Fra Konkordieformelen, Epitome, art VI
Hovedspørsmålet i denne striden
Loven er gitt mennesket av tre grunner: For det første fordi en ytre tukt kan opprettholdes mot de ville og ulydige. For det andre for at menneskene gjennom den kan bli ført til erkjennelse av sine synder. For det tredje for at de – etter at det er gjenfødt og kjødet likevel henger fast ved dem – på grunn av dette skal ha en sikker regel som de skal innrette og styre hele sitt liv etter.
Om den tredje bruk av loven har det oppstått strid mellom noen få teologer: Spørsmålet om man skal holde på med denne bruk også hos de gjenfødte kristne – eller ikke. Den ene parten har svart ja, den andre nei.
Hva vi sier ja til
Den rette kristne lære i denne striden
1. Vi tror, lærer og bekjenner: Selv om de mennesker som tror rett og virkelig er blitt omvendt til Gud, er frigjort fra lovens forbannelse og tvang gjennom Kristus, er de likevel ikke uten lov av den grunn. For de er blitt forløst av Guds Sønn for at de skal øve seg i loven dag og natt, Sal 119. Heller ikke før fallet levde våre første foreldre uten lov, for Guds lov var skrevet i hjertet da de ble skapt i Guds bilde (1 Mos 2:16; 3:3).
2. Vi tror, lærer og bekjenner at loven skal forkynnes ikke bare for de vantro og ubotferdige, men at den med flid skal forkynnes også for de rett-troende, som er sant omvendt, gjenfødt og rettferdiggjort ved troen.
3. Selv om de er gjenfødt og fornyet i deres sinns ånd, så er en slik gjenfødelse og fornyelse likevel ikke fullkommen i denne verden, men bare påbegynt. Og de troende står med deres sinns ånd i en stadig kamp mot kjødet – det vil si mot den fordervede natur og beskaffenhet som henger fast ved oss helt til døden (Gal 5:17; Rom 7:21-23). På grunn av denne gamle Adam, som ennå sitter i menneskets forstand og vilje og i alle ytringer, er det nødvendig at Herrens lov alltid lyser for dem (Rom 12:7f ), for at de ikke ut fra en menneskelig tankegang skal ta til med en egenrådig og selvvalgt gudstjeneste. Like ens er dette nødvendig for at den gamle Adam ikke skal handle etter sin egen vilje, men i stedet bli tvunget mot sin vilje til å følge Ånden og bli tatt til fange under ham, ikke bare ved lovens formaning og trussel, men også ved straffer og plager, (1 Kor 9:27; Rom 6:12; Gal 6:14; Sal 119:1; Heb 13:21).
4. Når det gjelder forskjellen mellom lovens gjerning og Åndens frukter, tror, lærer og bekjenner vi at gjerninger som skjer etter loven, er og skal kalles lovens gjerninger så lenge de blir tvunget fram av mennesker gjennom straff og trussel om Guds vrede.
5. Men Åndens frukter er gjerninger som Guds Ånd, som bor i de troende, virker gjennom de gjenfødte og som utføres av de troende – for så vidt som de er gjenfødt – som om de ikke visste om noe bud, noen trussel eller belønning. På denne måten lever da Guds barn i loven og vandrer etter Guds lov. Paulus kaller den i sine brev «Kristi lov» og «sinnets lov». Likevel er ikke dette å være «under loven», men «under nåden», (Rom 6:14; 7:23; 8:1,14).
6. Altså er og blir loven både hos de botferdige og ubotferdige, hos de gjenfødte og ugjenfødte mennesker en eneste lov, nemlig Guds uforanderlige vilje. Derfor ligger forskjellen når det dreier seg om lydighet bare hos mennesket. Den ene, som ikke er gjenfødt, gjør det som loven krever av ham ut fra tvang og uvilje (i likhet med det de gjenfødte gjør etter kjødet). Men de troende – for så vidt som han er født på ny – gjør uten tvang og med villig ånd det som ingen lovens trussel noen gang kunne ha tvunget ut av ham.
Hva vi sier nei til
Den motsatte falske lære
Derfor forkaster vi som skadelig og i strid med kristelig tukt og sann gudsfrykt den lære og villfarelse som sier at loven bare skal holdes fram for de vantro, ikke-kristne og ubotferdige på den måte som er nevnt ovenfor, ikke for de kristne og rett troende.
Kilde: Konkodieboken, Lunde forlag, 1985