«Dere har jo avkledd dere det gamle mennesket med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde. Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri – Kristus er alt og i alle. Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede!» (Kol 3:9b-12a)
I den formanende delen
Aller først vil vi kort bemerke versinndelingen i avsnittet, da den kanskje ikke er den mest naturlige. I vers 5-9a formaner apostelen kolosserne. Så kommer dette innskuddet i 9b-12a. Fra 12b og videre fortsetter formaningstalen. Innskuddet starter og stopper altså midt i to ulike vers.
At det virkelig er et innskudd er helt klart. Både selve saksinnholdet viser dette, men verbformen endres også. I versene med formaninger både før og etter innskuddet er det fokus på fremtiden. Det brukes bydeform, og det pekes på hvordan de kristne skal leve.
Det er altså dette innskuddet i versene 9b-12a vi vil stanse litt for her. Vi er i den formanende delen av Kolosserbrevet, men hva er det Paulus vil minne kolosserne om midt i et slikt formaningsavsnitt?
Hva har skjedd med en kristen?
De skal minnes om noe som har skjedd. Det er noe de har avkledd seg, og noe de har ikledd seg. De har avkledd seg det gamle mennesket med dets gjerninger, og har ikledd seg det nye mennesket. Her er det snakk om hvordan de står for Gud. Vi merker jo som kristne at det gamle mennesket henger så fast ved oss, men det er ikke slik en kristen står for Guds ansikt. Du som tror på Jesus, står for Faderens ansikt i Jesu egen rettferdighets drakt. I Jesus er du helt ren. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe. Paulus minner kolosserne her om det samme som han var inne på i Kol 3:1-4.
Ypperstepresten Josva
Når vi leser om kolossene som har avkledd seg det gamle mennesket med dets gjerninger og ikledd seg det nye mennesket, kan tankene føres til ypperstepresten Josva som sto for Herrens ansikt. Det står om dette hos profeten Sakarja, kapittel 3. Les gjerne avsnittet selv. Josva sto med skitne klær for Herrens ansikt og ble anklaget av Satan. Et par bemerkninger om dette:
Når det står om Herrens engel i Det gamle testamentet, så er det Jesus før hans komme i kjød det er tale om. Dette er det viktig å ha klart for seg for å forstå dette avsnittet rett. Når det står om Herrens engel i dette avsnittet, er det Jesus det er snakk om. Satan anklaget Josva for hans synd. For hans skitne klær, som det sies. Men så sier Jesus noe til dem som sto foran ham. «Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» Jesus bød at han som sto skitten, dømt i sine egne klær, skulle avkles. Og så forkynnes det om hva Jesus selv skal gjøre, han skal ta misgjerningene bort. Han skal kle ham i høytidsklær.
Det er intet sted det er bedre å stå anklaget og dømt for sin synd, enn for Jesu ansikt. For det er syndere han tar seg av. Jesus kom for å søke og frelse det som var fortapt. Jesus er den samme gjennom hele Skriften. Slik som Josva ble ikledd helt nye og rene høytidsklær, slik minner Paulus kolosserne om at ved troen på Jesus står de for Gud ikledd det nye mennesket, Jesus Kristus.
Det er ingen forskjell
Det er stor forskjell på mennesker på veldig mange måter. Hvem de er, hvordan de er, hvor de kommer fra og så videre. I avsnittet pekes det på ulike mennesker. Grekere, jøder, omskårne, uomskårne, barbarer, skytere, treller og frie. Nå er vi midt i et formaningsavsnitt, og slik sett er det også stor forskjell på kristne. Alle kristne har ikke kommet like langt i helliggjørelse, ja, det er stor forskjell på kristne mennesker på mange måter. Jesus får ikke prege livet til alle kristne i like stor grad. Men alle kristne må si med Paulus (Fil 3) at de ikke er fullkomne, men at de jager etter det. En kristen tar Guds ord inn over seg og lever etter det.
Men når det gjelder min salighet, hva da? Da er Kristus alt. Han er ikke nesten alt. Nei, han er alt. Han er alt i alle – i alle kristne. Det er slik for alle kristne. Om ikke det er slik for deg at Jesus er ditt alt til salighet, ja, da er du ingen kristen.
Kristus er alt. Den som har Jesus, han har nok. Jesu fullbrakte frelsesverk er fullt ut tilstrekkelig for å frelse deg. Ja, det er nok til å frelse alle, den pene fariseer og den dypest falne i ytre synder. For Gud er det ingen forskjell. Da Jesus døde på korset, døde han for alle mennesker og alle deres synder. Alle mennesker kalles til omvendelse og tro på Jesus.
Loven anklager alltid
Både første og siste setning i innskuddet begynner med ordet «dere». Dere som er avkledd det gamle mennesket og som står i Jesu rettferdighet for Gud. Dere som har Kristus som deres alt. Dere, som dere er i Kristus, dere er Guds utvalgte, hellige og elskede. Slik er en kristens sanne stilling innfor Gud!
Et av de kjente begrepene fra reformasjonen er de tre latinske ordene lex semper accusat. Begrepet betyr «loven anklager alltid.» Melanchton skrev disse ordene i apologien til den Augsburgske bekjennelse (art IV om rettferdiggjørelsen). Slik er det virkelig, og det er nyttig å ha dette begrepet klart for oss som kristne. Vi får ikke noe pluss i margen av loven. Den anklager oss. Formaningstalen i Skriften er lovforkynnelse, og den vil da alltid ha anklagen med seg inn over en kristen. Der loven ikke lenger anklager, blir den ikke rett forkynt eller forstått.
Formaningene er gitt for å hjelpe oss til å leve med Jesus i hverdagen. La oss gå ut og virkelig følge Guds ords formaninger!
Samtidig vil en kristen oppdage at «loven anklager alltid». Med dette i tanke er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at kolosserne, også her i et formaningsavsnitt, trenger påminnelse om hva som gjelder i deres gudsforhold. Noen mener at formaningene og evangeliet ikke skal forkynnes sammen, for da mister budskapet sin kraft. Men det er ikke sant. I Skriften forkynnes loven og evangeliet sammen, ellers gis det ikke klarhet og lys.
Det er fort gjort å komme inn under loven i sitt kristenliv. Da forsvinner friheten i evangeliet sammen med alle åndens frukter. De er jo frukter av selve evangeliet.
En kristen er frelst på grunn av Jesus alene. Dere hviler på den uforskyldte nådes klippegrunn. «Så død da deres jordiske lemmer (…) Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre» (Kol 3:5,12-13).
Vi er som kristne kalt til å møte våre medmennesker slik vi hver dag blir møtt av vår Herre Jesus. Med nåde og barmhjertighet.
Dersom vi skulle prøve å oppsummere hele avsnittet fra vers 5-23, kan vi si det slik: Vi er avkledde, derfor skal vi legge av og døde. Vi er ikledde, derfor skal vi ikle oss.