«Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk. Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.» (Kol 2:6-8)
Kolossæ var en by i Frygia i Lilleasia. Den lå et stykke inn i landet, omtrent 17 mil øst for Efesus. Det var fra denne byen Paulus’ nære venner, Filemon og Epafras, kom. Også hit var evangeliet kommet, og nå skriver Paulus «til de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ». Og for oss er det skjedd at i vår bibel har dette brevet fått en mye videre adresse, det er til alle de hellige og troende i Kristus Jesus, på alle steder og til alle tider.
Det Paulus har fått høre om dem, er blitt til et stort takkeemne for ham. Det er deres tro på Kristus Jesus som gledet ham, og så er det den kjærlighet de har til alle de hellige. Det er evangeliet som bærer frukt og vokser også hos dem. Slik var de blitt hellige og troende brødre i Kristus, og annerledes er det ikke i dag.
Guds hellige
Vi finner ikke at Paulus bruker ordene rettferdig eller å være rettferdiggjort i dette brevet, slik vi finner mye av i andre av hans brever. Derimot omtaler han dem som de hellige. Dette har to betydninger, og begge har sin grunn i evangeliet og det Gud har gjort for oss i Jesus Kristus.
Når det tales om de som er rettferdiggjort, handler det om den tilregnede rettferdighet. Mens når talen er om de hellige, er både den tilregnede og den iboende rettferdighet med.
Evangeliet er så stort og rikt, så mangfoldig og omfattende at han i versene ovenfor skriver om å nå fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, som er Kristus. Og så er det denne innsikt og kunnskap han deler med dem og med oss, i dette brevet.
Han skriver i Kol 1:19-22: «Det var Guds vilje … ved ham å forlike alle ting med seg selv – da han gjorde fred ved blodet på hans kors … også dere har Gud nå forlikt med seg selv, ved hans kjøds legeme, ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.»
Forlikt med Gud i Kristus – fred med Gud ved blodet på hans kors. Det er det store som skjedde ved «hans kjøds legeme, ved blodet på hans kors». Og slik har Gud selv, ved det han alene har gjort, sørget for at det er mulig for ham å stille oss fram for sitt åsyn, hellige, ulastelige og ustraffelige.
Hellige for hans øyne – da er det ikke noe som skulle vært bedre og annerledes. Det er samme sak som Paulus skriver om i Rom 5:1: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» Fred med Gud, da er alt vel, rett og godt.
Kristus i dere
Når det gjelder den iboende rettferdighet, skriver Paulus, at det er en stor hemmelighet i evangeliet (Kol 1:26 – 27). Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbart for hans hellige. For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.
Kristus i dere! Slik taler også Jesus ( Joh 14: 20): Dere i meg, og jeg i dere. Det er ved denne forening med Jesus at de er blitt de hellige i Kolossæ, i verden. For det er det som kommer fra ham, og er virket av ham, som er hellig, noe som viste seg klart og sterkt i deres kjærlighet til alle de hellige. Og lengere ute i brevet skriver Paulus om dette: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede. Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet» (Kol 3:12). Det er den hellighet som er etter Kristus!
Det var dette evangelium de hadde fått høre og var kommet til tro på, og slik hadde de tatt imot Kristus Jesus som Herre. Og nå skriver han at slik som det begynte for dem slik skal det også fortsette. Likesom dere tok imot Kristus, så vandre i ham. Jesus sier ( Joh 15:4-5): «Bli i meg så blir jeg i dere … Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre!»
Og her bruker apostelen sterke utrykk: Rotfestet og oppbygget i ham. Det er gjennom røttene treet «spiser og drikker» fra livets kilde, til liv og vekst. Med våre røtter i Kristus får vi spise og drikke av livets kilde, han som er livets brød og det levende vann. Og i ham blir vi oppbygget til liv og vekst. I dette liv og denne vekst er også hemmeligheten med et hellig liv.
Da er det å være grunnfestet i troen det de trenger. Slik han også tidligere har skrevet: om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp evangeliet gir. Og han føyer til: Rike på takk! For når takkens grunn og kilde er Jesus, da har vi virkelig mye å takke for.
Slik er det til alle tider og for alle mennesker, det samme gjelder for oss i dag. Det er her den onde kommer med sin list, for å vende oss bort fra «den enkle og rene troskap mot Kristus» (2 Kor 11:3).
Verdens barnelærdom
Det som var skjedd i Kolossæ var at det hadde kommet noen til dem som ville ha dem en annen vei. De lærte og praktiserte en annen hellighet, hvor livet i Jesus var satt helt utenfor. De var hellige ved sine «hellige gjerninger». Paulus skriver om det lenger ute i dette kapittel, fra vers 16: De måtte følge Moselovens forskrifter om mat og drikke, dens lover for sabbaten og den jødiske festkalenderen. De praktiserte også askese, mishandling av legemet, dette regnet de for noe som gav åndelig vekst.
De gav utseende av en særlig ydmykhet, noe som gav dem et skinn av en større åndelighet. Til dette hørte også engledyrkelse. De var for uverdige til selv å tre fram for Gud, så måtte de ha englene til å komme fram for Gud for dem. Og slik forkastet og foraktet de han som Gud har gitt oss som den ene mellommann, mennesket Jesus Kristus (1 Tim 2:5).
Denne engledyrkelse kan også ha artet seg som seanser hvor de mente seg å ta del i englenes dyrkelse av Gud, en høyere åndelighet hvor de ble forenet med englene i deres lovprisning og opphøyelse av Ham.
Alt dette skulle ta seg fint ut, og gi dem status som hellige menn. Men det var ingen ting verd. Den slags visdomslære var tomt bedrag, menneskers tradisjoner, verdens barnelærdom, og uten verdi. For den var ikke etter Kristus. De var oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn. Her er den store forskjell, har vi et kjødelig sinn eller Kristi sinn?
Dette kommer til syne på mange måter, også i vår tid, hvor det kjødelige får «skinn av gudsfrykt». Ett eksempel er forholdet til hviledagen. Her vil noen ta til orde for en streng overholdelse av tradisjonsbundne bestemmelser om hva som er tillatt og ikke tillatt. Det kan det kjødelige sinn like. Men den som har Kristi sinn, setter det å bli «rotfestet og oppbygget» i Kristus fremst, og da kan alle disse andre saker vurderes ut fra det.
En annen aktuell sak er den moderne lovsang som har fått stor utbredelse. Budskapet er at den gir et særlig nærvær av Gud og hans nåde og kjærlighet. Her er musikkstil og andre effekter helt avgjørende for å sette det emosjonelle særlig i fokus. En gudsdyrkelse på sansenes plan, det kan det kjødelige sinn like.
Men den som har Kristi sinn, kjenner en annen lovsang som springer ut fra det som evangeliet åpenbarer for oss om Gud vår Far og Jesus vår frelser. Her trengs ingen musikkskapte effekter, men alene Ordet og Ånden. Som Marias lovsang (Luk 1:46): «Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud min frelser … fordi han har gjort store ting mot meg … Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.»
«Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som herre, så vandre i ham … Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd» (Kol 2:19).