Blodet har en sentral plass i Bibelen. Vi kommer ikke langt før vi leser om Abels blod, at det roper så høyt at det kan høres helt til himmelen. Det er rop om hevn. Men så leser vi senere at Jesu blod også roper til himmelen, det skriker! Hva skriker det? Jo, Far, forlat dem! Og det er bare i blodet vi har frimodighet til å gå inn i helligdommen (Heb 10).
Men moderne mennesker forstår ikke dette. Det virker så grusomt. Det virker så kjærlighetsløst fra Faderen. Man forstår ikke hva Faderen led da hans elskede Sønn ble ofret. Menneskene var moderne allerede i middelalderen. Da kom en munk til den konklusjonen at Gud ikke trengte å bli forsonet. Det er kanskje det vanligste synet i kristenheten i dag, at Gud ikke trenger å bli forsonet. Det var ikke behov for noe offer for vår synd, for Gud har aldri vært vred for syndens skyld. Dette synet ble aktuelt igjen etter Rosenius’ død. Vi kaller det den subjektive forsoningslæren. Man vil ikke forstå de guddommelige lover: Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt!
Så er talen om offer og blod uforståelig for mange. Jeg må tenke på den svenske biskopen som etter forrige påske sa at han som vanlig ikke forsto noe av påsken. Nei, hvordan skulle han kunne det? Han er jo så moderne! Tanken om et blodig offer er jo kjennetegn på en svært primitiv religion.
Det som kjennetegner de såkalte høyere religionene, som buddhismen, den mosaiske religionen slik vi kjenner den i dag, islam og også mye av moderne kristendom, er at den har lagt bak seg hver tanke om sonoffer. De har forlatt alle tanker om at det kreves blod for at mennesket skal ha noe med Gud å gjøre og at et blodig offer er nødvendig for å åpne en vei mellom mennesket og Gud.
Det er merkelig at kristenheten generelt har «glemt» dette. Blodet og offerlammene som går gjennom hele Bibelen er så sentralt! Lammets blod som redder fra morderengelen i Egypt: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi!» Så gikk morderengelen forbi, men det var ikke slutt med det. Vi må ikke glemme det som hørte med. Påskelammet skulle spises helt. Jesus sier: «Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud.» Alt!
Hva kjennetegner de primitive religionene? Jo, der har blodet en sentral plass. Slik er det overalt hvor mennesker lever i primitiv religiøsitet, der ofrer de til sine guder. De har blodige offer. Der mennesker er mennesker og på en måte er mindre ødelagt, og Gud er Gud, må noe gjøres for å bygge bro mellom de to virkelighetene. Da er det bare blod, det blodige, forferdelige offeret som duger. Det er jo ikke noe vakkert, det vet de som har vært på et slakteri. Kan vi forestille oss når tusenvis av lam ble slaktet i Jerusalem, hvordan det var? For moderne mennesker? De fleste ville nok blitt dårlige. I primitive religioner måtte det kanskje til slutt være et menneskeoffer? Vi husker kanskje kongen som ofret sin eldste sønn på bymuren og dermed reddet seg selv. Vi kan også tenke på barna som ble ofret til Molok.
Visst er det merkelig at kristendommen på denne måten ikke tilhører de «høyere» religionene, men de primitive. Kristendommen er så «primitiv» menneskelig sett at det til slutt bare var menneskeoffer som dugde.
Det er merkelig at når mennesket blir «moderne», menneskelig klok, mister det evnen til å fornemme åndelige ting. Hva kommer i stedet? Tilliten til seg selv, til sin erfaring, sine evner, ikke minst sin kunnskap, sin «åndelige» kunnskap, som det selv har kommet fram til.
Litt som Rosenius sier: Mennesket kan forhindre troens fødsel i hjertet. Det kan være så blendet av sin stolthet, sin selvrettferdighet og sin egen visdom at det ikke kan erkjenne sitt behov for nåde. Hvis loven ikke har trengt dypt nok inn, kan mennesket finne lindring og trøst i sine egne gjerninger, sin omvendelse, sine bønner, sin forbedring, sin seier over visse synder og sitt religiøse liv. Slik skapes en fariseer.
Ja, man må i dagens kristendom fortsatt lese om korsfestelsen i påsken, men du har ikke forstått hva det betyr, du trenger det heller ikke, kanskje i teorien.
På en måte er altså de primitive religionene og deres tankesett mest riktig. Det er bare den totale hengivelsen i døden, det er bare det radikale blodsofferet som kan åpne en vei mellom Gud og mennesker. Det er jo det vi lærer, og det vi stadig må vende tilbake til: «Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.»
Vi har en Gud som er korsfestet, opphengt som et offer, det var hans blod som åpnet veien, som åpnet veien til det tapte paradiset, til Faderen. Forhenget i tempelet revnet ved Jesu død. Man kunne nå gå inn der uten å dø! Det var hans død som bygde bro og ga oss liv. Hele forskjellen mellom evig død og evig liv er hans offer på Golgata. Hans blod renser fra all synd, i hans blod har vi forløsningen, syndenes forlatelse.
Når dette forkynnes, berører det dype lag i oss – kanskje i det som man kaller de mest primitive lagene i oss. Slik kan vi se det rent menneskelig, men det berører kanskje vårt innerste, vårt hjerte. Dette er religion for det «primitive», det underbevisste i oss, det vi ikke behersker med vår fornuft – for det vi ikke kan trenge igjennom med vår psykologi. Det er religion for det aller innerste i oss – det i oss som vi ikke kan løpe fra. Det er et mysterium. For mange er det sannsynligvis religion for steinaldermennesker. Ikke for år 2026! Men dette er den gamle veien til himmelen, som også alltid er den nye veien.