet, verdighet og renhet, det søkte hun i Jesus. Hele hennes håp var satt til Jesus. Hun ble frelst og fant livet, ikke på den måten at hun ble godtatt og akseptert og berget sitt liv og rykte. Nei, det gikk tapt, men hun fant alt i Jesus.

Hun ble reist opp igjen ved å få alt i Jesus, han som ble «oppreist til vår rettferdiggjørelse». (Rom 4:25)

Å følge Jesus innebærer å miste seg selv, fornekte seg selv og dø bort fra seg selv.

Alt mitt hører hjemme på Jesu kors, under dommen. Det skal ikke forsvares, pyntes på eller berges, men det skal overgis til dom og død. Det er fordømt og skal forbli fordømt. Men jeg skal i Jesus få tro meg frelst fra det alt sammen, fordi det ble fordømt i ham, i hans død.

Derfor er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus, som har del i hans død og oppstandelse.

Rosenius sier det slik et sted: «For de synder som de troende kjemper med og sørger over, finnes det også tilgivelse. Men dyrkingen av ens eget jeg er synd som strider imot nåden, fordi man ikke vil la Jesus være den eneste som er stor, hellig og rettferdig.»

Vår ros er utelukket, vårt liv har ingen ære, men hører hjemme på Jesu kors. Vi skal få regne oss som døde med Jesus.

Men så skal vi også få regne oss som oppstått med ham, frelst fra oss selv og berget i ham.

Hva gagner det meg om jeg vinner hele verden, om jeg lykkes i alt. Hva skal jeg gi til vederlag innfor Gud? Det er kun Jesus som holder!