Det er allerede over to uker siden Marit og jeg landet på boliviansk jord igjen. Det var gildt å se Gonzalo på flyplassen i Sucre, spesielt fordi han snart i to år ikke har kunnet kjøre bil på grunn av dårlig syn.
På veien fra flyplassen og ned til sentrum kunne han fortelle at han for bare en måned siden knapt kunne lese. Stær på begge øynene og diabetes i tillegg la mer og mer begrensinger på hans hverdag.
Gledesstrålende fortsatte han:
-Etter to vellykkede operasjoner har livet blitt omsnudd. Nå venter to nødvendige laserbehandlinger på grunn av diabetesen.
Det var godt å komme til ro på Såmannens senter utenfor byen etter å ha vært på reise i over 40 timer, fra vi lettet fra Værnes. Denne gangen var det ankomst i Sao Paulo på kvelden og avgang videre først neste morgen. Det medførte at vi måtte ha en overnatting på flyplassen. Dermed fikk vi begynne å snu litt på døgnrytmen. Vi kjente oss derfor i ganske god form da vi kom fram til Sucre, etter en ny mellomlanding og fem timer venting på flyplassen i Santa Cruz, sør i Bolivia.
Besøk
Allerede neste dag begynte det å komme folk på døra, både barn og voksne. Barna var nok mest ute etter å få noe godt fra Norge. Men fra de voksne vanket det både poteter, ferdig middager, mais og egg. «Gamlemor» Catalina var den første som kom. Hun er mor, svigermor, bestemor og oldemor til mange i forsamlingen. Hun kunne fortelle oss en del nytt som hadde skjedd siden sist vi var ute. Nå var hun bekymret for innhøstningen.
-Den er bare såvidt begynt, fortalte hun, for det har nesten ikke regnet i år. En god del av avlingen kan gå tapt, dersom det ikke kommer mer regn snart.
-Da må vi be om regn, svarte vi. Og i løpet av disse to ukene har det regnet en del, særlig på nettene, men fremdeles kan det behøves mer.
Utbedringer på senteret
Da vi var ute sist, regnet det ikke med måte. Da ble det bestemt å bygge noen små takutstikk over de vinduene som var mest utsatt. I tillegg er ytterveggene, som bestod av rød teglstein, blitt pusset med sement. Det har kommet opp gitter for vinduene i første etasje på grunn av sikkerheten. Innvendig har veggene både i matsal og på kjøkken fått et lag med gips som skal males.
Kjøkkenet har fått benk med innlagt vann og utslagsvask, så nå slipper de å benytte vaskekummen ute på gårdsplassen, som er mer beregnet på klesvask.
Buss til sentrum
Nå er det mulig å følge «skolebuss» til sentrum hver morgen, med retur midt på dagen. Reisen tar ca. 45 minutter, med bytte av buss i byen. Det gjør hverdagen mye enklere for oss som bor her ute i Pampa Aceituno. Humper gjør det til gangs, og det er mange stopp underveis, men slik kommer vi også mer i prat med lokalbefolkningen. Våre medarbeidere henter og bringer oss i turnus når det trengs. De sier at de gjør dette for oss med glede. Men bussforbindelsen gjør at behovet for henting blir mindre. Annet bebyggelse rykker stadig nærmere, og vi håper at busstilbudet snart blir utvidet.
Søndagsskolen
Mest gledelig var det å se at de har satt i stand et eget rom for søndagsskolen, med praktiske fliser på gulvet, bord, stoler, stativ for flanellograf m.m. Dette er blitt dekket av midler som Kongshaugen Kristne Skole i Larvik har samlet inn.
Karina og Juan Pablo, som har ansvaret for søndagsskolen, forteller at det kan variere med oppmøtet, men at de nå er såpass mange at de har delt inn i to klasser etter alder. Det er de minste barna som holder til i dette rommet, de andre benytter matsalen eller møtesalen.
Juan Pablo ringte meg i januar og fortalte at den første søndagen etter nyttår var kommet langt flere barn enn det som var vanlig. Han hadde fortalt barna før jul at Jesus er den største julegaven, og han bestemte seg for å «prøve» barna om de kom for å høre eller om de kom for å få julegave. Året før hadde de største barna fått hver sin bibel, og de aller minste noen leker. Men gjorde han rett i å ikke gi dem noe dette året? Ville noen av barna «falle fra»? Hans bekymring ble gjort til skamme. Det kom flere enn aldri før. En av de minste spurte:
– Skal vi ikke få julegave i år? Og før han rakk å svare, kom det fra en av de eldste guttene:
– Ja, men du husker vel at Jesus er den største og beste gaven vi kan få!
Dette har gitt både Karina og Juan Pablo frimodighet i arbeidet videre. Nå er over halvparten av forsamlingen barn og unge. Mange er fra katolske heimer. Nå har noen av mødrene begynt å komme på møter. La oss be om at også fedrene må bli berørt, forteller Juan Pablo.
Påskemøter
Palmesøndag var det møte både på sentrum og her i Pampa Aceituno. Langfredag og første påskedag blir det fellesmøter. I neste rapport kommer det mer opplysninger.
Med hilsen deres utsendinger,
Marit og Ingar Gangås